Ideer

Fedmepolitikk

Støre sier at ”det skal bli lettere for den enkelte å ta sunne valg”, og vanskeligere å velge de presumptivt usunne. Hvis man skal påvirke folk til mer vesentlige endringer i livsførsel, som å trene betydelig mer og kutte ut fett, salt og sukker, vil dette kreve inngrep i deres liv som bør være gjenstand for bred politisk debatt – det er ikke noe som uten videre følger av rent helsefaglige vurderinger, skriver Lars Svendsen hos Minerva.

Publisert: 13. juni 2013

Av Lars Fr. H. Svendsen, filosof og prosjektleder i Civita.

Nei, vi opplever ikke noen fedmeepidemi. Økningen i andelen overvektige ser ut til å ha stoppet opp. Og det er lite vi kan og bør gjøre for å påvirke folks livvidde.

I 1997 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) krig mot ”den globale fedmeepidemien”, og tre år senere fulgte rapporten Obesity: preventing and managing the global epidemic.[i]

I den vitenskapelige litteraturen blir estimater på fedmeøkningens omfang og dens implikasjoner for folkehelsen som regel formulert med en rekke forbehold. Når disse studiene blir gjengitt i massemediene og politisk debatt, er imidlertid forbeholdene visket ut til fordel for et mest mulig dramatisk budskap. Det florerer med spekulative påstander om ”fedmeepidemiens” konsekvenser, som når helsedirektør Bjørn Inge Larsen uttaler: ”Kanskje står vi nå overfor den første generasjonen av barn som vil leve kortere enn foreldregenerasjonen sin.”[ii] Ingen seriøs forskning støtter en slik påstand.

”Fedmeepidemien” hevdes vanligvis være et betydelig problem for folkehelsen, og ulike politiske tiltak vurderes for å løse problemet. I realiteten er det bedre grunner for å anta at epidemien ikke lenger finnes og at fedme og overvekt utgjør et svært begrenset problem for folkehelsen.

En epidemi?

En rekke studier viser en økning i overvekt og fedme globalt de siste tiårene, og gjennomsnittsvekten har også økt. De mest alarmerende påstandene har vært basert på fremtidsscenarier, hvor man har antatt at økningen fremover vil være like stor eller enda større. Man kan imidlertid ikke simpelthen anta at en økning innenfor et avgrenset tidsrom vil fortsette på samme vis fremover, man må i stedet studere utviklingen fortløpende etter hvert som nye tall kommer til.

Den vesentlige økningen synes i de fleste vestlige landene å ha funnet sted fra 1970-tallet og frem til årtusenskiftet, selv om forløpet varierer fra land til land. I The End of the Obesity Epidemic legger Michael Gard frem en mengde av statistikk som tilsier at prevalensen av overvekt og fedme ikke har økt i USA, Canada, Australia, New Zealand, Storbritannia etc. fra slutten av 1990-tallet og fremover.[iii] Dette gjelder både menn, kvinner og barn. Andre studier bekrefter Gards funn.

Økningen i BMI kom senere til Norge enn til mange andre land, og hvis utviklingen i Norge er som i disse landene, er det grunn til å anta at kurvene også har flatet ut her. Problemet er at vi i det vesentlige må basere oss på tall fra Levekårsundersøkelsen 2008, og vi vet ikke så mye om hvordan utviklingen har vært siden. Studier av barn kan imidlertid være en indikator på utviklingen, og hvis vi antar at utviklingen hos voksne følger omtrent samme linjer som hos barn, er det grunn til å tro at økningen nå har opphørt også i Norge. Barnevektstudien 2008-2012 viser ingen økning i andelen barn med overvekt og fedme.[iv] Forutsatt at utviklingen hos befolkningen som helhet har vært omtrent som utviklingen hos barn, kan vi anta at andelen med fedme ikke har økt siden 2008. Ytterligere en indikator på dette er at gjennomsnittlig fødselsvekt etter å ha økt mellom 1990 og 2000 er tilbake like over nivået i 1990.[v]

Utflatingen og i enkelte tilfeller reduksjonen i prevalens av overvekt og fedme i land etter land tilsier at de dramatiske scenariene for fremtidige overvekts- og fedmerater må avvises som utroverdige.

Hvor farlig er overvekt og fedme?

Det anslås at i underkant av 26.000 dødsfall årlig i USA skyldes overvekt og fedme.[vi] Dette tallet ligger et godt stykke under vanlige estimater over for eksempel årlige influensadødsfall og selvmord i USA. Meg bekjent finnes det ingen estimater over hvor mange dødsfall i Norge som kan tilskrives overvekt og fedme årlig. Gitt at andelen personer med fedme er vesentlig høyere i USA enn i Norge, samt at USA har en befolkning på 310-315 millioner mot Norges fem, kan man anta at det dreier seg om noen hundre dødsfall.

Studier viser gjennomgående at dødeligheten øker ned mot en BMI på 18,5 og opp mot 35. Selv om et individ har en BMI på 32, og slik sett er klart innenfor fedmekategorien, vil det statistisk være utsatt for relativt liten helserisiko utover den vi finner hos en person med ”normalvekt”. I den hittil mest omfattende metastudien – av nesten 100 andre studier – dokumenteres at den laveste dødeligheten er korrelert med en BMI på 25-30, altså ”overvekt”.[vii] De overvektige hadde seks prosents mindre sannsynlighet enn de normalvektige for å dø innenfor studiens tidsrom. Sett under ett var fedme korrelert med høyere dødelighet enn normalvektighet, men når det differensieres mellom fedme klasse I, II og III, viste det seg at bare klasse II og III – altså BMI over 35 – var korrelert med høyere dødelighet. Klasse I, BMI over 30, var korrelert med samme dødelighet som hos normalvektige.

Hvis vi legger til grunn disse tallene fra Flegal et al., bør vi først og fremst konsentrere oss om personer med en BMI høyere enn 35. Hvor mange personer dreier det seg om i Norge? Data fra Levekårsundersøkelsen 2008 tilsier at 2 prosent av befolkningen har en BMI på 35 eller høyere, og 0,4 prosent 40 eller høyere.[viii] Rundt 100.000 nordmenn har altså en BMI som er korrelert med en vesentlig høyere helserisiko. Det er i og for seg et betydelig antall, men det er vesentlig lavere enn hva man kan få inntrykk av i en del av de mest dramatiske beskrivelsene av ”fedmeepidemiens konsekvenser”.

Helsepolitiske implikasjoner

Den angivelige fedmeepidemien er brukt som premiss for at man bør iverksette ulike tiltak, som forbud mot reklame for presumptivt usunne matvarer eller kalorimerking på menyer. Et reklameforbud vil etter min mening være i strid med ytringsfriheten, og det faktum at noen få prosent av befolkningen kan være utsatt for en økt helserisiko på grunn av slik reklame, har jeg vansker med å betrakte som et tungtveiende argument for at ytringsfriheten bør settes til side. Dessuten kan man merke seg at når reklame påvirker forbrukere, er det vanligvis i retning av å velge en annen tilbyder av samme type produkt, dvs. at reklamen ikke så mye skyver folk bort fra råkost og mot hamburgere som fra én hamburgerkjede til en annen.

Et påbud om kalorimerking på menyer, hvor man må oppgi hvilket kaloriinnhold som finnes i en kaffe latte med helmelk eller lettmelk, har jeg ingen prinsipielle innsigelser mot, da det kan sies å være at bidrag til at borgerne kan foreta frie og informerte valg. Imidlertid bør et slikt påbud da også gjelde en restaurant med en stjerne i Guide Michelin på lik linje med gatekjøkken, da det ikke er noen prinsipielle grunner til å skille mellom foie gras og pommes frites. På den annen side kan man argumentere for at fedme utgjør et så begrenset problem – og et problem som dessuten ikke er økende – at det kan synes unødvendig å pålegge alle serveringssteder en slik informasjonsplikt. Vel så viktig er at slik kalorimerking etter alt å dømme ikke har noen effekt på forbruket.[ix]

Hva med høyere avgifter på presumptivt usunne matvarer? Vi kan tenke oss tre ulike begrunnelser for slike avgifter: (1) statskassen behøver inntekter, (2) negative eksternaliteter må dekkes inn, og (3) høyere avgifter vil virke avskrekkende. Den første begrunnelsen er i denne sammenhengen ikke spesielt problematisk, og kan tas opp i en mer omfattende diskusjon av hvilket nivå vi bør ha på skatter og avgifter for å finansiere statens utgifter. Den andre begrunnelsen er etter min mening holdbar, og det er ikke urimelig å kreve at den enkelte selv må dekke inn utgifter vedkommende påfører fellesskapet på grunn av sine livsstilsvalg. Estimater over helseutgifter isolert sett tilsier at imidlertid fedme i et livsløpsperspektiv ikke er forbundet med høyere helseutgifter.[x] Derved synes heller ikke dette å gi grunnlag for høyere avgifter på presumptivt usunne matvarer. Den tredje begrunnelsen er etter min mening prinsipielt uholdbar innenfor rammene av et liberalt demokrati, da det representerer en uakseptabel paternalisme.[xi] Det må være opp til den enkelte borgere å vurdere om han eller hun foretrekker et liv som varer i 80 år med brus, bacon og pommes frites fremfor et råkost-liv som varer fire år lenger.

I Danmark ble en fettavgift innført høsten 2011, og den medførte at blant annet at en del meieriprodukter og kjøttprodukter ble dyrere. Avgiften ble imidlertid opphevet etter bare ett år, da den dels hadde uønskede fordelingspolitiske konsekvenser og dels var vanskelig å praktisere, fordi ulike deler av for eksempel en gris skulle ha ulikt avgiftsnivå. Da man opphevet denne fettavgiften, droppet man samtidig planene om en sukkeravgift. Generelt er det liten grunn til å tro at ekstra avgifter på presumptivt usunne matvarer vil ha vesentlig innflytelse på forbruket. I amerikanske delstater hvor det er innført en egen brusavgift (Arkansas, Virginia og Washington), er det ikke observert noen endring i forbruk. Det burde ikke overraske, siden matforbruk er relativt lite prissensitivt. For å oppnå en vesentlig reduksjon i forbruk kreves en betydelig økning i avgiftsnivået, nærmere bestemt en prisøkning som i prosent er større enn den forbruksreduksjonen man ønsker å oppnå. En viss reduksjon kan imidlertid oppnås. Da er spørsmålet om en slik reduksjon av forbruk vil finne sted hos de gruppene som av helsemessige årsaker bør redusere sitt forbruk, eller om reduksjonen primært vil finne sted hos grupper som i utgangspunktet ikke har et problematisk høyt forbruk av varen. Dernest er selvsagt spørsmålet om en slik avgiftsøkning på gitte matvarer har akseptable fordelingspolitiske konsekvenser.

Kostholdet har utviklet seg gunstig over tid uten slike inngrep.[xii] Siden 1999 har forbruket av grønnsaker økt med over 20 prosent, og frukt med nesten 30. Fra midten av 1970-tallet og frem til begynnelsen av 1990-tallet minsket fettinnholdet i kosten fra 40 til 35 prosent, og siden har det ligget ganske stabilt – i 2011 var det på 36 prosent. Andelen mettet fett har ikke forandret seg så mye: På midten av 1970-tallet var det på 17 prosent, i 1990 var det på 14 prosent, og i dag ligger det på 15-16 prosent. Mengden transfett er redusert fra fire prosent i 1990 til under én prosent i dag. Andelen karbohydrater ligger noe lavere enn på 1980- og 1990-tallet. I 1999 besto 17 prosent av energiinnholdet i maten av sukker, og dette har nå sunket til 14 prosent. Forbruket av sukkerholdig brus er redusert med en tredjedel siden 1997. Saltmengden i maten er vanskelig å anslå, og vi vet ikke om den er endret, men den antas å ligge godt over et anbefalt nivå, muligens dobbelt så høyt som anbefalt. Kalorimengden i kosten ligger betydelig lavere i dag enn i 1980. Samlet gir dette ikke grunn til stor engstelse for kostholdsendringene i befolkningen.

I befolkningen har gjennomsnittsvekten økt de siste tiårene, uten at dette kan sies å utgjøre noen vesentlig helserisiko for det store flertallet, men mange av de tyngste er blitt vesentlig tyngre, og disse løper en betydelig helserisiko. Formodentlig vil målrettede tiltak mot personer med fedme klasse II og III være mer hensiktsmessig enn brede tiltak rettet mot befolkningen som helhet. Som vi har sett har totalt to prosent av befolkningen i fedme klasse II og III. Disse bør følges grundig opp, fordi de er utsatt for en betydelig helserisiko. Eventuelt kan man også gi ekstra oppfølging til personer med fedme klasse I, som utgjør ytterligere 8.5 prosent. De overvektige gir derimot ikke grunnlag for bekymring. Det er heller ikke grunn til å tro at antall personer med fedme vil øke fremover.

I forhold til problemets reelle omfang, fremstår mange av utspillene fra våre helsemyndigheter som mer enn en smule overdrevne. Helseminister Jonas Gahr Støre uttalte til VG (11.12.12): ”Jeg mener helsemyndighetene har et ansvar for å beskytte folk mot farlige stoffer.” Det var ikke cyanid han siktet til, men blant annet fett, salt og sukker. Selvsagt bør borgerne informeres om farene ved et for høyt forbruk av fett, salt og sukker, og så får borgerne selv vurdere hvordan de skal forholde seg til det.

Støre sier at ”det skal bli lettere for den enkelte å ta sunne valg”, men da er det samtidig underforstått at man ofte vil gjøre det vanskeligere å velge de presumptivt usunne. Hvis man skal påvirke folk til mer vesentlige endringer i livsførsel, som å trene betydelig mer og kutte ut fett, salt og sukker, vil dette kreve inngrep i deres liv som bør være gjenstand for bred politisk debatt – det er ikke noe som uten videre følger av rent helsefaglige vurderinger.

Hva bør gjøres med ”fedmeepidemien”? Kanskje ikke så mye. Brede politiske tiltak rettet mot befolkningen som helhet er neppe en god idé, fordi mesteparten av befolkningen – 98 prosent – ikke løper noen vesentlig helserisiko på grunn av overvekt og fedme. Hva med forebyggende tiltak? Man kan selvsagt kutte avgifter på frukt og grønt, og det er neppe særlig mange som vil ha noe imot det, men det vil neppe føre til store endringer i folkehelsen. Man kan sørge for at barn får fysisk aktivitet og sunn mat på skolen, og det vil sikkert ha noen gunstige virkninger, men det vil neppe føre til vesentlige endringer i overvekt og fedme hos barn.[xiii]

Den som tar til orde for forebyggende tiltak, bør også legge frem belegg for at tiltakene faktisk virker forebyggende, at de begrenser utviklingen av beviselig helseskadelig atferd – eller i det minste kunne legge frem slikt belegg når tiltakene har vært gjennomført en tid. Videre at gevinsten ved tiltakene står i et rimelig forhold til kostnadene – både i kroner og øre og i begrensning av folks handlingsrom. Slikt belegg legges svært sjelden frem, og de fleste forebyggende tiltak er basert på rene gjetninger om hva som kan være virksomt. Det kan selvsagt virke uansvarlig ikke å gjøre noe, men det er mer uansvarlig å gjøre noe uten å kunne belegge at det faktisk vil bidra til å løse et reelt problem.

Relatert

Kristin Clemet

Blå ungdom

Det «alle» trodde for bare få år siden, gjelder ikke lenger. Nå stemmer de unge blått.

IdeerKonservatismeNorsk politikkPolitikk og samfunn

Eirik Løkke

Vi trenger en kulturell og åndelig opprustning

Når man sammenligner dagens nordmenn med tidligere tiders generasjoner, er kontrasten ekstrem. Det er på tide å ta oss sammen.

IdeerPolitikk og samfunn

Lars Peder Nordbakken

Historien har fortsatt ingen ende

Men forføreriske profeter undergraver stadig vekk det åpne samfunnet.

IdeerPolitisk filosofi

Torkel Brekke

Da sionisme ble nazisme

Hvis man setter seg inn i sionismens historie, skjønner man ganske raskt at det ikke er noe mystisk ved den.

IdeerInternasjonaltPolitikk og samfunn

Lars Peder Nordbakken

Til forsvar for Vesten og Vestens idé

Vi befinner oss i en farlig tid. Ikke bare for Ukraina, men for hele den frie verden.

LiberalismeUtenrikspolitikkInternasjonaltPolitikk og samfunn

Per Christiansen

Robert Schuman – en av EUs fedre

Robert Schuman, den franske utenriksminister i 1950, må kunne sies å ha vært rett mann på rett plass til rett tid! 

IdeerInternasjonale institusjonerEU og EØS