I debatten om såkalt «virkelighetslitteratur» kolliderer to verdisfærer, den etiske og den estetiske. Det er en debatt om en verdikonflikt, og disse verdikonfliktene utspiller seg ikke bare mellom ulike personer og grupper. De finnes også i selve det moderne individet som deltar i ulike verdisfærer.
Det finnes ingen nøytral instans – en overordnet målestokk alle verdier kan innordnes i – som kan avgjøre slike verdikonflikter, og vi må simpelthen akseptere at det finnes en pluralitet av verdier.
Man kan alltids hevde at det ikke er vanntette skott mellom disse verdisfærene. Det synes klart at en moralsk brist kan være en estetisk styrke, og mange romaner ville blitt estetisk svakere hvis de ble rensket for umoral. Hvis man for eksempel så for seg at man fjernet alle moralske brister fra Louis-Ferdinand Célines romaner, ville man også redusere deres litterære verdi betydelig.
Kan kostnaden for den levende modellen forsvares?
Imidlertid er det også avgjørende å fastholde at en moralsk brist fortsatt er en moralsk brist selv om den er en del av et estetisk vellykket verk. Det faktum at en roman er estetisk god, gjør den hverken mer eller mindre moralsk akseptabel.
Virkelighetseffekten som ligger i bruken av virkelige og identifiserbare personer, kan utvilsomt ha en estetisk verdi. Den kan imidlertid også ha en betydelig kostnad for disse personene og deres familier, og man må da kunne gi et forsvar for at det er rimelig å påføre dem denne kostnaden.
Bare å si at «dette er en roman» eller «dette er et kunstverk» er utilstrekkelig som moralsk forsvar når man trekker kunstneriske veksler på den samme virkelighetseffekten.
En roman kan være både briljant og moralsk uakseptabel
Det kan være moralsk forsvarlig å bruke virkelige modeller – det vil avhenge av den enkelte saken – men forsvaret for dette kan ikke gis utelukkende på et estetisk grunnlag. Man kan ikke oppheve moralske krav bare fordi man også deltar i en estetisk verdisfære.
Selv om man anerkjenner et estetisk perspektiv på en handling, innebærer det ikke at man har ugyldiggjort det moralske. Det er ingenting i veien for å betrakte en roman som et briljant stykke skrivekunst og samtidig mene at den er moralsk uakseptabel. Man må da klare å holde to tanker i hodet samtidig, men det er ingen direkte motsetning mellom disse to tankene.
Kunstneren har det samme moralske ansvar som oss andre
De estetiske overveielsene rikker overhodet ikke på de moralske dommenes gyldighet. En henvisning til det faktum at en handling utøves innenfor en estetisk praksis, er slik sett fullstendig irrelevant for en bedømmelse av dens moralske egenskaper.
Hva blir så kunstnerens moralske ansvar oppe i det hele? Jeg kan i grunnen ikke se at kunstneren, etisk sett, står i en situasjon som skiller seg vesentlig fra noen som helst andre personer med andre typer jobber. Det faktum at man er kunstner eller skjønnlitterær forfatter vil ikke ha noen relevans for den moralske vurderingen av hvorvidt man har begått et overtramp ved å utlevere noen.
At jusen stort sett vil slippe gjennom slikt er også irrelevant for den moralske vurderingen. Spørsmålet dreier seg ikke først og fremst om hvorvidt kunstneren har gjort noe straffbart, men om vedkommende har gjort noe umoralsk. Det skal være lov å være umoralsk i et noenlunde liberalt samfunn, men det er selvsagt fortsatt umoralsk å være umoralsk og man kan med rette klandres for å være det.
Innlegget var publisert i Aftenposten tirsdag 11. oktober 2016