Vatne, Bjørn: Nullingen av Paul Abel

Kanskje tar menneskeheten kål på seg selv og kloden vi lever på, men hvis alternativet er en orwelliansk totalitær politistat der vi verken har frihet eller evne til å tenke, så vil Abel heller ta sjansen på å gå til grunne.

Publisert: 12. juni 2019

Gyldendal, 2018. 320 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

En utopisk skremmevisjon for klimakrisen

Stormer og flom herjer i Ålesund. Det er vilt og vått. Bjørn Vatne har skrevet en fremtidsfabel om en verden godt over randen av klimatisk og økologisk sammenbrudd. Norge har tatt i bruk en teknologi som gjør at hjerneimplantater kobler borgerne sammen til et eneste stort nettverk, den såkalte «sjalken» – en skremmevisjon av digitaliseringen som allerede styrer våre ulike behov (også kjødelige), og som følger bevegelsene våre gjennom transaksjoner og overvåking. Med andre ord en våt drøm for potentaten.

Kanskje nettopp derfor gjennomfører det marginale partiet Pan-etisk forbund statskupp. Smarte nettroll hacker seg inn på sjalken og tar kontroll over rubb og rake, inklusive tankekontrollen. Ut av det blå makter forbundet å omkalfatre Norge til fullstendig underkastelse.

Forbundet er et interessant monster av en bevegelse. Den er en slags opphop av den verste alternativbevegelsen – et slags MDG fra helvete, eller en Jørgen Randers på høyoktan. Den vil redde verden fra sammenbrudd, men også skape en ny menneskehet som går i metamorfose med naturen. Ideologien er tuftet på en slags organisk økokommunistisk panteisme (gud er i alle ting). Trær, planter, dyr og mennesker er ett. Folk flytter inn i solcelledrevede bomaskiner med økologisk jordbruk i bakgården. Sannhet og vitenskap blir forkastet til fordel for tro og underkastelse. Den fascistiske stemningen i Vatnes roman er kanskje litt for tydelig, der alle hilser «til Pan», og mantraet er «Alle er alles alt. Alt er alles alt».

Forbundet er ledet av den sprut gale, men karismatiske nederlenderen Jan Rotgers (kan hende Vatne hinter til svovelpredikanten Jan van Leiden i det rabiate endetidsteokratiet i Münster i 1535?). Rotgers er, som seg hør og bør, også en banditt – og nepotist: «Videre tok det Rotgers bare tre måneder å legge ned samtlige matvarebutikker og skaffe seks millioner abonnenter til det statlige matvareprogrammet, ledet av hans gamle venn, dagligvarekongen Harald Gjøstrand.»

Under Pan må sjalken være påskrudd til alle tider. Borgere får bonuspoeng for alle mulige samfunnsnyttige gjerninger og tanker (som i dagens Kina). De som kommer for sent på jobben eller gjør noe uøkologisk, får minuspoeng. De som logger av, blir nullet ut fra systemet og forvist som asosiale (som tar livet sitt eller blir likvidert og kastet på dynga). Vatnes fremtidsscenario er altså ikke særlig lystelig, selv om forbundet får til en helt eksepsjonelt vellykket klimapolitikk.

Romanens hovedperson er marinbiologen og ålesunderen Paul Abel, en vitenskapsnerd som er opptatt av krepsdyr og etterprøvbarhet. Et ikke så lite ekteskapsdrama utspiller seg da Abel nekter å la seg logge på hjernevasken. Det skjønner kona Astrid lite av, for hva er galt med en skjalk hvis den kan redde verden og gjøre oss til bedre mennesker? Abel på sin side mener det er farlige mennesker som står bak, og blir en slags profet for motstandskampen. Det skal koste Abel dyrt.

Vatnes plot er ikke veldig troverdig. Både teknologien og den plutselige og unisone underkastelsen fremstår søkt. Men Vatnes kjølige distanse forteller oss at forutsetningene er et fortellergrep for å gi oss en underholdende moralfilosofisk leksjon i hvordan fanatisme kan få fotfeste hvis verden rundt oss tilsynelatende faller sammen. Godt hjulpet av moderne informasjonsteknologi, selvsagt.

Ellers er det et ganske gøyalt innslag at det klimatiske sammenbruddet «feires» med hedonisme og dionysiske fester i utlandet (hvis det går til helvete, kan det like godt skje i en tåke av rus og sex og nytelse), mens nordmennene er totalitære pietister. I det velsignede og fullstendige fraværet av valgmuligheter ligger absolutt frihet. I annerledeslandet gir sjalken «betryggende helhet og ro».

Vatne er opplagt bekymret for klimakrise og forbrukersamfunn, men også av mennesket som enestående skapninger. Sånn sett fremstår Abel som en ganske illusjonsløs protagonist for menneskets iboende evne til selvdestruksjon. Kanskje tar menneskeheten kål på seg selv og kloden vi lever på, men hvis alternativet er en orwelliansk totalitær politistat der vi verken har frihet eller evne til å tenke, så vil Abel heller ta sjansen på å gå til grunne. Sjalken er i bunn og grunn en Frankenstein-innretning, en teknologi som gjør mennesket til en maskin. Ingenting er på ekte, alt er virtuelt. Vi slutter å være mennesker, i alle fall slik Abel mener det er å være menneske. Kanskje Vatne også vil fortelle oss noe om filosofer som vil perfeksjonere menneskeheten, for eksempel ved bruk av moralpiller, biologisk manipulering og teknologi?

Nullingen av Paul Abel, er en heftig og ganske morsom roman, om ikke genial eller nyskapende. Underveis klarte jeg ikke å la være å tenke på Childhood’s End, Arthur C. Clarkes klassiske space invader fra 1953. Også her er Utopia blitt virkelig og omnipotent, riktignok i regi av aliens (the Overlords). Våpen og krig forsvinner, absolutt rettferdighet og økobalanse rår, smerte blir borte – også hos dyrene, men det er like fullt umenneskelig, og derfor også dømt til fortapelse.

Abel kunne godt spedd på med enda mer svart humor, som i Morten Øens absurde postapokalypse Norge om Våren fra i fjor.  Men det skal Vatne ha: Et produksjonsteam bør snarest kjøpe rettighetene til Paul Abels Nullingen, for dette er prima TV-seriemateriale.

Artikkelen er publisert hos Minerva 17.10.18. Se også:

Klimakonfliktene: Frykt, hastverk og et hardt debattklima kan føre til at vi tar dårlige beslutninger

Klimaproblemet vil ikke løses av autoritært opprør fra intellektuelle