Ideer

Er livet en ondartet sykdom?

Gitt hvor mye av vårt liv som er inneholdt i moderne diagnostikk, og følgelig er blitt patologisert, følger det at området for hva som kan kalles ”normalt” er tilsvarende innsnevret. Det vil si at vi får stadig mindre rom for menneskelige forskjeller og stadig strengere normer for hvordan mennesker bør være, skriver Lars Fr. H. Svendsen i SvD.

Publisert: 21. mai 2013

Av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita.

En vanlig vits blant leger er at pasient som er frisk, er en pasient som ikke er undersøkt grundig nok. Leter man grundig nok etter sykdommer hos en hvilken som helst person, vil man garantert finne noen, uansett hvor frisk personen selv måtte føle seg. Den moderne medisinen har gjort oss bevisste at vi kan være syke uten å oppleve noen som helst symptomer. Sykdommene er i en viss forstand flyttet fra området for det synlige til det usynlige. Vi kan ikke stole på våre egne erfaringer av vår egen helsetilstand, og kan når som helst bli pasienter. Denne undermineringen av den umiddelbare tilliten vi alle i utgangspunktet har til at kroppen vår gir oss beskjed når noe er galt, skaper usikkerhet. Det er nok en viktig grunn til at antall legekonsultasjoner – og leger – har økt dramatisk de siste tiårene: Vi stoler ikke lenger på at helsen er vår er tilfredsstillende selv om vi ikke har klare symptomer som skulle tyde på noe annet.

Men symptomer har vi jo alle. Det finnes ikke et menneske på kloden som oppfyller Verdens helseorganisasjons definisjon av helse: ”Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.” Definisjonen er også ekstremt vid, i den forstand at det i henhold til den ikke finnes et eneste trekk ved et menneskes liv som ikke kan sies å være helserelevant. Vi blir stadig mer tilbøyelig til å betrakte alle avvik fra denne idealtilstanden i sykdomstermer, som fenomener som bør gis en medisinsk diagnose og som bør være gjenstand for medisinsk behandling.

To nye bokutgivelser går rett inn i denne problematikken. Fredrik Svenaeus går bredt til verks og tar for seg både psykiatrien og somatisk medisin i ”Homo patologicus: Medicinska diagnoser i vår tid” (TankeKraft förlag 2013), mens Malin Hildebrand Karlén ser spesifikt på psykiatrien i ”Vansinnets diagnoser: Om klassiska och möjliga perspektiver innom svensk psykiatri” (Carlsson Bokfórlag 2013).

Som Svenaeus påpeker skal den moderne medisinen ha mye av æren for at menneskelivet er blitt vesentlig lengre og mindre smertefullt, men dette har også ført til en medisinsk hybris, hvor medisinen i stadig større utstrekning tror at den kan fange hele menneskelivet. Med eksempler fra eget liv, tar han for seg fenomener som panikkangst, depresjon, ADHD, fedme og dataspillavhengighet. Svenaeus skriver: ”Människan har alltid varit en lidande varelse, men nu lider hon också på vetenskapens vis, som en ’homo patologicus’.” Samtidig understreker han at det finnes menneskelig lidelse som ikke lar seg innfange i denne medisinske rammen, kort sagt at ikke all lidelse er å betrakte som en sykdom. Vi må innse at den vitenskapelige medisinen har grenser.

Sentralt for Svenaeus er hvordan de medisinske diagnosene griper inn i vår selvforståelse. De gir oss en ny forståelse av våre lidelser, og de kan gi disse lidelsene en legitimitet ved at de blir forsynt med en medisinsk etikett. Diagnostiseringen gjør noe både med hvordan diagnostiserte oppfatter seg selv og hvordan han eller hun blir oppfattet av andre. Å gi noen en diagnose er også å gi dem en ny sosial identitet og selv-identitet. Det er et velkjent fenomen at mennesker som blir klassifisert gjennom ulike kategorier, blir påvirket av klassifiseringen. Diagnoser er eksepsjonelt kraftfulle merkelapper, og det vil ofte være en tendens til at en pasient blir sin diagnose, dvs. at diagnosen rykker inn i sentrum for selv-identiteten. Nå kan man jo alltids si at formålet med diagnoser ikke er å klassifisere mennesker, men bare lidelsene disse menneskene har. Det hjelper ikke nødvendigvis så mye når selve det diagnostiske blikket fører til at oppmerksomheten vendes bort fra individet og mot den generelle kategorien individet kan plasseres i. Diagnosen sier ingenting om de egne ressursene individet har, som kan hjelpe det til å få tilværelsen tilbake på skinner, men bare om individets lidelser.

Et sentralt tema i Svenaeus bok er en viss skepsis overfor en overføring av den somatiske medisinens forståelsesformer på psykiske lidelser. Han påpeker med rette at vi i dag ikke er i stand til å forstå og identifisere psykologiske fenomener på samme måte som biologiske fenomener. Vi kan ikke prinsipielt utelukke at vi en gang vil bli i stand til dette, men vi er ikke der i dag, og det er lite plausibelt at vi noensinne vil komme dit.

Karléns bok tar for seg hvordan de psykiatriske diagnosene av galskapen har endret seg i løpet av den svenske psykiatriens 200-årige historie. Boken er kritisk til dagens diagnostiske system og praksis, med dens biomedisinske orientering, for ikke å legge tilstrekkelig vekt på personers relasjoner til andre og seg selv. Karlén påpeker at deler av psykiatrien utmerket lar seg innpasse i en biomedisinsk ramme, mens andre deler av den ligger utenfor rekkevidden til et slikt perspektiv, hvor mangelen på en mellommenneskelig dimensjon blir påtagelig. Hun tar til orde for en mer pluralistisk diagnostisk praksis som ikke hviler så entydig på det biomedisinske paradigmet.

Fra å operere med et udifferensiert begrep om ”vansinne” har vi fått en stadig mer subtil kategorisering av psykiske lidelser, og Karlén argumenterer for at dette nå er blitt overdrevet og at ytterligere differensieringer neppe vil gi oss en bedre forståelse av de psykiske lidelsene. Jeg må si meg enig i dette. Grunnen til at de diagnostiske manualene inneholder stadig flere diagnoser, er ikke at vi har fått en stadig bedre og mer sofistikert forståelse av de ulike psykiske lidelsene, men er heller et uttrykk for at vi ikke har særlig god forståelse for så mange av dem.

Karlén påpeker, med henvisning til Foucault, en ”krympande normalitetsuppfatning”, og også Svenaeus bemerker at normalitetsintervallene snevres inn. Begrepet om normalitet er alt annet enn uproblematisk. Det kan konstrueres vidt eller snevert, og man kan alltid stille spørsmål om hvorvidt det er avgrenset på en hensiktsmessig måte. Stort sett har man, innenfor en kultur, en nokså intuitiv vurdering av hva som er normalt og hva som faller utenfor. De intuitive vurderingene er imidlertid foranderlige. I dag ser vi en utvikling der diagnosene i stadig større utstrekning får en forrang og redefinerer hva som er ”normalt”. Imidlertid er den medisinske diskursen i ferd med å bli så mye av et allmennkulturelt tankegods at den omformer den sosiale konsensusen, noe som fører til at også folk flest i stadig større utstrekning blir tilbøyelige til å stemple individuelle avvik som noe sykelig.

De ekstreme normene for helse påvirker identitetsdannelsen vår, og de fungerer stigmatiserende. Bildet vi presenteres for av den friske er en så ekstrem idealisering at selv den friskeste blant oss vil komme til kort. Det er fristende å trekke en analogi til motens verden, og til forholdet mellom modellkropper og vanlige kropper. Man presenteres for et ideal for det kroppslige selvet som alltid vil være utenfor rekkevidde for praktisk talt alle. Kroppen blir noe som alltid vil komme til kort. Idealet er stadig i forandring, og vanligvis til det mer ekstreme, slik at den som skulle ha oppnådd ett kroppsideal snart vil ha kommet til kort overfor det neste. Også modellene kommer til kort i forhold til normene, og allerede på 1950-tallet var det ikke uvanlig at modeller gjennomgikk kosmetisk kirurgi for å nærme seg normen. Avstanden mellom modellkroppene og ”vanlige” kropper blir stadig større. Modellkroppene ligger tettest opp til normen, men selv disse kroppene, som i utgangspunktet er ganske ekstreme, blir ytterligere modifisert gjennom manipulasjon av bilder. Normen blir slik sett et rent fiksjonsprodukt, men den mister ikke av den grunn sin normative funksjon. På samme måte kan man si at den friske også er en så ekstrem idealisering at også den i praksis blir et fiksjonsprodukt – ingen av oss kan leve opp til normen. En vitsetegning i The New Yorker viser en mann som ligger på sofaen hos sin psykiater og sier at de må øke dosene på medisinen hans fordi han ikke er like lykkelig som de er i reklamene for psykofarmaka.

Vi får et stadig snevrere og mer idealisert bilde av ”det normale”. Gitt hvor mye av vårt liv som er inneholdt i moderne diagnostikk, og følgelig er blitt patologisert, følger det at området for hva som kan kalles ”normalt” er tilsvarende innsnevret. Det vil si at vi får stadig mindre rom for menneskelige forskjeller og stadig strengere normer for hvordan mennesker bør være. Det er derfor dette ikke minst handler om menneskesyn, om hvilke rammer vi setter for hva som er normalt og akseptabelt i menneskelivet. Den som ikke tilfredsstiller idealbildet blir i tiltagende utstrekning betraktet som syk.

Den medisinske omsorgsideologien kjenner ingen grenser, og omfavner hele mennesket. Den nøyer seg ikke med å behandle sykdommer, men vil angi hvordan du bør leve livet ditt. Vi lever lenger og er mindre syke enn noensinne. Likevel synes mange å leve i den villfarelse at vi i dag skulle være særlig utsatt for helserisiki. Denne villfarelsen understøttes av en tilsynelatende endeløs rekke av helsekampanjer som skal få oss til å endre atferd: slutte å røyke, drikke mindre, trene mer, spise sunt etc. Vi loves et lenger og friskere liv hvis vi bare er villige til å underlegge oss et stadig mer gjennomgripende helseregime. Filosofen Hannah Arendt ble mot slutten av livet rådet av legen sin til å slutte å røyke. Arendt påpekte da: ”Mennesket lever ikke for helsen alene.” Det er en innsikt vi synes å være i ferd med å glemme i dag, hvor troen på helse er blitt folkereligion. Det må være opp til den enkelte borgere å vurdere om han eller hun foretrekker et liv med brus, bacon og pommes frites som varer i 80 år fremfor et liv med råkost som varer fire år lenger.

Etter å ha lest Immanuel Kants Antropologi, sa Goethe at boken fremstilte ”livet som en ondartet sykdom og verden som et galehus”. Den samme dommen er nærliggende når man leser nyere medisinsk litteratur. Etter hvert som medisinen har fått stadig sterkere definisjonsmakt i våre liv, behøver vi alle å tenke over i hvilken utstrekning vi skal la den få bestemme hva slags liv vi skal leve, og i den refleksjonsprosessen kan man gjerne bruke Svenaeus’ og Karléns bøker som utgangspunkt.

Publisert i Svenska Dagbladet 20.05.13