Marsdal vinner verken kulturkrigen eller klassekampen

Magnus Marsdal kan ha forståelse for Listhaug og Frps kultur og folkelighet. Men hans forakt slår ut i full blomst når temaet er økonomi.

I Marsdals håndbok mot høyrepopulisme er premisset gitt på forhånd: Sylvi Listhaug er ute etter splittelse og makt. Marsdal har noen poenger om metoden hennes, men totalt sett er analysen svak fordi han i liten grad diskuterer Listhaugs saker. Det begynner allerede på omslaget, som er illustrert med fyrstikker. Listhaug har nemlig ingen politiske meninger, og alt hun gjør, er å stikke brennende fyrstikker inn i debatten.

Det er jo på mange måter sant, tenker du kanskje. Da bør du forsøke å ikke tenke så snevert og behagelig. Det er ikke sikkert at det bare er Listhaug som er trangsynt, ofte er vi det selv også.

Marsdal vil og kan ikke forstå Listhaug

Listhaug kan nærmest si hva som helst. Om hun er poengtert saklig og moderat, eller spisset og krass, har lite å si. Listhaug er hevet over sak. Og det er først og fremst hennes motstandere som har gitt henne denne rollen. Marsdal bidrar også her. Det er skuffende sett i lys av hans bok FrP-koden, hvor han tok FrP mer på alvor. Man kan si mye om Listhaug, men til tross for sin tidvis drøye retorikk, er hun ofte poengtert og moderat, slik hun for eksempel var da hun klaget på «feministeliten».

Marsdal er derimot lite interessert i å diskutere sak. Han drøfter stadig hvordan vi etter en uttalelse fra Listhaug blir stilt overfor et «catch 22»: «Hvis du reagerer, gir du Listhaug oppmerksomheten hun søker. Hvis du ikke sier noe, blir det som en stilltiende aksept.» Sjelden går Marsdal inn i substansen i det hun sier for å drøfte om det er et poeng der. Han advarer mot å gå på limpinnen og sammenligner for eksempel koblingen av henholdsvis «feminist» og «elite» med motstandere av Barack Obama, som sa at han var «kommunist» og «muslim».

Marsdals sammenligning er dårlig, fordi stemplingen av Obama er så til de grader feilaktig. At vi derimot har en «feministelite» i Norge, som definerer feminisme ganske snevert og har paternalistiske holdninger om hva likestilling innebærer, er alt annet enn feilaktig. Hennes poeng er verdt en diskusjon, noe påstandene om Obama ikke er. Hvis man tar seg tid til å puste med magen og lese Listhaugs blogg om feministeliten, ser vi at hun argumenterer ganske saklig for noe så banalt som at familier bør få fordele foreldrepermisjonen selv.

Grunnen til at Listhaug likevel provoserer, er kanskje fordi hun gjør det SV-feministene prediker: Hun tar lederverv og går ikke ned i en deltidsstilling, selv om hun føder barn. Hun har nemlig egne meninger og dessuten en moderne mann som tar pappaperm.

Innenfor og utenfor

Store deler av norsk offentlighet behandler Listhaug som et fremmedelement. FrP, og spesielt Listhaug, er ikke en del av det gode selskap, men typer som Magnus Marsdal og Mímir Kristjánsson er det. Disse to og andre med sympatier for Rødt, vil forsvare seg med at de også blir stemplet som autoritære fremmedelementer i ny og ne. Det har de rett i, men samtidig har de en rolle på innsiden i norsk etablert offentlighet. Journalister og sterke meningsdannere hyller bøkene deres og lager koselige medieoppslag med dem.

Listhaug får mer medieoppmerksomhet enn begge til sammen. Men poenget er ikke kvantitativt – det er kvalitativt: Listhaug vurderes som en stemme utenfra, som vi (dessverre) må slippe til, for ellers blir det bare verre. De to andre er stemmer innenfra som journalister og akademikere, uten å blunke, setter opp mot en fra Høyre for å skape balanse. De er på innsiden, for også vi i det gode selskap synes jo det er viktig at noen holder makta i ørene.

Dette synes selvfølgelig folk med et snev av sympati med Listhaug og Frp er urettferdig. Og ja, de og jeg overdriver kanskje urettferdigheten i det. For det er paradoksalt å si at en politiker som har vært statsråd flere ganger ikke er en del av det etablerte. Men ikke fullt så paradoksalt, for svært mange klarer ikke å godta det: Det verste fra hele den Solbergske perioden er at Listhaug og FrP var i regjering. Det er denne urettferdigheten Listhaug selvsagt spiller på. Det er en del av hennes metode, som Marsdal ikke evner å se i sin bok.

Viktig om kultur og innvandring

Marsdal skriver ganske skarpt om hvordan venstresiden må anerkjenne at integreringsproblemer har en kulturell årsak. Han advarer også mot å stemple FrP og Listhaug som kynisk, men her går det i ball. For på de neste sidene er det nettopp det han gjør: stempler henne som en kynisk dame som meler egne og direktørers interesser.

Bakgrunnen for at Marsdals avvisning av Listhaug likevel ikke er så ensidig, er hans marxisme. Marsdal er redd for at identitetspolitikk skal ødelegge og skygge for venstresidens klassekamp. Derfor må venstresiden ikke gå på en kulturkrigersk og identitetspolitikk limpinne.

Altfor marxistisk

Hensikten med FrP er kort sagt å skaffe direktør-Høyre stemmer, ifølge Marsdal. Han har liten forståelse for folk som ikke deler hans syn på kapitalismen og klassekampen. Han gjentar at vi må tenke konsekvensetikk – ikke sinnelagsetikk. Det er resultatene som teller. Marsdal mener det er viktig med velferd og arbeidsplasser, og later som den mer radikale venstresiden har monopol på denne målsettingen. Men det målet deler alle – også kapitalister og Listhaug.

For eksempel er bakgrunnen for at vi forlot den selektive næringspolitikken en erkjennelse av at bruk av markedsmekanismen gav best resultater, da målet er velstand, velferd og arbeid. Det var en konsekvenstenkning som strakte seg langt inn i Arbeiderpartiet og norsk fagbevegelse. Den selektive næringspolitikken er derimot nå på vei tilbake blant annet gjennom Marsdals tankesmie Manifest. Om resultatene blir så gode, er heller tvilsomt. Sist vi førte selektiv næringspolitikk – på 1970-tallet – førte det til store tap, etterfulgt av tidenes høyrebølge.

Kvinner skal ikke tjene penger

Marsdal er mot markedsøkonomi og sosialdemokrati. Han skriver marxistisk: målet er å oppheve kapitalismen. Alt til høyre for ham selv handler visstnok om å svekke velferdsstaten og berike de rike på bekostning av arbeiderklassen. Marsdal skriver ganske riktig om hvordan kvinner i offentlig sektor, som har tatt helse- eller sosialfaglig yrkesutdanning, tjener mindre enn menn med fagbrev i privat sektor. Disse mennene ender kanskje opp med et lite entreprenørfirma. At Marsdal bare vil forsterke dette kjønnsskillet med å forby profitt på velferd, ser han ikke. Da vil kvinnen som før hadde en karrieremulighet i den private barnehagen, bli låst inne i en kommunalisert barnehage, mens mannen gjør karriere og tjener penger som entreprenør som for eksempel bygger barnehager for kommunen.

Markedsøkonomien er ikke perfekt, og den bør reguleres godt. Men Marsdal ser alt for svart på den – og derfor forstår han ikke hvorfor også vanlige arbeidsfolk kan mene at markedsøkonomi er ganske bra – og at de derfor stemmer på høyrepartier, eller moderate rødgrønne partier.

Listhaug undervurderer motstanderne

Etter min mening står Listhaug i fare for å tape bred oppslutning fordi hun mangler vilje til kompromisser, men dette moderasjonspoenget kan heller ikke dras for langt. FrP er ikke Høyre. De som mener at Ketil Solvik Olsen kunne vært en bedre leder, er ofte folk som ikke stemmer FrP. Listhaug er ekte FrP.

Men jeg er redd for at hun ikke er skarp nok, og at hun undervurderer motstanderne. Bare se på Trygve Slagsvold Vedum i Norge eller Mette Frederiksen i Danmark. Norge er ikke Sverige – Listhaug har ikke fritt spillerom slik Sverigedemokratene fikk hos söta bror. Men hun kan spille smartere enn marxistene, og da kan hun gjøre det bra.

Innlegget var publisert i Minerva 10. juni 2021.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »