Politisk kommunikasjon
Det er virkelig vanskelig å lytte til hva som blir sagt uten å legge vekt på hvem som sier det. Hvis alle greide det, ville hele samfunnsdebatten endre karakter. Det er illusorisk å tro at politikere skal greie det, men det burde i større grad være et ideal for journalister og forskere, skriver Kristin Clemet i Vårt Land.
Publisert: 13. juli 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Michael Ignatieff er en sympatisk og respektert professor ved Harvard University. Han er opprinnelig canadier, og for cirka 10 år siden ble han overtalt til å gå inn i politikken i Canada. Det førte bl.a. til at han ble leder og statsministerkandidat for det liberale partiet, Venstres søsterparti, fra 2008 til 2011.
Valget i 2011 ble en katastrofe for Ignatieff. Han mistet sitt eget sete i parlamentet, og partiet fikk sitt dårligste valgresultat noen sinne. Ignatieff tok konsekvensen og forlot politikken, og han vendte deretter tilbake til sitt akademiske virke i USA.
Det er sikkert mange årsaker til at Ignatieff ikke lyktes i politikken. Han har selv nevnt at han ikke ble tatt helt alvorlig, fordi han hadde tilbrakt store deler av sitt liv utenfor Canada – i Storbritannia og USA. Men han har også gitt uttrykk for at han ikke behersket den formen for kommunikasjon som preger den politiske debatten eller det han kaller «strategisk kommunikasjon».
Med «strategisk kommunikasjon» mener han at politikere ikke bare sier det de mener – men at de ofte sier det de tror at det lønner seg å si. Mens det akademiske idealet er dialog, er politikken preget av duell, der det er om å gjøre å vinne debatten. Dermed er politikere ofte veldig opptatt av å finne ut hva det er lurt å si i den aktuelle debatten for å vinne flere velgere.
Men politikere er ikke bare opptatt av hva de bør si. De er også, i likhet med mange andre, opptatt av hvem de bør være enig med og hvem de bør ta avstand fra. «Den største demokratiske dyd er at man kan lytte til hva som blir sagt uavhengig av hvem som sier det», sa en dansk journalist en gang – men det er det ikke så mange som greier.
Det vakte f.eks. oppsikt da Erik Solheim, tidligere statsråd for SV og nå leder for bistandsarbeidet i OECD, forleden sa seg enig med FrP og Carl I. Hagen i at det å hjelpe de syriske flyktningene i nærområdet er «en opplagt riktig tanke». I Dagens Næringsliv skrev Solheim at mye av Europas flyktningedebatt handler om «liksomtiltak» for å vise «handlekraft» på hjemmebane, mens «det viktigste forslaget som kom frem i debatten, ble oversett av nær alle». «Carl I. Hagen, av alle, foreslo at Norge skulle gi et romslig bidrag til å hjelpe syriske flyktninger i Libanon, Tyrkia og Jordan», og «at vi skulle ta pengene utenom utviklingsbudsjettet». Så hvorfor omfavner vi ikke alle en slik opplagt riktig tanke, spør Solheim.
En årsak til at ikke all omfavner en slik tanke er kanskje at vi er mer opptatt av hvem som fremmet tanken enn hvilken tanke som faktisk ble tenkt.
Og motsatt kan man kanskje si at det var påfallende få som tok avstand fra hjelpeorganisasjonenes forslag om å ta imot 10.000 flyktninger i Norge. Det skyldtes neppe at alle var enige – men at mange fryktet å bli stående utenfor det gode selskap.
Et lignende eksempel reflekterte Berlingske Tidende over forleden, i forbindelse med at Pia Kjærsgaard fra Dansk Folkeparti er blitt ny formann for det danske Folketinget. Avisen viser til at feminister og likestillingsforkjempere alltid har gitt uttrykk for enorm begeistring når kvinner har inntatt nye kommandohøyder i samfunnet. Men da Kjærsgaard ble Folketingets første kvinnelige formann, og dermed historisk, ble hun møtt med rungende taushet. Berlingske Tidende valgte, litt freidig, å se det positivt og antydet at likestillingskampen kanskje hadde kommet til veis ende: Heretter betyr holdninger og kvalifikasjoner mer enn kjønn.
Også Vårt Land argumenterer strategisk, bl.a. ved å beskylde andre for å gjøre det. Når mine medarbeidere i Civita går inn for å fjerne formuesskatten, for eksempel, skriver avisen at dette er noe de mener bare fordi det lønner seg for Civita og våre bidragsytere. Men når vi mener noe som Vårt Land er enig i, hører vi ingen slike beskyldninger.
Alle politikere argumenterer og kommuniserer strategisk. Det er ikke feil i seg selv. Men noen går veldig langt og nærmer seg en nesten behendig og uærlig form for kommunikasjon. Og metodene er mange: Man går til angrep på personen fremfor argumentet, man gjengir motstanderen feil, man karikerer den andres standpunkt, man argumenterer mot stråmenn, man mistenker motiver, man stempler motstanderens standpunkt som illegitimt eller ondskapsfullt, og man fordreier fakta om egen politikk. Det er ikke lett å høre forskjell for et utrent øre. Derfor er det synd at ikke mer av den (altfor) omfattende kommentatorvirksomheten i norsk politisk journalistikk dreier seg om å «dekode» denne formen for politisk kommunikasjon.
Det er virkelig en dyd – og veldig vanskelig – å lytte til hva som blir sagt uten å legge vekt på hvem som sier det. Hvis alle greide det, ville hele samfunnsdebatten endre karakter. Det er illusorisk å tro at politikere skal greie det, men det burde i større grad være et ideal for journalister og forskere. For meg er det også et ideal for Civita – som vi i det minste forsøker å strekke oss etter.
Jonas Gahr Støre har blitt mye kritisert fordi han snakker «tåkete» og ofte etterlyser «dialog». Men han er også blant de få politikerne som ganske ofte gir sine meningsmotstandere ros. Om det skyldes at han ennå ikke er blitt «ordentlig» politiker, vet jeg ikke. Kanskje har han bare forstått det forfatteren Arthur Koestler forsto: «Frykten for å havne i dårlig selskap er ikke et uttrykk for politisk renhet. Det er et uttrykk for mangel på selvtillit.»
En forkortet versjon av artikkelen var publisert i Vårt Land 13.7.15.
Relatert
Det røde vrakgodset: Russland er en forlengelse av Sovjetunionens kriminelle system.
Mathilde Fasting mottar Hambroprisen
Fukuyama og det postliberale
Nye lærdommer om motstandskraft og overvinnelse av kriser
Det er ikke sikkert du vil like det som kommer etter Arbeiderpartiet
