Av Bård Larsen, historiker i Civita.
En pasifist ville neppe være komfortabel med å avtjene siviltjeneste ved et vervekontor.
Det er få temaer som engasjerer mer enn abort. Engasjement er bra, men debatten domineres av sterke følelser og mange misforståelser og til dels sinne. Noe av dette sinnet er egnet til å forbause.
At abort byr på store etiske og moralske utfordringer for mange er svært forståelig. Ikke minst fordi abort er et vanskelig, ofte traumatisk valg for kvinnen å ta. Det medfører en viss legitim berøringsangst bare å snakke om de etiske og moralfilosofiske implikasjonene som følger av selve inngrepet.
La meg bare legge til, for å unngå eventuelle misforståelser: Jeg er selv tilhenger av abortloven. Reservasjonsretten til fastleger er jeg derimot mer usikker på.
Det er vanskelig å forestille seg noe annet enn at en del av motstanden mot reservasjonsretten for fastleger har sitt dreiepunkt i ulike syn på hvor livet begynner. For abortmotstanderen er abort både et etisk og sivilisatorisk spørsmål: Abort er å ødelegge et liv.
Andre vil være i tvil: Man mener at abort er å ta liv, eller at det i alle fall ikke kan utelukkes, men at kvinners valg må veie tyngst. De fleste av oss lander der.
Det sier seg selv at dette er en vanskelig avveining – og den skal være vanskelig – så langt jeg kan se. Det er bra for oss, som mennesker, å oppfatte det som utfordrende for vår samvittighet.
Hvorfor er det da så vanskelig å akseptere at andre faller ned på et annet standpunkt – også blant leger – og at de i stillhet bør få rett til å reservere seg mot å ta del i forlengelsen av prosessen?
I vårt sekulære, vitenskapsbaserte samfunn har menneskeverdet som et eksistensfilosofisk subjekt gått litt i glemmeboken. Vi er mer opptatt av rettigheter enn av å stille oss spørsmål om hva et liv er og når det begynner. Kan vi snakke om en sjel uten å bli flaue? Den er jo ikke dokumenterbar og knapt brukelig som et objekt for lov og orden. Og her ligger nok også mye av stridens kjerne.
Det er ikke til å stikke under en stol at mye av abortmotstanden kommer fra kristne miljøer. Men selv fra disse miljøene er motstanden kompleks. Mitt inntrykk er at det også er kristendommens humanistiske innslag som er tungtveiende, og som deles av abortmotstandere som begrunner sin posisjon sekulært.
Fra en sekulær synsvinkel er dette empirisk dokumentert: Vi vet at fostre på 22-23 uker er i stand til å leve utenfor mors liv. Et tilsvarende foster, men som nå kalles en abort, foldes i et håndkle og legges vekk for å dø. Åpenbart et grusomt eksempel, men teller vi uker og dager nedover – må vi likevel spørre oss når vi begynner og slutter med å forestille oss et liv? Vitenskapen kan ikke gi oss fullgode svar. Likevel er dette innenfor dagens abortlovgivning. De færreste vil hevde at det ikke er vanskelig.
Reservasjonsretten dreier seg ikke bare om legers rett til å si nei til å videreformidle en rettighet som er nedfelt i loven. Det reservasjonsrettens motstandere i større grad kunne ta inn over seg, er at saken også dreier seg om noe langt viktigere: Nemlig retten til ikke å måtte videreformidle en tjeneste som – slik noen altså ser det – er å ta liv. En handling som de i tillegg vil mene er grunnleggende i strid med den Hippokratiske ed. Leger har som kjent reservasjonsrett fra å delta i inngrep. Men fastleger kan altså ikke reservere seg mot å henvise til inngrep. Mange mener dette bør være relativt uproblematisk.
Hva med legers fremtidige rett til å reservere seg mot å henvise til aktiv dødshjelp? For mange vil en slik sammenligning fremstå som urimelig, men er den virkelig det? Sett fra den andres ståsted?
Filosofen John Rawls skrev om å forstå den andre ved å sette seg inn i den andres forståelseshorisont. For å bli kvitt partiske vurderinger ba Rawls oss tenke oss selv bak et «slør av uvitenhet». I dette tilfelle er det å sette seg inn i følgende situasjon: Hvis du mener abort er å ta et liv – hvilken stat og hvilken majoritet er det da som vil pålegge deg å gjøre det? I det liberale demokratiet skal vi strekke oss langt for også å innrømme minoriteten rettigheter.
Å redusere spørsmålet om reservasjonsrett til et spørsmål om jus eller forretningsorden er for smalt. Det er ikke nødvendigvis slik at en innrømmelse av enkelte legers reserverasjonsrett vil føre til anarki, og at andre interessenter nå vil kunne kreve fritak fra det staten pålegger dem.
Men først ved å erkjenne, eller ved å ha en viss sympati med den alvorlige, moralske overveielsen som ligger bak reservasjonskrav, at det dypest sett er et spørsmål om menneskeverd, kan vi bedre forstå den andres ståsted. Fra før har vi rett til å nekte militærtjeneste. Det er, i (den moralske) teorien, ingen vesentlig forskjell på den etiske begrunnelsen for ikke å ville slå noen i hjel på slagmarken, og begrunnelsen for ikke å ville ødelegge et liv i dets tidligste fase. En pasifist ville neppe være komfortabel med å avtjene siviltjeneste ved et vervekontor, like lite som en abortmotstander er komfortabel med å henvise til abort.
Det har gått mye politikk i denne saken. Den etiske dimensjonen underkommuniseres, fordi mange frykter at reservasjonsretten er et steg tilbake for kvinnesaken. Det er forståelig, men i et solid liberalt samfunn bør vi kunne unngå en så konstruert motsetning.
Innlegget er på trykk i Vårt Land 1.2.14.