Ideer

Den svenske kulturdebatten

Sett med norske øyne er det Sverige som skiller seg ut som en anomali i debatten om kultur, nasjonalisme og innvandring. Nøyaktig hvordan broderfolket havnet i denne situasjonen er uklart, men noe av forklaringen er muligens å finne i Johan Lundbergs bok Ljusets fiender, skriver Eirik Løkke hos Minerva.

Publisert: 4. desember 2013

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Johan Lundberg

Ljusets Fiender

Timbro, 2013

Borgerligheten i Norge har definitivt hatt sine konflikter med FrP, men når svenske medier publiserer tekster hvor partiet omtales som rasistisk og fascistisk, er det ikke rart at selv norsk venstreside reagerer med vantro. Sett med norske øyne er det Sverige som skiller seg ut som en anomali i debatten om kultur, nasjonalisme og innvandring.

Nøyaktig hvordan broderfolket havnet i denne situasjonen er uklart, men noe av forklaringen er muligens å finne i Johan Lundbergs Ljusets fiender. I boken adresserer Lundberg den svenske kulturdebatten og 68-erne. I boken drar forfatteren en linje fra den kalde krigens apologetikk for kommunismen (Jan Myrdal, Arthur Lundkvist, Karl Vennberg, Olof Lagercrantz) til dagens forsvar av totalitære bevegelser, eksempelvis Mathias Gardells absurde forsvarsskrift for Muhammar Gadhaffi.

Lundberg er ikke den første til å adressere venstresidens medløperi i Sverige. De av Minervas lesere som har lest Per Ahlmark (Det öppna Såret, Vänstern och Tyranniet, Vänsterns moraliska skuld) vil gjenkjenne påstandene og diskusjonen. Når Lundgrens bidrag like fullt er interessant i diskusjonen om medløperi, så er det fordi han påviser at sentrale premissleverandører på svensk venstreside aldri har forlatt sine totalitære tilbøyeligheter, de har simpelthen endret karakter: Kultur har erstatt klasse, og postmodernisme (Jaques Derrida) har bidratt til å gjøre argumentene mer subtile, for ikke å si uforståelige. Men lar man seg overbevise av Lundberg, har venstresidens hat mot det liberale demokratiet, Vesten og USA forblitt det samme.

Lundbergs polemikk mot venstresiden er velskrevet. Likevel vil jeg hevde at hans generalisering ikke er helt rettferdig. Mitt inntrykk er at totalitære dragninger ikke er et generelt trekk – verken for norsk eller svensk venstreside. Men om vi forstår venstresiden som dem til venstre for sosialdemokratene, så er forholdet til demokratiet og det totalitære langt fra avklart, noe ikke minst kollega Bård Larsen i ulike publikasjoner har illustrert hva gjelder debatten i Norge.

Nettopp av den grunn er Lundbergs utførlige blikk på den svenske debatten både viktig og interessant, om enn ensidig. Jeg skal komme tilbake til det. Men misforstå rett – det er ikke marginale stemmer Lundberg trekker frem. To av dem skulle også være delvis kjent for et norsk publikum: Nevnte Mathias Gardell og kultursjefen i Aftonbladet, Åsa Lindborg.

George Bernard Shaw uttalte at det er med sosialismen som med kristendommen – tilhengerne fremstår som det beste argumentet mot. Analogien er passende på Gardell. Religionsforskeren vitnet i Behring Breivik-rettssaken, og var en av de sentrale premissleverandørene for rapporten som vil gjøre anti-feminisme ulovlig. I boken viser Lundberg at det er en forbindelse mellom Gardell og totalitære bevegelser med blant annet jødehat som sentrale ingredienser. Lundberg oppsummerer forbindelsene i en kronikk i svenske Expressen.

Åsa Lindborg er den andre prygelknaben i Ljusets Fiender – og det er ikke uten grunn. Lindborg er antageligvis den mest sentrale personen i svensk offentlighet som på ramme alvor finner inspirasjon hos Lenin.

Jeg tuller ikke – les selv:

Min poäng är att Lenin öppnade för en ny kultur, att han inledningsvis försökte skapa en dialog mellan alla radikala kretsar. Konstnärer, författare, skådespelare, pedagoger, arkitekter … deltog i samtal om hur revolutionen skulle genomföras och förvaltas. Socialismen, förstod han, skulle aldrig lyckas utan kulturarbetarna.

I jakten på gode eufemismer for utryddelsesleir er ”skape en dialog” blant de mer kreative. Faktum er at Lenin var personen bak Gulag, og hans organisering av rød terror er velkjent. Forsvaret av Lenin er i seg selv ganske bisarr, og det er ikke vanskelig å være enig med Johan Lundberg i at det er urovekkende at Lenin-apologeter finner veien inn i sentrale posisjoner i svensk presse.

Det burde muligens ikke overraske, men like fullt er det med en viss undring man noterer at presumtivt oppegående personer henfaller til forsvar av udemokratisk og voldelig atferd. Og hvorfor får vold og ekstremisme, når det utøves av venstresiden, så få reaksjoner? Kan det tenkes at Ivar Arpi i Svenska Dagbladet i sin kommentar til boken har et poeng?

Hur kommer det sig att våldsdåd och extremism från vänsterhåll inte skapar skarpare reaktioner? Kanske är det för att vänsterextrema åsikter finns i etablissemangets mittfåra, menar Lundberg. Göran Greider gillar Lenin, det gör Åsa Linderborg också, och när det gäller Stalin har hon förvisso svårt för honom men ”försvarar komplexiteten”. I en debatt på PK-klubben tidigare i år ville hon mer eller mindre förbjuda Jasenko Selimovic att yttra sig efter Jonas Hassen Khemiris text. Kajsa Ekis Ekman skriver om sin förälskelse i kravaller och Venezuelas socialistiska revolution, Sara Stridsberg tycker att man bör tolkaSCUM-manifestet av Valerie Solanas bokstavligt och Mattias Gardell försvarar terrororganisationer och kallar fascistliknande Muslimska brödraskapet för ”folkhemsislam”. För att nämna några av dem som regelbundet gör skumma ställningstaganden”.

Selvfølgelig spiller det en rolle hvem som sitter på definisjonsmakten; Hva du ser avhenger som kjent av hvor du står. Men likevel er jeg usikker på om Lundberg treffer helt med diagnosen. Åsa Lindborg og Mathias Gardell fremstår mer som anomalier enn medianen. Joda, de kan åpenbart øve innflytelse på offentligheten, men Lundbergs velskrevne polemikk overdrives.

I den grad man kan ”måle” innflytelse fra de kaklende klasser – rent bortsett fra sex-kjøpsloven – er det lite som tyder på at dagens Sverige er betydelig påvirket av duoen Lindborg og Gardell – heldigvis. Det svenske samfunnet har de siste 30 årene blitt betydelig mer borgerlig (økt valgfrihet, færre reguleringer og så videre), noe som også reflekteres i den svenske befolkningen. Endringene i det svenske samfunnet vies liten plass i Lundbergs refleksjoner. Hadde han sett kulturkampen i relieff til utviklingen i Sverige mer allment – tror jeg resultatet hadde blitt mindre ensidig. Ikke desto mindre har Johan Lundberg levert et solid stykke arbeid med utgivelsen av Ljusets fiender.

Hva så med forholdet mellom Norge og Sverige? Finner man svaret på hva vi oppfatter som særegne tabu tilknyttet innvandringsdebatten i Lundbergs bok?

Tja.

Selv om kritikken av norsk samfunnsdebatt og FrP har blitt dominert av svensk venstreside, som angripes av Lundberg, er nok ikke urimelig FrP-kritikk eksklusivt for svensk venstreside. Sett fra Norge fremstår tabuene knyttet til innvandringsdebatten som langt mer presserende enn meningene fra folk som Åsa Lindborg og Mathias Gardell.

Innlegget er publisert hos Minerva 4.12.13.

Publisert: 4. desember 2013