Ideer

Populisme på norsk

Hvorfor reagerer Senterpartiet og Klassekampen så sterkt på min kronikk om det som nå skjer i Europa og USA og i norsk politikk? Det kan virke som det hele koker ned til at Trump er nevnt i samme kronikk, ogat det oppfattes som en fornærmelse eller «hersketeknikk», skriver Kristin Clemet i Klassekampen.

Kristin Clemet

Publisert: 2. februar 2017

Søndag 22.januar hadde jeg en kronikk i Aftenposten, der Senterpartiet (og Fremskrittspartiet) sto omtalt i én setning.

Kronikken handlet om den populistiske og nasjonalkonservative vinden som nå blåser over Europa og USA. Jeg stilte også spørsmål om hvorvidt vi kan se noen lignende tendenser i Norge, og mitt svar er ja. Jeg tror ikke noen partier er uberørt, og at det, slik jeg skrev, «særlig er Senterpartiet og Fremskrittspartiet som nå ser nytteverdien av å spille på motpolene by og land, folk og elite, eller vi i Norge og de andre.»

Det krever bare noen sekunder på nettet for å finne ut at Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum, bruker denne typen retorikk, og det har da heller ikke Senterpartiet benektet. Han snakker om eliten som sitter på kafeer og kontorer i Oslo, gjerne i «findressen» sin – uten respekt for levd liv eller virkeligheten der ute. Og problemet er i og for seg ikke at han fremsetter slike karikaturer – problemet er at dette brukes som argumenter i debatter om kommunereform, politireform og ulv.

Ifølge de fleste definisjoner av populisme er dette klassisk populistisk retorikk, og det er rart at det faller Senterpartiet og Klassekampen (1.2.) så tungt for brystet at noen påpeker det. I en masteroppgave som den nåværende forskeren Anders Ravik Jupskås skrev i 2008, skjelner han mellom fire typer populisme i Norge i perioden 1973 til 2005: «En særegen norsk distriktspopulisme (Brox, Senterpartiet, Kystpartiet), marxistisk populisme (AKP, RV), nyliberal populisme (Lange og Hagen) og nativistisk populisme (strømninger i Fremskrittspartiet)» – ut fra «hva slags ’folk’ og hva slags ’elite’ populismen forsøker å appellere til og agitere mot.»

Noe av det interessante i dag, som det ofte skrives om i Klassekampen, er dels at høyre/venstre-aksen har mistet mening for å beskrive mange av de populistiske bevegelsene i Europa og USA, og at det nå snarere er snakk om en «åpen/lukket-akse». Og det andre som er interessant, er at det vi fortsatt kaller høyrepopulistiske bevegelser, langt på vei har overtatt venstresidens saker.

Når forskere og medier forsøker å kategorisere populistiske partier i Europa trekker de gjerne frem de sakene som typisk forener disse partiene. Det er gjerne skepsis til globalisering, frihandel, europeisk integrasjon, innvandring, sanksjonene mot Putin, islam, eksperter og sentralisering – og en positiv holdning til mer direkte demokrati, dvs. folkeavstemninger. Ingen partier «skårer» full pott, og det gjør heller ingen norske partier, men noen, både til høyre og venstre, skårer mer enn andre.

Og bare for å presisere: Man blir ikke populist av å være skeptisk til EU eller innvandring, og det er all mulig grunn til å ta de saklige argumentene fra de som nå gjør opprør i så mange land, på alvor. Mange er nok for eksempel blitt mer klar over hvor viktig det er at tempoet i, eller omfanget av, innvandringen ikke er for høyt.

Populismebegrepet, derimot, er relevant når man bruker «folk» og «elite» som meningsbærende argumenter i den politiske debatten.

Braanen har likevel rett i at det kan være verdt å diskutere populismebegrepet. Det er ikke negativt i seg selv, slik så mange tror og mener nå. Ottar Brox (SV) har skrevet positivt om venstrepopulismen, og Siv Jensen (Frp) har gitt uttrykk for at hun er stolt over å være leder for et populistisk parti. Og Senterparti-ideologen Nils Aarsæther mener at populisme er et hedersord.

Så hvorfor reagerer da Senterpartiet og Klassekampen så sterkt på min kronikk om det som nå skjer i Europa og USA og i norsk politikk? Det kan virke som det hele koker ned til at Trump er nevnt i samme kronikk, og at det oppfattes som en fornærmelse eller «hersketeknikk». Men det er ikke lett å se hvordan man skal analysere det som nå skjer i praktisk talt alle land i vesten, hvis det skal være forbudt å nevne navnet og fenomenet Trump. Han er til de grader noe for seg selv – men velgerne hans og fenomenet han representerer, er det ikke.

Innlegget var publisert i Klassekampen torsdag 2. februar 2017.