Fuglestad, Finn: Vekstøkonomi. Et globalhistorisk essay

Fuglestads posisjon er tydelig: Vi lever i en verden som går så det suser, primært fordi vi har en vekstøkonomi.

Publisert: 21. juni 2019

Unipub, 2010. 302 sider.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita.

Optimistens økonomiske historie

Hvorfor har fenomenet vekstøkonomi oppstått? Finn Fuglestads ”globalhistoriske essay”  svarer leseren med en kronologisk-strukturell reise gjennom historien. Tesen er at vekstøkonomi er årsaken til at verden i dag ”går så det suser”, og boken kan leses som et forsvar for denne tesen og som en tilbakevisning av det forfatteren kaller ”avleggs” teorier.

For å ta hovedspørsmålet først: Fungerer Fuglestad essay godt? Ja. Forfatteren tillater seg å velge ut områder som han ønsker å fremheve og hoppe over andre. Det er interessant å følge hans jakt gjennom historien etter faktorer som må være til stede for at en vekstøkonomi skal kunne utvikle seg. En enkel definisjon av en vekstøkonomi er evnen til å produsere nye verdier av allerede eksisterende muligheter. Sentrale faktorer i en slik økonomi er blant annet spesialisering og arbeidsdeling, konkurranse, handel, innovasjon og teknologi. Fuglestad ser en nær sammenheng mellom vekstøkonomi og kapitalisme, og han bruker gjerne begrepet kapitalistisk vekstøkonomi. Kapitalisme er en måte å organisere økonomisk virksomhet på, det er ikke en ideologi. Fuglestad hevder at det ikke betyr at et kapitalistisk samfunn ikke har en rekke ikke-økonomiske trekk som er typiske. At kapitalisme skaper mentale og moralske mønstre og vektlegger ulike strukturelle og kulturelle dimensjoner, er det sannsynligvis mer enighet om, enn det er rundt spørsmålet om hvorvidt den er god eller dårlig. Det siste spørsmålet er ikke tema for Fuglestads essay. Her skal vi heller bevege oss på et såkalt høyt abstraksjonsnivå og forsøke å si noe vettugt om svært mange fortidige samfunn og kulturkretser; det hele over et stort tidsspenn.

”Avleggs” teorier

Et lite dykk i litteraturen om vekstøkonomi og kapitalisme viser en mengde ulike forklaringsmodeller og årsakssammenhenger. Temaene er med andre ord omstridt, noe forfatteren også er klar over. Likevel lister han opp minst fire forskjellige teorier som er ”avleggs”: Vestens utplyndring av resten, Vestens jerngrep på resten, økonomi som et null-sum-spill, og teorien om at det trengs en ny økonomisk verdensordning (ikke vekstøkonomisk) for å få til en bedre, i betydningen mer rettferdig, fordeling. Fuglestad erklærer seg som utviklingsoptimist og skriver for å motbevise påstanden om at ”vi-er-fattige-fordi-dere-er-rike”. Med et sveip gjennom statistikkens verden underbygger han påstanden om at det går så det suser, og at kløften mellom rike og fattige land blir smalere, selv om det også kan påstås at den blir dypere. Ifølge forfatteren blir det færre og færre som er fattige og flere og flere som får ta del i velstanden. Forfatteren tar også sjansen på å tilbakevise en rekke katastrofescenarier, som miljø- og klimakatastrofer, demografiske og medisinske katastrofer og politiske trusler. Det er vel på det rene at ikke alle vil skrive under på at alt dette vil løse seg like enkelt som Fuglestad antyder, men i tråd med essayets hypotese, så mener altså forfatteren at vekstøkonomien det beste verktøyet man har til rådighet for å hanskes med katastrofer.

I og med at Fuglestad selv ikke er økonom, men historiker, kan han tillate seg en bred innfallsvinkel til stoffet. Metoden han benytter er å se på den kronologisk-strukturelle utviklingen for å se om kjennetegnene til en vekstøkonomi er til stede, og i så fall hvilken rolle de spiller. Hans beskrivelse av utviklingen underbygges av statistikk, men også av kulturelle, politiske, religiøse og sosiologiske forhold. Trenden med å underbygge økonomisk utvikling med et bredt tilfang av årsaksforklaringer sees også hos økonomer, og at andre disipliner følger opp, er fruktbart.

Tillit og spilleregler

Hva er det så Fuglestad finner gjennom sin leting i historien? Først og fremst finner han at en vekstøkonomi ikke kan etableres dersom ikke flere faktorer er til stede samtidig. Det holder ikke med en delvis oppfyllelse av kravene. Fuglestads påstand er at reell konkurranse, risiko og valgmuligheter må være mulig, samtidig som privat eiendom og et generelt lovverk som ivaretar blant annet avtalerett må være på plass. Kortversjon er tillit og spilleregler. Dessuten må kapital sirkulere og ikke hamstres. Det som den franske historikeren Fernand Braudel har kalt ”overetasje”, en sekkebetegnelse for organisering og administrasjon, må også fungere. Gjennom essayet konsentrerer Fuglestad seg om å vise hvordan disse faktorene er til stede, når de dukker opp og hvordan de til sist opptrer samtidig i den nordvestlige delen av Europa innover på 17- og 1800-tallet. Et mer filosofisk poeng tas med for å underbygge det hele, nemlig det at kapitalistiske samfunn i tillegg må ha et lineært forhold til tid som impliserer at det eksisterer en fremtid og en fortid. Kapitalismens forhold til religion og demokrati er komplisert. Det religiøse må enten spille på lag med samfunnsstrukturen som kapitalisme forutsetter, eller så må religion og økonomi ikke blandes sammen i utide.

Forskning på demokrati og kapitalisme er i vinden mange steder, og Fuglestad henger seg her på hypotesen som stadig er fremme, nemlig at det er en klar korrelasjon mellom demokrati og kapitalisme. Likheten gjelder særlig muligheten for valg. Den moralske implikasjonen av demokrati handler om vilje til å utnytte de gode sidene ved kapitalismen. Fuglestad gir imidlertid også et riss av hva egoisme og materiell utbytting kan føre til. Men igjen står Fuglestad på det positive benet, noe han understreker gjennom sammenligningen med alternative økonomiske systemer. Nå er Fuglestad også klar over at saken har mange sider, også negative, noe han ikke forsøker å skjule. Teknikken er likevel å vise hva motsatsene kan være, før han går over til en historisk redegjørelse.

Sammenheng og sprang

Fuglestads essay kan minne litt om den nevnte franskmannen Braudels måte å forklare historisk utvikling på. Han leter etter den underliggende samfunnslogikken ved å fremheve de mental-religiøse, kulturelle forholdene, samtidig som han også redegjør for den materielle utviklingen. Stort sett finner han gode forklaringer hele veien gjennom historien, men det er noen forhold som ikke lar seg forklare. Før 500 før Kristus henger det hele sammen. At Hellas ufordrer de gamle sakralsamfunnene er åpenbart. Årsakene til hvorfor det skjer der og da er imidlertid ikke like åpenbare. Det neste spranget finner Fuglestad i tidlig moderne tid i Vest-Europa. Her får leseren en gjennomgang av en mengde faktorer som alle peker frem mot en samfunnsstruktur som muliggjør en vekstøkonomi. Dessuten nyanserer han bildet av at byene er spydspissen i fremveksten av en vekstøkonomi. Ifølge nyere forskning er landsbygda vel så viktig.

Essayets tese er altså at mange forhold må stemme samtidig for å få til en vekstøkonomi. Det var det som først skjedde i Nordvest-Europa inn i moderne tid og som siden har spredt seg andre deler av verden. Når først systemet finnes, så er hypotesen at ikke alle ”startforhold” trenger å opptre samtidig, men for å oppnå en stabil utvikling, må strukturen for en vekstøkonomi fungere. Fuglestad tar også leseren gjennom utviklingen i land som Japan, India og Kina, alle viktige land i den globale vekstøkonomien. På en måte viser eksemplene unntak fra regelen, men likevel blir poenget at når systemet først eksisterer, er det mulig å legge til rette for at det skal fungere.

Forfatteren har skrevet boken i tiden etter finanskrisen. Den har ikke skremt ham, og heller ikke ødelagt det store strukturelle bildet han har skissert. Krigsperioden i første halvdel av det 20. århundre vil ikke gjenta seg, budskapet er at vi alle har et ansvar for å vedlikeholde og passe på kapitalismen og vekstøkonomien. Ifølge Fuglestad er oppskriften enkel: hardt arbeid; sparing; mest mulig utdanning; flest mulige investeringer, hvor de enn måtte komme fra; flest mulig bedrifter, store og små, og uavhengig av hvem som måtte eie dem; færrest mulige monopoler; samt en effektiv, det vil si måtelig byråkratisk statsmakt som både spiller på lag med de økonomiske aktørene og ser til at markedet fungerer på en korrekt måte. I sum betyr dette at samfunn med en rimelig grad av demokrati, en fungerende rettstat og fravær av korrupsjon og klientilisme er grunnlaget for en vekstøkonomi. Valget er enkelt eller vanskelig, avhengig av om man ønsker en vekstøkonomi eller ikke. Fuglestads posisjon er tydelig: Vi lever i en verden som går så det suser, primært fordi vi har en vekstøkonomi. Forfatteren tar ikke stilling til om vi blir lykkeligere av den materielle velferden, men jeg mistenker at han ikke er særlig interessert i å finne ut om alt – eller noe – var bedre før.

Anmeldelsen er publisert i Prosa i 2010.