Hustad, Jon: Ung gigant: Winston Churchill og opptakten til første verdenskrig
Churchills tidlige år er utvilsomt en fascinerende historie, men er samtidig bare forløperen til det som gjorde ham verdig betegnelsen ‘Gigant’.
Publisert: 19. november 2019
Schibsted, 2014. 350 sider.
Teksten er skrevet av Øystein Holm-Haagensen, deltaker på Civita-akademiet.
Rett mann til feil tid
Winston Churchill var en imperiets mann hvis historiske epoke var i ferd med å renne ut. Uten Nazi-Tyskland og den andre verdenskrig er det vanskelig å se at han i ettertiden ville blitt husket som noe annet enn en overlevning fra 1800-tallet. Hans tid skulle som kjent komme, men først et kvart århundre etter denne bokens slutt. Winston Leonard Spencer Churchill, sønn av tidligere finansminister Lord Randolph Spencer Churchill, og direkte etterkommer av krigshelten og den første hertugen av Marlborough, John Churchill, var en mann for stor og for ambisiøs for sin tid.
Tittelen på Jon Hustads bok underbygger bildet av historiens og slektens byrde på Churchills skuldre. Samtidig får den ikke med seg med seg hvor malplassert han var som skikkelse i sin tid. Hustad starter forordet med en anekdote fra slaget ved Antwerpen i 1914, en anekdote som både sier mye om Churchill som person og om hvorfor han ikke var en mann for sin tid:
I tre og en halv dag i begynnelsen av oktober 1914 var han igjen, som så ofte før i livet, i direkte krig, men tidligere hadde han vært soldat og offiser og ikke en av verdens mektigste menn. Karakteristisk røykende på sin sigar vandret han i kule- og granatregn rundt i en kystby i Belgia. Ja, så givende hadde han det at han bad statsministeren om å få slippe politikken, for i stedet å kunne kaste seg ut i stålregnet. Med en anakronisme: det er som om vår egen NATO-sjef, Jens Stoltenberg, skulle ha bedt om avløsning for heller å bli med i en trefning i Kabul.
Ideen om at en sittende politisk leder selv skulle lede sine tropper i strid som en annen middelalderfyrste, var i ferd med å gå ut på dato allerede da John Churchill løftet slekten til hertugstatus 200 år tidligere. I 1914 ble krigene ledet av offiserer og de ansvarlige politikerne satt varmt og trygt i Krigsministeriet i Whitehall. Sammenligningen med Jens Stoltenberg er interessant. Under landsmøtetalen til Arbeiderpartiet i 2013 sa Stoltenberg at «Mitt mål er ikke å styre landet på en underholdende måte. Mitt mål er å styre landet på en så uspennende måte at folk kan leve spennende liv», en holdning som er talende for de fleste av verdens ledende politikere: De er relativt kjedelige personer som har som sitt fremste mål å ikke havne i historiebøkene. Med Churchill var det tvert om.
Et ignorert aspekt ved Churchill, som Hustad bruker forbilledlig mye plass og tid på, er hans rolle som progressiv samfunnsreformator. At Churchill krysset gulvet i Underhuset først én gang, fra Toryene til de liberale i 1904, og deretter tilbake til de konservative i 1924, er kanskje også en velkjent kuriositet.
Offiser og journalist
Churchills tid som offiser og journalist er noe vi lett glemmer når vi tenker på ham i dag. Han ble valgt inn i parlamentet allerede i 1900, i en alder av 25 år, og bortsett fra 1922-24 satt han i underhuset frem til oktober 1964. Da var han en måned unna å fylle 90. At han hadde en karriere verd en bok allerede før den tid, gjør Ung gigant til en interessant lesning.
Hustad skriver godt og underholdende, selv om teksten er langt fra så polemisk som den tidvis kan være i Dag og Tid. Litteraturlisten vitner om at han utvilsomt har gjort hjemmeleksen sin, men han trenger ikke poengtere at han har lest Churchills egne verk. I kapittelet om tiden som soldat i India, Sør-Afrika og Sudan refereres det så ofte til My Early Life og The River War at jeg i ren frustrasjon gikk inn på Amazon og bestilte bøkene. Skal man bare sitere kan man like gjerne lese originaltekstene. Når det er sagt er nettopp disse fortellingene de mest fascinerende og kanskje mest fremmede for norske lesere i dag. Anglofilien blant nordmenn generelt og blant Minervas lesere spesielt gjør at House of Cards anno 1900-1914 ikke nødvendigvis fremstår så veldig eksotisk. Fortellinger fra koloniene, om straffeekspedisjoner i Afghanistan eller opprørske boere i Sør-Afrika bør derimot fascinere selv den minste imperieromantiker.
Ung kjempe, men ingen gigant
Boken er et interessant karakterportrett som forklarer Churchills selvbilde i konteksten av familiehistorien og Det britiske imperiets globale rolle som sivilisasjonsbærer. Skal du forstå hvorfor Churchill, i motsetning til de fleste andre av vestens ledere, så tidlig så faren fra nazistene og var villig til å betale prisen for å stå opp mot dem, er hans ungdom et godt sted å starte. Han var en kriger i en tid hvor krig ikke lenger skulle være mulig eller nødvendig. Ung gigant er spennende lesning, men allikevel bare første del av en storslått historie hvor heltens time ikke kommer før i tredje akt, eller som Hustad selv påpeker i forordet:
Først da han fikk eneansvar i 1940, fikk alle tau og snorer i egne hender og kunne kaste all sin retoriske kraft, alt sitt intellektuelle geni etter en fiende som det ikke fantes sympati eller tilgivelse for – Adolf Hitler – først da fant han sin posisjon og fikk tilgivelse og absolutt makt fra britiske velgere og politiske venner og fiender.
Andre verdenskrig var imperiets last hurray og det var Churchill som artikulerte dette. Da han i sin tale til Underhuset 18. juni 1940 advarte mot sivilisasjonens undergang, var det nettopp imperiet som han, hans familie og deres like hadde båret frem gjennom århundreder, som var redningen.
But if we fail, then the whole world, including the United States, including all that we have known and cared for, will sink into the abyss of a new Dark Age made more sinister, and perhaps more protracted, by the lights of perverted science. Let us therefore brace ourselves to our duties, and so bear ourselves that, if the British Empire and its Commonwealth last for a thousand years, men will still say, «This was their finest hour.»
Winston Churchill var en stor mann og en viktig politiker også som ung, men det var ikke hans tid og han var ennå ingen gigant. Det var som gammel han fikk sin verdige motstander og hans tid kom. Det ble hans finest hour.
Artikkelen er publisert i Minerva 17.9.2014. Se også:
https://www.civita.no/politisk-bokhylle/churchill-winston-my-early-life
https://www.civita.no/politisk-bokhylle/hustad-jon-farvel-norge-velferdsstatens-fremtidige-kollaps