Det er ikke galt at eliten kritiserer elitisme og paternalisme
Påstanden om at Listhaug ikke skjønner at hun også tilhører ”eliten” viser bare hvordan noen av hennes politiske motstandere ønsker å misforstå henne, fremfor å diskutere sak. Lars Gauden-Kolbeinstveit i Minerva.
Publisert: 17. november 2016
Selvsagt vet Sylvi Listhaug at hun tilhører en elite.
Påstanden om at Listhaug ikke skjønner at hun også tilhører ”eliten” viser bare hvordan noen av hennes politiske motstandere ønsker å misforstå henne, fremfor å diskutere sak.
I en blogg har Sylvi Listhaug argumentert for at fordeling av foreldrepermisjon er noe foreldrene må bestemme selv. Hun argumenterer prinsipielt liberalt, men sier samtidig hva hun holder som et ideal: ”idealet for meg er at mor har muligheten til å tilbringe mye tid sammen med barnet sitt.”
Listhaug signaliserer altså at hun selv foretrekker mer tradisjonelle familieverdier, men er likevel liberal og mener at politikken ikke skal legge seg opp i det: Foreldrene skal ha lov til å velge fordeling av foreldrepermisjonen selv.
Hun skriver også at hun er ”lei av at eliten skal fortelle folk flest hva som er riktig og galt.” Og det er ved bruken av ”elite” som noe negativt hennes politiske motstandere går i vranglås.
Selvsagt kan det tenkes at Listhaug bevisst bruker ”elite” som et negativt ladet ord for å skape en distanse mellom Frp – ”på lag med folk flest” – på den ene siden, og de etablerte politikerne og den meningsproduserende ”eliten” på den andre siden. Men Listhaug lykkes eventuelt bare med denne strategien hvis man forsøker å latterliggjøre henne fremfor å diskutere sak.
Sveinung Rotevatn kommenterer på Facebook: ”Når du blir henta av ein svart limousin kvar fredag for å dra på Slottet, men framleis insisterer på at det er nokon andre som er «eliten.»”
Problemet er at Listhaug aldri har sagt at hun ikke tilhører en elite. Når hun setter seg inn i en svart bil på vei til statsråd på Slottet, vet hun nok at bilen ikke er en Ford Taunus på vei til bensinstasjonen for å kjøpe pølse og en pakke rulletobakk.
Det hun saklig sett kritiserer er venstresidens tendens til å tenke elitistisk og paternalistisk. Hun kritiserer at venstresiden av og til ikke ser grensene for politikk. Hun kritiserer en politikk som ikke har nok respekt for hva familier selv bør bestemme og hva som tilhører privatlivet.
Og det har hun empirisk belegg for å kritisere, for paternalismen står ofte sterkere på venstresiden. Der er det større støtte til politisk å regulere familielivet, herunder fordeling av foreldrepermisjonen. Andre områder hvor paternalismen står sterkere på venstresiden, og hvor ”eliten” vet bedre enn ”folk flest”, er i alkoholpolitikken, friskolepolitikken eller kulturpolitikken. Det er forståelig at Listhaugs retorikk noen ganger skaper kontrovers, men motreaksjonene kan oppfattes som en forakt for henne og verdiene hun formidler. Det irriterer lett folk flest.
Madeleine Schultz i Agenda Magasin er en annen som er svært kritisk til Listhaugs blogginnlegg. Hun antyder at Listhaug sparker nedover og skriver at ”Sylvi Listhaug sitter på en gullstol, mens hun peker finger til folket og ber dem om å ta seg en kake fordi de ønsker seg ting som en trygg pensjon.”
Schultz snur hele poenget til Listhaug på hodet når hun påstår at det er dagens regjering som driver med politisk regulering av familielivet. Schultz er i likhet med Listhaug gravid, men hun mener at regjeringen har tatt fra kjæresten hennes rett på permisjon. Det er ikke riktig. Regjeringen har redusert selve fedrekvoten, men fedre kan fortsatt ta ut permisjon. Det er ikke gitt at fedre trenger en kvote for å ta ut permisjon.
Schultz’ syn er at frihet for familien i for stor grad avhenger av politisk regulering. Vi får ingen såkalt ”reell frihet” uten at politikerne velger for oss. Det finnes strukturer i familier og arbeidslivet som bidrar til at det ikke alltid er så lett for fedre å ta ut så mye permisjon som man kanskje ønsker.
Selv vi liberale eller konservative ser det, men det legitimerer ikke nødvendigvis at politikerne må velge for oss. Da overser man alle dem som på selvstendig grunnlag tar et valg – og man legger til grunn at verken familier eller arbeidsgivere kan ta ansvar for at folk velger fritt.
Dette paternalistiske synet på individet og familiens mulighet til å velge selv er det Listhaug avslører, og det er nettopp det som gjør henne så populær.
Innlegget var publisert på Minervanett.no 16. november 2016
Relatert
Tynn suppe fra Erstad
Liberal halvtime: Samtaler fra Mont Pelerin Societys møte i Oslo
Flere spørsmål gjenstår om SVs økonomiske sosialisme
Politisk retorikk er også politikk
SVs nysosialistiske økonomi er rik på illusjoner og sosialt sprengstoff.
