Hva er konsensus?

 

Flickr.com/Stortinget

 

Konsensus betyr at alle er enige.

Man kan kun få optimalt samsvar mellom velgernes ønsker og den faktiske politikken, dersom man oppnår enstemmighet – ikke bare mellom partiene, men også mellom alle velgerne. Det sier seg selv at det er utrolig vanskelig å få alle landets borgere til å bli enige.

Likevel er enstemmighet og konsensus, det vil si at alle (partiene) er enige om hva som bør gjøres, nokså vanlig i norsk politikk, og mye vekt legges på samarbeid over partigrensene og det å komme frem til kompromisser. Det gjelder spesielt i store og langsiktige saker. Konsensusprinsippet er spesielt vanlig for å komme frem til internasjonale avtaler, fordi alle land har suverenitet.

Politikk etter konsensusprinsippet er kanskje krevende, men det er en god måte å oppnå gode beslutninger på. Når alle er enige, kan ingen få det bedre uten at noen andre får det verre. Hvis alle hadde fullstendig rett til å bestemme over sine egne liv, ville konsensusprinsippet vært den eneste mulige måten å drive politikk på. Det er derfor internasjonale avtaler må inngås ved konsensus: Ingen land kan bestemme over andre land. Alle må være enige.

Men konsensusproblemet har også store svakheter. Enstemmighet er i dag et tegn på diktatur, ikke demokrati. Det sier seg selv at en evig søken etter enstemmighet, i den demokratiske formen, vil ta svært lang tid, og på svært mange områder vil det sannsynligvis aldri oppnås enighet. Dette problemet blir større, jo flere som er med på beslutningen. Derfor fungerer konsensusprinsippet godt i avgjørelser mellom to personer (som i kjøp og salg), men dårlig i spørsmål der hele landets befolkning må enes for at alle skal være fornøyd. For eksempel ville det, hvis folk er strengt egeninteressert, være vanskelig å få til omfordeling, siden man da må ta fra noen, og disse sannsynligvis vil nekte. Derfor kan man nok konkludere med at det hadde vært mindre politikk og mer marked dersom politikerne, eller enda mer hele befolkningen, måtte enes om enhver politisk beslutning.

Et mer effektivt system for løsning av politiske spørsmål er flertallsprinsippet, at en avgjørelse avhenger av at de fleste er enige. Men effektiviteten kommer på bekostning av rettferdighet: Et flertall gjør, i motsetning til konsensus, at noen kommer dårligere ut av avgjørelsen enn hva som er optimalt. Når det er flertall, er det et mindretall som er uenig. Derfor bør ikke alle spørsmål overlates til flertallsavgjørelser.

I teorien kan man regne seg frem til det ”optimale” flertall, ved å veie tiden det tar å komme til enighet mot tapet de uenige opplever. Vi får da en skala, som går fra enstemmighet, med stort tap av tid, men der ingen er uenige, til at en diktator avgjør, raskt, men der alle andre enn diktatoren selv er misfornøyd med beslutningen. Det optimale flertall blir dermed et sted på denne skalaen – det stedet der de samlede kostnadene er minst. I en liten gruppe, for eksempel i en familie, vil det optimale flertall ligge nær konsensus. Jo større gruppen blir, jo nærmere diktatoriske avgjørelser kommer vi.

 

Teksten er skrevet av Marius Doksheim og er sist oppdatert 9.2.2021.

Videre lesning:

SVIKT! En introduksjon til public choice

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »