Snyder, Timothy: The Road to Unfreedom. Russia, Europe, America

Hvis flere enn meg sitter igjen med den ubehagelige ettertanken at det aller meste av det gale som Trump har foretatt seg har hatt en lei tendens til å gagne Vladimir Putin, så tjener Snyders bok i det minste til å skape en viss sammenheng i den trumpske galskapen.

Publisert: 28. august 2019

Tim Duggan Books, 2018. 368 sider.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

I en tid hvor det internasjonale nyhetsbildet domineres av en nasjonalrevansjistisk og selvsentrert amerikansk president som allerede har gjort seg fortjent til tittelen «verdens største urostifter», er det ekstra behov for kritisk granskende historikere, som evner å formidle hvilke urovekkende sammenhenger som bobler under overflaten av dagens uforutsigbare og aggressive internasjonale atmosfære. Den amerikanske historikeren Timothy Snyder fyller denne opplysningsrollen på en innsiktsfull måte i boken The Road to Unfreedom, med den stikkordpregete undertittelen Russia, Europe and America. Og det er ikke tilfeldig at Russland kommer først blant disse stikkordene.

Boken kunne også med god grunn hatt som tittel «Russlands bidrag til å undergrave den liberale verdensorden», eller «politisk selvhevdelse gjennom ødeleggelse».

Boken er med rette ment som en brannfakkel, gjennom å bevisstgjøre leseren på hvilke ideologiske, sosiale og politiske krefter som spiller sammen i et land som er sulten på selvhevdelse, styrt av en kynisk kleptokratisk klan under ledelse av Vladimir Putin, og som er realistisk nok til å innse at regimet ikke har noen sjanse til å fremstå som vellykket overfor egen befolkning, og dermed overleve, på annen måte enn å dyrke fiende- og trusselbilder, og ved å trekke andre land ned. Og som Snyder viser, hjelper det å dyrke et bakgrunnsbilde av Stor-Russland, det evige og hellige eurasiske russiske riket, som altfor lenge har funnet seg i å være offer for Vestens imperialisme, umoral og overlegenhet, og som har all rett til å bli samlet på nytt. Eller som Putin gjerne uttrykker slike ting: «Russland og Ukraina er i dag to land, men vi er ett folk med de samme nasjonale røtter».

Mange i Vesten er naive i forhold til Russland, og språkbarrieren har nok noe av skylden for det. Snyder kan bidra til å ta bort noe av denne naiviteten, også når han viser til det autoritære og nasjonalistiske tankegodset som forbinder Russland med lignende krefter i Europa og USA, både idémessig og gjennom sammenvevde nettverk. Hvor mange har for eksempel hørt om den selverklærte fascistiske filosofen Ivan Ilyin, som tilbragte 1920- og 30-årene i Tyskland og Sveits, og som inntil han døde i 1954 hovedsakelig skrev veiledende litteratur for fremtidens russiske ledere, som han håpet en gang ville komme til makten etter Sovjetunionens endelikt? Eller hvor mange har hørt om hans langt mer omtalte etterfølger i dagens Russland, Alexander Dugin, som har hatt som uttalt livsprosjekt å bringe fascismen til Russland?

I Norge hører vi svært lite om Illyin og Dugin, og om linjene mellom disse fascistiske filosofene og den såkalte identitære bevegelsen i Frankrike og Tyskland, samt alt-right miljøet i USA. De ideologiske forbindelsene mellom de nevnte russiske tenkerne og den såkalte konservative revolusjon i Tyskland på 1920- og 30-tallet er åpenbar, med toneangivende intellektuelle som Arthur Moeller van den Bruck, Carl Schmitt, Oswald Spengler og Ernst Jünger. Dette tankegodset lever dessuten i beste velgående i miljøene rundt Nouvelle Droite og Alan Benoist i Frankrike, CasaPound i Italia, Pegida og AfD i Tyskland, FPÖ i Østerrike, foruten i kretsene rundt Putin i Russland, og selvfølgelig i Steve Bannons nærmeste omgivelse. I den norske offentligheten er vi lykkelig forskånet fra det meste av dette tankegodset. Nettopp derfor har vi kanskje også lett for å være godtroende og naive i møte med ytterliggående tankegods som kretser rundt slike krefter. På det politiske styringsnivået er det trolig mer kjent hvordan samspillet mellom regimenære russiske oligarker og trollfabrikker bevisst forsøker å spille på frykt og skape polariserende splittelse i vestlige demokratier.

Hvordan Trump fikk russisk hjelp i 2016 er velkjent. Også i Europa finnes tydelige spor av russiske penger og kontakter bak politikere som Le Pen i Frankrike, Stracher i Østerrike, Höcke-fløyen i AfD i Tyskland, og mistanken hviler dessuten over både Salvini i Italia og Orban i Ungarn, og la oss heller ikke glemme Brexit-kampanjen i Storbritannia.

Snyders bok inneholder så altfor mange underbyggende fakta til å gjøre leseren beroliget av det som skjer i dagens verden, med en eller annen forbindelseslinje til Putin-regimet og det autoritære tankegodset som bobler under dets overflate. Aller mest urovekkende er trolig det bildet som Snyder tegner av den russiske innflytelsen på presidentvalget i USA i 2016, og om kontaktene mellom Paul Manafort og Putin-systemet, samt mellom både Trump senior, Trump junior og Jared Kushners forretningsvirksomhet og russiske interesser, og ikke minst pengestrømmer. Og når det gjaldt den Bannon-styrte presidentkampanjen, minner Snyder oss om hvor slående sterkt den var preget av Putins fortelling, om at det nå gjaldt å forsvare den uskyldige og gode nasjonen, som blir angrepet og invadert av fiender fra alle kanter.

Snyder konkluderte med å beskrive Bannons bidrag på følgende måte: «The presidential campaign Bannon led was a Russian attack on American sovereignty», og formidlet i samme kontekst en teori om hvorfor Russland lyktes så godt: fordi landet var en pioner i den nye versjonen av ufrihetens politikk, og derfor kjente teknikkene som kunne bidra til å bevege USA i samme retning. At denne nye versjonen av ufrihetens politikk også kan kalles nyfascistisk levner ikke Snyder særlig mye tvil om, i det han definerer f-ordet på sin treffende måte: «Fascism is the falsehood that the enemy chosen by a leader must be the enemy for all.»

Hvis flere enn meg sitter igjen med den ubehagelige ettertanken at det aller meste av det gale som Trump har foretatt seg har hatt en lei tendens til å gagne Vladimir Putin, så tjener Snyders bok i det minste til å skape en viss sammenheng i den trumpske galskapen. Samtidig bidrar boken til å stimulere og fokusere leserens nysgjerrighet når det gjelder alt det vi ennå ikke vet om Trump og Russland. Men før vi vet noe vesentlig mer er det dessverre sannsynlig at vi alle er pent nødt til å måtte lide oss gjennom enda flere malstrømmer av internasjonal mistillit, isolasjon, paranoia og løgn – gjennom twittermeldinger fra @realDonaldTrump. Historien vil fortsette.

Artikkelen er opprinnelig publisert hos Minerva 25.8.19.

Videre lesning:

Ti grunner til at den liberale verdensorden vil bestå

https://www.civita.no/publikasjon/demokrati-i-trobbel