Ideer

Hvis ingen på venstresiden står opp for det moderne sosialdemokratiet, går det galt

Arbeiderpartiet har en markedsliberal arv som ikke må glemmes, skriver Lars Kolbeinstveit.

Publisert: 20. januar 2018

Hadia Tajik skriver i Aftenposten søndag 14. januar at nylig avdøde Odvar Nordli var en politisk reformator å lære av.

Det stemmer nok på noen områder, men norsk sosialdemokrati på 1970-tallet handlet i det vesentlige om politikk som ikke fungerte og som høyresiden, og etter hvert venstresiden, tok avstand fra. Derfor skjønnmaler Tajik historien når hun omtaler Nordlis regjeringstid som en periode da man unngikk den arbeidsledigheten resten av Europa slet med.

Tajik unngår å fortelle at den relativt lave ledigheten blant annet skyldtes statlige støttetiltak til industrien som ikke var bærekraftige på lengre sikt. Den sosialdemokratiske næringspolitikken på 1970-tallet var en enorm sløsing med ressurser, og noe blant andre Gro Harlem Brundtland tok et kraftig oppgjør med.

Lærdommen fra 1970-tallet er at næringslivet selv må være ansvarlig for sine resultater i et mest mulig fritt marked med rettferdig konkurranse.

Et fritt marked er ikke perfekt, men det gir de beste resultatene. Det betyr ikke at politikk er irrelevant, men at det er viktig med en god rollefordeling, og at ulike samfunnsoppgaver løses av dem som gjør det best. I Norge har vi svært høy grad av skattefinansierte velferdstjenester, selv om ideell eller privat sektor leverer mange viktige velferdstjenester. Det har mange fordeler, men også noen nedsider.

Under Nordli i 1978 fikk vi verdens rauseste sykelønnsordning. Det var en reform som det også er noe «å lære av». Den har vist hvor vanskelig det er å reversere ordninger som er for rause. Skal vi vi fortsatt ha en omfattende velferdsstat i Norge i fremtiden, kommer vi ikke utenom hardere prioriteringer. Inntektene fra oljeeventyret vil vokse mindre. Da er det langt fra sikkert at for eksempel full lønn under sykdom er riktig bruk av ressurser.

Dette foreslo også sosialdemokraten og tidligere statsråd Matz Sandman da han i 2000 ledet et utvalg som så på sykelønnsordningen og foreslo kutt.

Tajik siterer en samtale mellom Odvar Nordli og Anette Trettebergstuen (Ap), der Trettebergstuen med entusiasme fortalte om dobbelt togspor fra Hamar til Oslo og nye E6 samme vei. Hun kunne fortelle at reisetiden ville bli redusert med 35 minutter. Nordli hadde tankefullt spurt tilbake: «Men Anette: Å ska’ vi bruke dom 35 minutta tell?»

Hvor samfunnsøkonomisk effektivt det er å bygge ny E6 og dobbeltspor til Hamar kan diskuteres, men det var nok ikke det Nordli siktet til. Og det var heller ikke det Tajik trakk frem. Hun siterer Trettebergstuens tolkning: «en påminnelse om at livet ikke bare skal være effektivt, men godt».

Det er selvsagt riktig. Men hvis vi også i fremtiden skal ha det godt og ikke bare leve harde, effektive liv, må vi ofte velge de løsningene som er mest effektive. Nordli burde fått til svar at de 35 minuttene kan brukes til å jobbe mer, noe som gir oss mer midler til velferd og til gode liv. Vi kan også få mer fritid. Når regningen sendes til fremtidige generasjoner og oljepengebruken er urovekkende høy, bør ikke sympatien for sløsing bli for stor.

Det diskuteres for tiden mye hva som er grunnene til at sosialdemokratiet sliter. En vesentlig grunn er kanskje at få på norsk venstreside, særlig blant de intellektuelle, forsvarer sosialdemokratiets høyredreining.

Men nedsalg i statlige selskaper og innføring av mer forretningsmessig drift, skattereformen i 1992 og liberaliseringen av tele- og energisektoren som har vært avgjørende for Norges gode utvikling, og som Arbeiderpartiet har støttet. EØS-avtalen og det felleseuropeiske arbeidsmarkedet er andre markedsliberale reformer som Arbeiderpartiet gikk inn for.

En reversering av disse og andre liberale reformer, som mer venstreradikale eller proteksjonistiske stemmer tar til orde for, vil skade mer enn det tjener vanlige arbeidsfolk.

Men skal en slik reverseringsiver unngås, fordrer det at ledende sosialdemokrater aktivt forsvarer og forklarer hvorfor de på slutten av 70-tallet tok et oppgjør med ideer om at økonomien kunne styres og reguleres i detalj, og i stedet gikk inn for en friere markedsøkonomi. Når problemstillingen har vært drøftet tidligere, har sosialdemokrater forsvart seg med at «markedet er en god tjener, men en dårlig herre.»

Hva Arbeiderpartiet her mener, er oftere uklart i dag enn det var under Brundtland og Stoltenberg. Åpnes det for eksempel for mer aktiv næringspolitikk fordi markedet kun er en tjener? Mangel på klarhet kan svekke norsk næringsliv, verdiskapning og velferd.

Artikkelen er publisert hos Minerva 18.1.18.