Oftestad, Eivor Andersen: Vi lager barn
Vi lager barn oppnår at leseren reflekterer over grunnleggende forutsetninger for å skape liv og hva som styrer oss, eller skal jeg si: Hva vi selv styrer.
Publisert: 5. juli 2019
Frekk forlag, 2016. 160 sider.
Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita.
Eivor Andersen Oftestad, forsker i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet, har skrevet bok om starten på livet. Gjennom å se på hvordan forestillinger om hvorfor vi får barn har endret seg de siste 500 årene, forsøker Oftestad å svare på noen grunnleggende spørsmål om hvordan vi tenker om livets tilblivelse. Det er en stor ambisjon, men Oftestad lykkes godt. Vi lager barn oppnår at leseren reflekterer over grunnleggende forutsetninger for å skape liv og hva som styrer oss, eller skal jeg si: Hva vi selv styrer.
I utgangspunkter er det lett å tenke seg at barn lager en mann og en kvinne på naturlig vis, punktum. Det viser seg raskt å være mye mer komplisert. Å lage barn er preget av religiøse, politiske og sosiale forestillinger. Det har aldri vært et anliggende kun for mannen og kvinnen.
Oftestads har valgt å dele fortellingen i tre hovedfaser, reformasjonen i Danmark-Norge, den industrielle revolusjonen på 1800-tallet og konsekvensene av den, og dagens moderne samfunn med et mangfold av teknologiske og medisinske muligheter. Forfatteren lykkes godt med denne inndelingen, fordi hver av fasene beskrives gjennom distinkte endringer i oppfatninger omkring det å få barn, eller ikke få dem. Dessuten gjør Oftestad dette med et svært vellykket litterært grep. Hun bruker tekster, fortellinger, kronikker og artikler med personlige historier som illustrerer den ellers faglige, men lettleste teksten. Hver av delene er i tillegg delt opp i like avsnitt: Ideer om unnfangelse, om svangerskap, om fødsel, om de barnløse og om de som er utenfor. Dessuten, boken er et lite kunstverk i seg selv, med nøye utvalgte verk som illustrerer de ulike kapitlene. Boken har også et omfattende referanse- og noteapparat som gjør det mulig å lese videre om temaer man er interessert i.
Kort fortalt er historien som følger. Med reformasjonen ble det å få barn oppfattet som en forpliktelse overfor Gud, barneavl som Guds ansvar. Sitatet fra 1. Mosebok blir helt sentralt som en velsignelse av ekteskapet og fruktbarheten: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden!”. Hovedpersonene i denne delen av boken er adelsekteparet Else Grubbe og Joachim Bech. Deres ekteskapsinngåelse og fødsler brukes som utgangspunkt for forestillingene om å få barn.
Adam og Eva som par overtok idealet fra Jomfru Maria. Sølibat og munkeliv som alternativ ble erstattet av ekteskap, også for kirkens menn. Men, om ikke ugifte mødre hadde det vanskelig fra før, ble det langt verre nå. Grensen mellom innenfor og utenfor var krystallklar. Det religiøse var altoverskyggende.
Som kirkehistoriker peker Oftestad på hvordan medisin og teologi var tett sammenvevd. I Norge var prestene leger og forkynnere, de lærte medisin i teologistudiet, og på 1600-tallet var det høyst fire til fem leger i hele Norge utenfor sentrale strøk.
Essensen var at det å få barn var Guds vilje, liv og død var overlatt til skjebnen. Det var kvinnens ”embete” å føde barn. Døde en kvinne i barsel, døde hun på post, ”å gi sitt liv for sin livsfrukt, det var å ligne Jesus selv”. Barselsdødsraten i Skandinavia etter reformasjonen var omtrent som dagens rate i Øst-Afrika (høyest i verden), ca. 800 per 100 000 fødsler. Å dø på post var ikke uvanlig.
Med den industrielle revolusjonen skjer en ny omdreining. Denne gangen er det Katti Anker Møller, godseierfruen og kvinnesaksforkjemperen, som er hovedperson i Oftestads beskrivelse. Barnefødsler er nå ikke lenger Guds ansvar, men samfunnets. I fjor var de Castbergske barnelovene 100 år, og i den forbindelse ble boken De castbergske barnelovene 1915–2015 av Geir Kjell Andersland utgitt. Her kunne godt Oftestad bidratt, men hun gjør det i form av sin egen fremstilling om viktigheten av barnelovene gjennom Anker Møller, mer enn gjennom Anker Møllers svoger, Johan Castberg. Lovene var radikale, det samme var Katti Anker Møller. Særlig var det synet på ekteskapet, støtte til ugifte mødre og forpliktelser staten påtok seg, som vakte oppsikt. Historien dekkes godt gjennom Anker Møllers syn på endringene omkring ansvar og barnefødsler fra forrige århundreskifte og frem til andre verdenskrig.
I tillegg drar Oftestad opp en interessant fortelling om Thomas Malthus besøk hos Anker Møllers besteforeldre og hvordan ideer om barnebegrensninger finner veien til hennes egen tenkning om prevensjon og abort, selvbestemt og frivillig morskap. Malthus selv foreslo selvkontroll, seksuell avholdenhet og sene ekteskapsinngåelser som middel. Det var urealistisk, mente Anker Møller.
Den siste delen, om vår egen tid og fremtid, er den som innbyr mest til refleksjon. Med bakgrunn i historien, er mantraet nå vår egen selvbestemmelse, godt hjulpet av medisinsk og teknologisk utvikling. Åpningskapittelet i denne delen har den provoserende tittelen: Barnedesign som individuelt ansvar. Det er ikke lenger noen hovedpersoner i Oftestads fremstilling her, kun deg og meg som lesere som blir utfordret til å tenke gjennom hva det vil si å ha det fulle ansvaret for det å lage barn, og jeg kan legge til, hva slags barn.
Oftestad er godt orientert om medisinske og etiske problemstillinger som påvirker vårt syn på barn – og på barnløshet. Selv om idealet om barnløshet stod sterkt i middelalderen, å være nonne var for eksempel en status som innebar intellektuell og kulturell anseelse. Barnløshet var valgt for Guds skyld, noe som brått tok slutt med reformasjonen. For hundre år siden var det å være ”peppermø” heller ikke særlig attraktivt, til tross for at barnløse (borgerlige) kvinner selv forstod seg som en elite. Den store forskjellen i dag er at barnløshet i større grad kan velges. Man kunne velge å gå i kloster, men Oftestad påpeker at frivillig barnløshet som et valg er et moderne valg, selv om det også, ifølge blant annet Knut Olav Åmås, har vært ett av våre siste tabuer.
Dessuten, hva skjer med oss når vi går fra å måtte begrunne hvorfor man ikke får barn, til å svare på: Hvorfor får du barn?
I dag er det etikken som bestemmer hvor langt vi vil gå for ”å lage barn”. Teknologisk og medisinsk er det meste mulig. Ikke bare er selve prosessen med å lage barn, helt uten mor og far, men også hva slags barn som kan lages, uten grenser. Som et apropos så jeg nylig en dokumentar om hvordan det nå er mulig å transplantere en livmor, dog er det ennå ikke dokumentert at den transplanterte livmoren faktisk oppfyller målet, bærer frem et barn. Spådommen i dokumentaren var at ufrivillig barnløshet etter dette ville bli en saga blott.
Å få barn er ikke lenger Guds vilje, og det er lenge siden det var det. Som en konservativ stemme i debatten, bruker Oftestad Sigrid Undset. Hun stilte spørsmålet: Hva om barna ikke er takknemlige for at foreldrene gav nettopp dem livet, men tvert imot er bebreidende? Når vi har alle muligheter til å ”designe” barn og velge når vi får dem, hva om barnet mislykkes i livet? Har foreldrene tatt en ”gal produksjonsbeslutning”?
I den siste delen av boken kommer Oftestads store ambisjon til sin rett. Hun makter å stille spørsmål og utfordre leseren til grunnleggende etiske refleksjoner, slik hun ønsker å gjøre. Med alle muligheter vi i dag har til kontroll, makter vi å ha det ansvaret og bære konsekvensene av våre valg? Eller vil vi måtte gi slipp og akseptere at barnet som kommer, uansett planlegging, kan bli noe helt annet enn vi hadde tenkt.
Oftestad bør inviteres til debatter, i radio, i TV og i spaltene. Refleksjonene fortjener lesere og videre diskusjoner. Og skulle hun gå på et nytt prosjekt, kunne det være om døden.
Teksten er publisert hos Minerva 16.8.2016. Se også:
Bioteknologi
https://www.civita.no/2019/04/23/liberal-halvtime-om-sorteringssamfunnet-del-2-er-det-greit-a-designe-sin-egen-baby