Ideer

Byrde og ansvar i internasjonal politikk

Er det å hjelpe hverandre i en situasjon som koronaepidemien snakk om en byrde? Eller er det et ansvar stater har for å løse slike utfordringer i fellesskap?

Jan Erik Grindheim

Publisert: 22. juni 2020

Er det å hjelpe hverandre i en situasjon som koronaepidemien snakk om en byrde? Eller er det et ansvar stater har for å løse slike utfordringer i fellesskap?

Koronaepidemien har satt det internasjonale samarbeidet mellom verdens stater på en alvorlig prøve. I kjølvannet av pandemien er det mange som har tatt til orde for at det bare er nasjonalstaten som kan ivareta vår sikkerhet i situasjoner som dette. Men er det riktig? Da situasjonen eskalerte til en krise, ble grenser stengt og de enkelte landene forsøkte å sikre seg det som var av smittevernsutstyr og midler til å motvirke krisen – uten å tenke på at dette var en pandemi som kanskje best kunne bekjempes gjennom internasjonalt samarbeid og felles løsninger på tvers av landegrensene.

Er det å hjelpe hverandre en byrde?

Etter hvert begynte verdenssamfunnet å snakke om felles løsninger på koronakrisen, gjennom det som ble kalt en fordeling av byrder statene imellom. Men er det å hjelpe hverandre i en situasjon som dette snakk om en byrde? Eller er det et ansvar stater i det internasjonale samfunnet har for å løse utfordringer som dette i fellesskap? Selv i det forpliktende samarbeidet i EU ble hver og en av medlemsstatene seg selv nok da koronaviruset nådde Europa, og søkte nasjonalstatlige løsninger på pandemien.

Vi så den samme reaksjonen fra de europeiske statene under den anstrengte flyktningsituasjonen i 2015, og da finanskrisen fem år før dette satte enkelte av dem i en svært vanskelig økonomisk situasjon. Det ble hele tiden snakket om fordelingen av byrder, selv om det i EUs traktatgrunnlag til og med er nedfelt et prinsipp om felles ansvar for å løse utfordringer som dette gjennom et prinsipp om «solidaritet mellom medlemsstatene».

Med EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet Norge har med EU, gjelder dette prinsippet om ansvar og solidaritet på enkelte områder også Norge. Et aktuelt eksempel er den bistanden Norge over lang tid har gitt Hellas for å håndtere det store antallet flyktninger og migranter som har kommet til landet. Men selv uten slike internasjonale forpliktende avtaler mellom stater, kan vi spørre om det å hjelpe hverandre i det internasjonale samfunnet er en byrde? Og om det er en innholdsmessig forskjell på begrepene byrde og ansvar, eller om dette bare er et spørsmål om retorikk i internasjonal politikk.

Trumfer nasjonale interesser menneskeverdet?

Ifølge Det Norske Akademis ordbok forbindes ordet byrde med noe stort, tungt og ulidelig, mens ansvar handler om å ha en juridisk eller moralsk forpliktelse og å stå til rette eller sørge for noe eller noen. Men selv om byrde ut fra denne definisjonen må kunne sees på som noe udelt negativt, og ansvar motsvarende positivt, er kanskje ikke forskjellen så stor dersom vi ser på de to ordenes praktiske betydning. I politikken kontrasteres en byrde ofte med et gode, mens det for eksempel i Bibelen heter at vi kan bære hverandres byrder og på den måten oppfylle Kristi lov (Galaterne 6:2).

Moralsk sett kan altså det å føle et ansvar for andre, og det å ta på seg en byrde for å virkeliggjøre dette ansvaret, oppfattes som det samme. Men er det slik virkeligheten er i internasjonal politikk hvis vi ser på dette ut fra et barmhjertighetsperspektiv, som et uttrykk for medlidenhet, medynk og skånsel mellom mennesker? Eller trumfer nasjonale interesser dette verdighetsprinsippet, slik vi finner det igjen i det vi ofte kaller «den humanitære universalismen» som er nedfelt i den internasjonale menneskerettserklæringen til FN? Det vil si et prinsipp om likeverd for alle mennesker.

Juridisk ansvar og moralsk forpliktelse?

I så fall, hvilken legitimitet har de legale bindingene verdens stater har inngått i internasjonale organisasjoner, traktater og samarbeidsrelasjoner? Litt mer folkelig sagt: oppfatter vi de lover og regler som regulerer forholdet mellom verdens stater som rettmessige og allment akseptert? Når Norge for eksempel i 1999 tok inn Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) i norsk rett gjennom menneskerettsloven og ga denne forrang foran annen norsk lov, medførte ikke dette da også et ansvar for å løse menneskerettsspørsmål i fellesskap med andre stater som har skrevet under konvensjonen?

Kan vi da snakke om en byrde når mennesker i andre land eller deler av verden er i fare, eller er dette et felles juridisk ansvar vi har tatt på oss for eksempel i situasjoner med pandemier som koronaviruset, og som også kan være i de enkelte statenes egeninteresse å løse i fellesskap? Neste gang en situasjon som koronaviruset rammer oss burde bruken av ordet byrde kanskje byttes ut med ansvar? Ikke minst dersom vi også ser på dette fra et moralsk ståsted, slik det idehistorisk kommer til uttrykk i den europeiske menneskerettighetstradisjonen, og ikke utelukkende ut fra nasjonale interesser.

God sommer!

Innlegget er på trykk i Fædrelandsvennen 20.6.20.

Publisert: 22. juni 2020