Ideer

Et etisk og juridisk totalhavari

Når Aschehoug, til tross for at de ikke hadde samtykke fra hovedpersonen, velger å gå videre med prosjektet, skulle man forvente at de var på soleklar juridisk grunn. Da kunne man diskutert ytringsfrihet, ytringsansvar og samfunnsoppdrag. Når dette juridiske grunnlaget er så tynt som det synes slik saken står nå, er imidlertid skandalen komplett, skriver Morten Kinander og Geir Woxholth i Aftenposten.

Morten Kinander

Publisert: 5. november 2013

Av Morten Kinander, førsteamanuensis, dr juris, Civita/BI og Geir Woxholth, professor dr juris, Universitetet i Oslo.

Utgivelsen av Marit Christensens bok Moren representerer både juridiske og etiske overtramp i en klasse som vi sjelden ser fra respekterte norske forlag, og føyer seg inn i rekken av bøker som vil skvise penger ut av en tragedie. Aschehoug forlag har ingen god grunn til å gi ut denne boken.

Det er selvsagt fristende å se debatten om boken som en debatt om ytringsfrihet versus personvern, slik Aschehoug mener det er, og dermed også som en test på hvor liberal man er. Men dette er ikke et spørsmål om hvor mye man kan tillate i ytringsfrihetens navn, all den tid hovedperson og forfatter inngikk et avtalebasert samarbeid. Da blir problemstillingen hvilken råderett hovedpersonen har over egne disposisjoner, og hvor langt disse må respekteres.

Utgangspunktet for saken er at Marit Christensen og Wenche Behring Breivik inngikk et samarbeid som skulle resultere i en bok hvor de begge sto som forfattere. Denne avtalen ble sagt opp fra Wenche Behring Breiviks side, og hun tilbakeførte et forskuddshonorar. Men hun avga også en ensidig erklæring om at Marit Christensen kunne fortsette prosjektet og gi ut boken som eneforfatter. Denne erklæringen ble så trukket tilbake, likevel valgte altså Christensen å fortsette prosjektet og å utgi det som er blitt en svært omstridt bok.

Det står selvsagt forfattere fritt til å skrive (nesten) hva som helst om hvem som helst, og vi har en vid ytringsfrihet i Norge. Marit Christensen hadde vært i sin fulle rett til å skrive en uautorisert biografi. Men ytringsfriheten løser ikke spørsmålet om hvor fritt man står til å neglisjere avtaler som er gjort mellom to samarbeidende parter. Det er et faktum at boken er utgitt uten den ene partens samtykke. Et faktum forlaget lenge har forsøkt å bagatellisere den juridiske og etiske betydningen av.

Likevel har Marit Christensen og forlaget tilsynelatende forholdt seg til rettighetssidene av avtalene med Wenche Behring Breivik, helt til de nylig fikk juridisk motbør og ikke lenger hadde noen interesse av å forholde seg til dem. Da ble samfunnsoppdraget viktigere, og forlaget begynte å argumentere med at utgivelsen ligger innenfor ytringsfriheten, som her må trumfe personvernet. Men hadde dette vært et rent kommersielt oppdrag, for eksempel et samarbeid om utviklingen av patenter, hadde den parten som gikk videre uten samtykke, blitt erstatningsansvarlig på stedet. Det gjør ikke saken annerledes at det her dreier seg om et bokprosjekt. Et avtalesvik er et avtalesvik, uansett bransje.

Forlaget har sist lørdag også lansert som nytt argument at tilbaketrekkingen av samtykket ikke er juridisk bindende for dem, siden Wenche Behring Breivik var utilregnelig på det tidspunktet hun ombestemte seg. Her begynner argumentasjonen å bli ikke bare juridisk problematisk, men også etisk stinkende. Etter norsk avtalerett skal det svært mye til før avtaler som forstandssvake inngår og trekker seg fra ikke er bindende; det kreves såkalt sinnssyk motivasjon, for å bruke avtalelovens 1918-språk. Derfor er det også åpenbart at folk med nedsatt vurderingsevne har rett til for eksempel å si opp sine avisabonnementer. Vi regner med at foreningen Mental Helse også har et par ting å si om denne totale umyndiggjøringen av folk med nedsatt vurderingsevne.

Under dette ligger et grunnleggende problem som ikke kan løses ved en klassisk avveining mellom forskjellige interesser og prinsipper, slik som mellom personvern og ytringsfrihet. Saken har nemlig satt spørsmålet om individers selvråderett på agendaen. Eller formulert på en annen måte:

Hvis ikke Wenche Behring Breiviks ønsker skal respekteres i et samarbeid, er det fritt frem for mange forskjellige interesser til å utnytte folk med nedsatt vurderingsevne. Den private autonomien, selve grunnstenen i moderne liberale demokratier, er ikke noe annet enn det Aschehoug nå forsøker å minimere, nemlig retten til å bestemme over seg selv. Det første kjennetegnet på et samfunn i forfall er at individenes selvbestemmelse ryker.

Ved å diskutere denne boken vil selvsagt salget øke, og vi kan derfor kanskje sies å være med på å markedsføre et av de groveste juridiske og etiske overtrampene et norsk forlag har begått i de senere år. Men vårt poeng er ikke at folk ikke bør kjøpe boken, det får de stå fritt til å gjøre. Vårt poeng er at norske forlag fortjener kjeft hvis de med overlegg vil tjene penger på å overkjøre grunnleggende liberale prinsipper.

Når Aschehoug, til tross for at de ikke hadde samtykke fra hovedpersonen, likevel velger å gå videre med prosjektet, skulle man forvente at de var på soleklar juridisk grunn. Da kunne man diskutert ytringsfrihet, ytringsansvar og samfunnsoppdrag. Når dette juridiske grunnlaget er så tynt som det synes slik saken står nå, er imidlertid skandalen komplett.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 5.11.13.