Ness, Ole Asbjørn: Fem dager i mai

 

 

Vigmostad & Bjerke, 2021. 335 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

 

Houellebecq light i krimformat

 

I den legendariske westernroman Ikke et land for gamle menn serverer Cormac McCarthy en rekke kulturpessimistiske gullkorn gjennom den sindige protagonisten sheriff Bell. Kjernen i romanen er et samfunn i oppløsning, et samfunn der friheten har løpt løpsk og vold og nihilisme råder:

«Det starter med at man begynner å overse dårlige manerer. Når man ikke lenger hører Sir og Mam er ikke undergangen så altfor langt unna», grubler Bell.

«Av og til våkner jeg midt om natta og er brennsikker på at ingenting annet enn Messias´ gjenkomst kan snu denne utviklingen. Ikke veit jeg hva det skal være godt for at jeg ligger våken og grubler over sånt. Men det gjør jeg altså.»

Når jeg leste Ole Asbjørn Ness siste roman, krimmen Fem dager i mai, var det nettopp McCarthy jeg tenkte på, i tillegg til Frankrikes litterære enfant terrible, Michel Houellebecq. Ikke slik å forstå at Ness er i samme liga, ganske langt derifra, det skal godt gjøres. Men han er inne på noe som er relativt uvanlig i norsk samtidslitteratur: Kulturpessimisme som angriper tematikken utenfor de velkjente sosiostrukturene. Her er det «culture matters» for alle penga.

La oss ta konklusjonen først: Fem dager i mai er en ganske tradisjonelt oppbygd krim. Intet mesterverk, men kort og lettlest. Det går unna, og Ness evner å holde på plottet til siste slutt. Skal du ha med deg Fem dager i mai på Hytten i påska, må du forberede deg på å sluke den på én kveld. Ta derfor med en bok eller to ekstra. Vi snakker altså om svært brukbar underholdning, og i mitt hode kan ikke det være noe annet enn mission accomplished som krim betraktet.

De av oss som kjenner Ness fra før, vet at mannen har anlegg for både misantropi og dystre fremtidsutsikter. Han har et ganske mistrøstig syn på islamsk hybris i møte med en vestlig kommersialisert og politisk korrekt kultur tappet for mening og dybde, noe som kom klart til uttrykk i den smått spenglerianske Aftenlandet (2018). Fem dager i mai er på mange måter skåret over den samme lesten.

Ness er å finne et godt stykke til høyre i det politiske landskapet, om enn i det mer eklektiske formatet. Så kan man si at mannen og verket skal holdes adskilt. Men i Ness’ forfatterskap baker han helt åpenlyst inn sine egne betraktninger om verden og Norge på en slik måte at det ville være å lure både seg selv (som anmelder) og leseren (av anmeldelsen) ikke å ta det i betraktning.

For noen vil det selvsagt være provoserende i seg selv – nok til å avfeie Ness som irrelevant og dårlig. Det er selvfølgelig både synd og illitterært. For litteratur handler om å skrive godt eller dårlig, det handler om å engasjere leseren, noe som selvsagt også er subjektivt.

På den annen siden kan moralen og politiske programmer stå i veien for den gode litteraturen. Det er altså snakk om å kunne balansere mellom kvalitet og moralitet. Det fikser Ness temmelig godt.

Ness har mye på hjertet. Han fyller inn et vell av metabetraktninger inn i en ellers ganske standard hardkokt krim, inkludert en sliten antihelt i form av politimannen Johnny Abrahamsen; en horebukk og alfahann hvis feilvalg i livet er av den patologiske sorten. Vi møter «mannen som skal bli morder» som er hentet direkte fra de senere årenes oppmerksomhet rundt incel-fenomenet: Enslige menn som ikke får dame, legger skylda på alle andre enn seg selv og i noen tilfeller ender opp som menn som hater kvinner. Unge kvinner blir bortført og de er, nær sagt selvfølgelig, bloggere som selger kropp og sjel på internett. Lette ofre for menn som hater kvinner.

Det er liten tvil om at Ness har lest sin Houellebecq. De er begge opptatt av et samfunn i forråtnelse, av ensomheten i mangfoldet og tomheten i kulturen som gjør islam til en vinnersak. Det handler til dels om den paradoksale befrielsen i underkastelse.

Men der Houellebecq er dypt eksistensialistisk, ensom og kynisk, fremstår Ness langt mer prosaisk, politisk, for ikke å si moralistisk. Til tider bærer boka preg av endeløs kulturpessimistisk stream of consciousness slik vi kjenner det fra Facebook. Du kan nesten krysse av for alt som diskuteres: Islam, terror, Utøya, menn som tapere, kjipe PK-medier, horete medier, kvinnedominans og byråkratisering, new public management, vulgærliberalisme og kvinner som lausunger i en kynisk digitalisert pseudovirkelighet. Alt er der. Inkludert navnevalg som er direkte knyttet til offentlige personer i Norge.

På den annen side gjør dette Fem dager i mai til fascinerende lesing. Vi skal ikke kimse av gjenkjennelsens attrå. Bokas subtekst er rett og slett ganske artig å lese, på tross av den makabre handlingen. Det flyter godt både i språk og fremdrift.

Ness evner å turnere de til tider kulturkrigerske betraktningene på en måte som fremstår forfriskende selvmotsigende. Handlingen i boka vrir og vender og snur på problemstillinger, og argumenter mot seg selv. Det er det som kan skape god litteratur som er svanger med samfunnskritikk.

Alt i alt er dette ganske bra – terningkast 4,5.

 

Teksten er publisert i Minerva 29.3.2021.

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »