Ideer

Støres analyse av høyrepopulismen holder ikke mål

I Aftenposten 18. april blir Jonas Gahr Støre intervjuet i anledning Arbeiderpartiets forestående landsmøte. Han har to lett forståelige budskap: Han ønsker å samarbeide med KrF, og han ønsker å bekjempe høyrepopulisme. Sammenkoblingen av disse to ønskene hviler imidlertid på en oppsiktsvekkende svak analyse, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 22. april 2017

I Aftenposten 18. april blir Jonas Gahr Støre intervjuet i anledning Arbeiderpartiets forestående landsmøte.

Han har to lett forståelige budskap: Han ønsker å samarbeide med KrF, og han ønsker å bekjempe høyrepopulisme.

Sammenkoblingen av disse to ønskene hviler imidlertid på en oppsiktsvekkende svak analyse.

Det er riktignok en analyse som han og Marte Gerhardsen i Agenda har gjentatt flere ganger, men den ser ikke ut til å ha annet formål enn å begrunne et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og KrF.

Problemet er at en så svak analyse kan gjøre det enda vanskeligere å bekjempe ytterliggående populisme.

Støres løsning = Ap + sentrum

Støre og Gerhardsens budskap lyder omtrent slik: Høyrepopulismen i Europa vokser fordi de tradisjonelle høyrepartiene fører en innstramnings- og/eller skattelettepolitikk som fører til økt økonomisk ulikhet, og fordi de tradisjonelle høyrepartiene allierer seg med høyrepopulister eller legger seg tett opp til dem politisk.

I Norge er dette «illustrert med regjeringssamarbeid mellom Høyre og Frp».

Løsningen, ifølge Støre og Gerhardsen, er at Arbeiderpartiet og sentrum samarbeider for «å demme opp mot ytterliggående høyrekrefter».

Fire grunner til at analysen halter

Analysen halter på flere punkter:

Det er for det første veldig lite som tyder på at høyrepopulismen i Norge vokser fordi Høyre og Frp samarbeider i regjering. I Norge er det Senterpartiet og «agrarpopulismen» som vokser.

For det andre er det ikke slik at høyrepopulistiske partier gjør det best i land med store forskjeller og høy arbeidsledighet.

Ser vi på Europa, er det snarere omvendt. De høyrepopulistiske partiene, som for øvrig er svært forskjellige, gjør det ofte godt i land med høy grad av likhet.

For det tredje er det ikke bare tradisjonelle høyrepartier som gjennomfører innstramninger eller som styrer i land der den økonomiske ulikheten øker.

Det ble gjennomført innstramninger i Tyskland under Gerhard Schröder og i Danmark under Helle Thorning-Schmidt, som begge er sosialdemokrater. Og den økonomiske likheten er størst i land som Norge og Danmark, der de tradisjonelle høyrepartiene styrer.

Det er, for det fjerde, ikke bare høyrepartier som inngår allianser med høyrepopulistiske partier. Mønsteret i Europa varierer.

I Nederland nekter de tradisjonelle høyrepartiene å samarbeide med høyrepopulistene. I Danmark samarbeider sosialdemokratiet gjerne med Dansk Folkeparti.

Det kan heller ikke påvises at det er minst høyrepopulisme der sentrum og sosialdemokratene samarbeider, fordi de har «demmet opp» for høyrekreftene.

Vårt naboland Sverige kan tjene som et eksempel. Der er Sverigedemokraterna nå nest største parti.

Må ta tak i underliggende forhold

Skal det demmes opp for en voksende høyrepopulisme, er det mye som tyder på at det først og fremst må tas tak i de underliggende forholdene som forårsaker høyrepopulisme.

I så fall kommer vi ikke utenom innvandrings- og integreringspolitikken, som er det som forener de høyrepopulistiske partiene.

Men innvandring og integrering, som er helt sentralt for å forstå det som skjer i Europa, nevner Støre merkelig nok ikke i intervjuet.

Analysen gir heller ikke noe svar på hvorfor velgerne i Europa ikke velger en sunn sosialdemokratisk politikk fremfor «tradisjonell høyrepolitikk» når denne til og med fører til at de blir høyrepopulister.

Bordet burde være dekket for sosialdemokratiet i Europa hvis Støre og Gerhardsen har rett. Men slik er det ikke.

Flere undersøkelser viser at tradisjonelle arbeiderklassevelgere er mer opptatt av innvandring og identitet enn av økonomi, og at de søker seg til høyrepopulistiske partier i langt større grad enn til sosialdemokratiske partier.

Hva med venstrepopulismen?

Et spørsmål som bør stilles, er hvilken innflytelse venstrepopulismen vil få over et eventuelt Ap/KrF-samarbeid.

Det er tydelig at Støre vil stenge Frp ute, men hva med Senterpartiet, SV og Rødt?

I mange land og i mange spørsmål står høyre-, venstre- og andre populister sammen – for eksempel om motstand mot EU/EØS, motstand mot frihandel og globalisering eller motstand mot innvandring.

I mange land ser vi et opprør mot de etablerte partiene og elitene. Noe av dette opprøret kan være sunt, og det bør i alle fall være til ettertanke for dem som har hatt klippekort til makten.

Har de glemt å lytte?

Har den åpne og liberale verden, som vi fortsatt bør forsvare, noen problematiske sider som må tas mer på alvor?

Samtidig kan ikke protestbevegelsene uten videre få monopol på løsningene.

Nasjonalstater som trekker seg tilbake og blir seg selv nok, eller som tyr til illiberale tiltak, er ikke løsningen på problemene.

Slike utviklingstrekk bør derfor bekjempes, enten de kommer fra høyre eller venstre.

Oppgaven er ikke lett. Men den blir kanskje litt lettere hvis vi ikke starter arbeidet med en overforenklet og feilaktig analyse av det som skjer i Norge og Europa.

Innlegget var publisert i Aftenposten 20. april 2017.