Populisme og den norske debatten
Hvis Senterpartiet virkelig er redd for en mer polarisert debatt, vil jeg anbefale å kikke litt på deler av den retorikken partilederen nå bruker. Kristin Clemet svarer i Aftenposten.
Publisert: 30. januar 2017
Søndag 22. januar hadde jeg en artikkel i Aftenposten der jeg forsøkte å analysere de høyre- (og delvis venstrepopulistiske) eller nasjonalkonservative strømningene som nå preger Europa og USA.
Jeg presiserte at de partiene, bevegelsene og personene som er del av disse strømningene er svært forskjellige, men at de også har noen felles trekk.
Disse fellestrekkene kan blant annet gjenfinnes i den ideologiske kjernen som preger dem, i en del av de sakene de er enige om og i de velgermønstrene som går igjen både i USA og i flere land i Europa.
Fenomener som også vil prege norsk debatt
Jeg konstaterte også at vi i Norge ser relativt lite til disse strømningene foreløpig, og at vi sannsynligvis er bedre vaksinert mot ekstrem populisme enn mange andre land.
Men samtidig skrev jeg at de samme fenomenene (for eksempel velgerbevegelser), de samme sakene (for eksempel EU-motstand, innvandring, skepsis til globalisering og sentrum-periferi) og den samme retorikken (for eksempel folk mot elite, by mot land, eller innvandrere mot innfødte) i stigende grad også vil prege norsk politisk debatt – og at det særlig ser ut til å være Senterpartiet og Fremskrittspartiet som nå ser nytteverdien av å bruke denne retorikken.
«Trumpskvetting», «stempling» og «sammensausing»
Jeg har fått svært mange positive reaksjoner på denne analysen. Men nestleder i Senterpartiet, Anne Beathe Tvinnereim, reagerer på innlegget mitt og mener jeg bedriver «trumpskvetting», at jeg «stempler» meningsmotstandere, og at jeg «sauser sammen» forhold som ikke hører sammen.
Det er likevel vanskelig å se hva det presist er ved min artikkel som Tvinnereim mener er galt.
I likhet med sin partileder Trygve Slagsvold Vedum reagerer hun på begreper som «populisme», «nasjonalisme» og «nasjonalkonservatisme». Men som jeg har presisert flere ganger: Slike «ismer» kommer i mange varianter – fra det helt uskyldige og for mange tiltalende til det mer ytterliggående som de fleste av oss vil ta avstand fra.
Det går derfor både an å mene at Fremskrittspartiet er Norges høyrepopulistiske parti, men samtidig det mest moderate og liberale høyrepopulistiske partiet vi har i Europa. Og Senterpartiet, som jeg oppfatter som et nasjonalkonservativt parti, er selvsagt en mild variant av mange andre nasjonalkonservative partier i Europa.
Må tolke meg feil
Det kan virke som Tvinnereim må tolke meg feil for å få regnestykket sitt til å gå opp. Hun skriver for eksempel at jeg «koble(r) kamp mot sentralisering med fremmedfrykt», men jeg har overhodet ikke skrevet om fremmedfrykt.
Det jeg skrev om, er partier som «ønsker en streng innvandringspolitikk». Og siden Senterpartiet samlet sett står for den strengeste innvandringspolitikken i Norge, kan det vel ikke være «hersketeknikker» og «mobbing» at noen påpeker det?
Et typisk knep
Meningsbrytning er av stor verdi for den offentlige debatten. Senterpartiets standpunkter representer relevante argumenter i flere viktige politiske saker, men hvis Tvinnereim virkelig er redd for en mer polarisert debatt, vil jeg anbefale henne å kikke litt på deler av den retorikken partilederen hennes nå bruker. Å dele reell (og av og til innbilt eller påstått) politisk uenighet inn i kategorier som «folk» og «eliter», er et retorisk maktmiddel som delegitimerer og mistenkeliggjør andre – og et knep som er ganske typisk for dem vi kaller populister.
Innlegget var publisert i Aftenposten lørdag 28. januar 2017.
Relatert
Vi hyller mangfold, men mener vi det?
Et liberalt eksperiment som skulle vise seg å bli permanent
Tenk om forskningen var dominert av dem som stemmer Høyre, KrF og Frp. Man ville fått en annen debatt.
Første eksempel på forvaltningskorporatisme?
Hvorfor er så mange tilsynelatende intelligente mennesker sosialister?
