Stærk, Bjørn: Ytringsfrihet – annotert

Hans første bok om ytringsfrihet var god. Normene for en god ytringskultur utvikles nok best om vi bare fortsetter å forholde oss til hovedtankene i den.

Publisert: 28. august 2019

Krangel & uro forlag, 2019. 252 sider.

Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Stærk var sterkere før

Da Bjørn Stærk gav ut boken Ytringsfrihet i 2013 beskrev jeg ham som en norsk John Stuart Mill. I ytringsfrihetsdiskusjoner er det utvilsomt et stort kompliment. Derfor var det med en stor dose fordommer jeg leste hans annoterte utgave av boken i sommer. Hvorfor skulle det være nødvendig å korrigere en så god bok om ytringsfrihet? Stærk har utvilsomt beveget seg mye og fått et ganske annet syn på utfordringer i vårt samfunn, på hvem som er svake og hvem som er sterke, og i hvor stor grad fremmedfrykt er et problem i samfunnet.

Legitimt å endre mening.

Det er selvsagt legitimt å endre meninger, men i tilfellet Stærk er det for upresist – hva som er hat eller rasisme defineres ikke godt nok. Det som likevel er mer urovekkende er at Stærk, og andre som deler hans bekymring for samfunnsutviklingen, kritiserer selve ytringsfriheten. Istedenfor å kjempe for sin sak med ytringsfriheten som grunnlag blir selve ytringsfriheten kritisert. Når angrepet på ytringsfriheten blandes sammen med høyst uklare begreper om hva som er rasisme eller hat og hva som driver det frem blir det ganske rotete. På omslaget til den annoterte boken står det «En bok som så to sider av saken ser nå tre». Dette tredje synet kunne kanskje vært interessant, selv om jeg har mine tvil. Uansett blir dette tredje sporet for uklart og aktivistisk. En god illustrasjon på uklarheten er påstander som at «Den triste sannheten er nok at det er mer stigmatiserende å ha en psykisk lidelse enn å være rasist.»

Slike påstander er lett å avfeie som rent tøv, men bakgrunnen for at den likevel gir mening for Stærk er nok at ganske mye defineres som rasistisk i hans verden. Frank Rossavik kritiserer i sin nye bok, Best å holde kjeft? – En liten bok om ytringsfrihet, folk som ser rasisme bak enhver busk. Stærk bruker sterke ord og hevder for eksempel at islamhat har fått befeste seg som et legitimt ytterpunkt på høyresiden, og at «derfor vil nesten alle som identifiserer seg med høyresiden ha sympati med en mild utgave av dette,»

Videre mener han at vi som er tilhengere av å slippe til de aller fleste stemmer i offentligheten er naive. Stærk er kritisk til å slippe til islamhatere i avisspaltene, men det er umulig å si seg enig i, fordi det ikke gjøres noe særlig forsøk på å trekke opp grenser mellom hva som er legitim kritikk av islam og hva som er islamhat. Hvor grensen går her er ikke alltid like lett å se og det finnes ulike legitime avveininger og hensyn. Det som likevel ikke gir mening, og som sannsynligvis bare forsterker ytterliggående stemmer i offentligheten, er når for mye blir definert som hatprat eller rasisme. Spiralen som oppstår er uheldig fordi moderate, som gjerne er kritiske til undertrykkende religiøse praksiser, skygger banen i frykt for å bli stemplet som fremmedfiendtlige. Slik får de som kanskje også er fremmedfiendtlige i større grad sette premissene for islamkritikk. Det finnes utvilsomt en del krefter på ytre høyre fløy som vi må være på vakt mot, men måten vi tar avstand fra disse kreftene på er ikke ved aldri kunne mene noe av det samme som dem. At høyreekstreme støtter trykking av karikaturer er ikke et argument for å ikke forsvare tegneres ytringsfrihet. At noen argumenterer på en måte som er tett opp til, eller over grensen, for det vi kan kalle for islamhat når de kritiserer barnehijab eller niqab betyr ikke at vi liberale bør slutte å kritisere barnehijab eller niqab.

Identitetspolitikk

Norsk integreringsdebatt har derimot i liten grad fulgt en slik «svensk» utvikling. Det store liberale sentrum støtter for eksempel Alex Iversen når han tar et oppgjør med identitetspolitikk på både ytre høyre og venstre fløy. En del mer etablerte stemmer i norsk offentlighet er likevel uenige med Iversen. Disse stemmene, som blant annet Stærk er en del av, peker på høyrepopulismens fremvekst og sier at vi ytringsliberale er naive. Problemet er at vi ikke støtter ytringsfrihet av rene konsekvensialistiske grunner. Vi forsvarer ikke ytringsfrihet fordi vi tror den bidrar til et mer perfekt samfunn og at trollene sprekker så fort de slipper ut i sola og debattene tas i åpent lende. Vi støtter ytringsfrihet som en grunnleggende individuell rettighet. At det likevel finnes noen få begrensninger på ytringsfriheten og at den ikke tolkes absolutt er ikke kontroversielt. Det som i midlertidig burde være kontroversielt er stemmer som vil regulere ytringsfriheten på bakgrunn av subjektive analyser av dens uheldige konsekvenser.

De aller fleste vil være enig i at makt, privilegier og muligheter er skjevt fordelt i samfunnet. Når liberale er kritiske til å ta for mye hensyn til skjevhetene handler ikke det om at skjevheter ignoreres. Poenget til liberale er at for sterk vektlegging av skjevheter i makt, og for stor oppmerksomhet omkring hvilke grupper som har privilegier eller ikke, lett fører til nye uheldige maktkamper. Det gir blant annet næring til mye av identitetspolitikken som nettopp bryter med liberale verdier. Ivar Bu Larssen skrev om dette i Minerva nylig. Bu Larssen forklarer godt hvordan ideen om at hvite menn er privilegerte og bærer en slags historisk skyld og skam, er uheldig både prinsipielt og reelt sett. «Et menneske i et liberalt samfunn bør ikke stilles til ansvar for noe som ikke er i dets makt, ingen burde derfor “skammes” for hudfarge, kjønn, seksuell legning, etnisitet eller andre forhold som er gitt ved fødselen», skriver Bu Larssen. Til tross for at vi kanskje kan enes om at heterofile hvite menn ofte har et privilegert utgangspunkt, er det langt fra slik i alle sammenhenger eller for alle menn. Skjevheter i makt kommer ofte an på og kan gå i mange retninger avhengig av kontekst.

Stærk er ikke helt på linje med Bu Larssen. Istedenfor går han for langt i å påpeke skjevheter i vårt samfunn – ofte fra bestemte perspektiver. Samtidig hevder Stærk at han ikke har glemt de klassiske ytringsliberale ideene om ikke å redusere ideer til et spørsmål om gruppe og identitet. Han skriver at han tror like mye på dette i dag som da han skrev førsteutgaven. Dermed havner Stærk i spagat.

Normer

Stærk skriver mye om normer. Han mener at samfunnet styres av normer og at normer for hva som er greit å si påvirker offentligheten. Dette er ikke vanskelig å si seg enig i. Det er heller ikke vanskelig å si seg enig i at innvandringsdebatten har flyttet seg de siste årene. En del standpunkter som før var tabu eller kontroversielle er mer stuerene i dag. Det er heller ingen tvil om at en del stemmer på ytre høyre fløy er for drøye. Men så fort vi begynner å diskutere hvorvidt utviklingen bare er uheldig, og ikke minst hva som skal defineres som for drøye uttalelser, oppstår det uenighet. Hvorvidt en mer åpen debatt har fremprovosert mer fremmedfiendtlige holdninger og retorikk, eller hvorvidt debatten kunne vært enda mer polarisert hvis normene for hva som er innafor å si hadde vært strengere, hersker det nok stor uenighet om. Dette reflekterer ikke Stærk over. Hans første bok om ytringsfrihet var god. Normene for en god ytringskultur utvikles nok best om vi bare fortsetter å forholde oss til hovedtankene i den.

Artikkelen er publisert hos Minerva 26.8.19.

Videre lesning:

https://www.civita.no/politisk-bokhylle/staerk-bjorn-ytringsfrihet

Ytringsfrihet

Ytringsfrihet – 10 essays