Hanser, 2017. 255 sider.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

Slik vinner vi kampen for det åpne samfunnet

Slik lyder undertittelen til en bok om å forsvare friheten, utgitt på tysk i 2017 med hovedtittel Freiheit Verteidigen, forfattet av en av de mest interessante og betydningsfulle liberale tenkere i Europa i dag, Ralf Fücks. Ralf Fücks har lang fartstid fra ledende tillitsverv i partiet Bündnis 90/Die Grünen i Tyskland, og regnes som en ledende tenker som har påvirket De grønne i Tyskland i en mer liberal retning. Fücks har i mange år vært leder av Heinrich Böll Stiftung, som er den politiske stiftelsen som står De grønne nær.

I 2017, det samme året som boken ble utgitt, etablerte også Ralf Fücks den nye tankesmien Zentrum Liberale Moderne (LibMod) i Berlin. Boken kan derfor også tolkes som en del av idégrunnlaget for denne nyskapingen. Selv om boken først og fremst henvender seg til et tysk publikum bør innholdet også være av betydelig interesse for et internasjonalt publikum som er opptatt av de samme temaer som forfatteren: hvordan vi skal lykkes med å forsvare det liberale demokratiet og det åpne samfunnet mot tiltagende angrep fra nye og gamle anti-liberale krefter, og hvordan vi samtidig kan løse vår tids store samfunnsutfordringer, basert på en fornyet liberalisme.

Boken er skrevet ut fra en utpreget politisk-filosofisk innfallsvinkel og beveger seg på et prinsipielt idépolitisk plan. På denne måten blir det mulig for Fücks å formidle viktige sammenhenger på en oversiktlig måte for leseren, samtidig som han binder sammen en imponerende mengde aktuelle temaer, tenkere og innsikter. Dette er derfor en bok man blir mer «retningsklok» enn «detaljklok» av å lese. Leseren vil i denne boken ikke finne detaljerte løsningsforslag på klimakrisen, ei heller detaljerte forslag til reformer av markedsøkonomiens og globaliseringens rammebetingelser, av EU, eller av ordninger som skaper større grad av endringstrygghet for alle samfunnsborgere, i en tid preget av store omstillinger. Til gjengjeld blir vi desto bedre opplyst om både viktige sammenhenger og troverdige retningsvalg på de nevnte områdene.

Anti-liberale strømninger

Boken starter med en overordnet situasjonsanalyse som beskriver alvoret i truslene mot det liberale demokratiet, fra en kombinasjon av en tiltagende usikkerhetsfølelse og fremtidsangst blant brede lag av befolkningen og økende oppslutning for politiske demagoger og populister med enkle løsninger, og som «betrakter politikk som en latent borgerkrig hvor det gjelder å tilrive seg selv hele den politiske makten.» Fücks har selvsagt ikke problemer med å henge varselbjellene på en rekke kjente politikere i inn- og utland som inngår i det trussel-mønstret forfatteren formidler. Mer interessant er trolig følgende observasjon: «Ideologisk handler dette om et tverrsnitt av nasjonalistiske, konservative, «völkische» og sosialistiske elementer.»

I de neste par kapitlene utdypes de idépolitiske kildene til de anti-liberale truslene mot frie og åpne samfunn og mot Vesten som verdifellesskap. Her gir Fücks en god oversikt over det ideologiske tankegodset som i dag gjennomsyrer mye av det nasjonalpopulistiske og autoritære ytre høyre i europeisk politikk. I første rekke viser Fücks til den antidemokratiske og antimoderne intellektuelle bevegelsen fra Weimar-Tyskland, som gjerne sammenfattes med begrepet «den konservative revolusjon», med viktige tenkere som Oswald Spengler, Carl Schmitt, Ernst Jünger, og Arthur Moeller van den Bruck. Nærmere vår egen samtid, refererer også Fücks til to andre tenkere som har latt seg inspirere av den tyske konservative revolusjonen: den russiske nyfascisten Alexander Dugin og den ledende tenkeren innen det franske Nouvelle Droite, og den såkalte identitære bevegelsen, Alain de Benoist. For interesserte lesere med litt tyskkunnskap kan LibMods prosjektsider Gegneranalyse anbefales som kilde til en nærmere behandling av de nevnte tenkernes ideer og betydning for vår tids anti-liberalisme fra ytre høyre.

Fücks tar deretter for seg de anti-demokratiske strømningene på ytterste venstre fløy, og ganske spesielt hvordan idealet om et autoritært styrt «folkefellesskap», fra ytre høyre, møter sin anti-demokratiske parallell i idealet om revolusjon og overgang til «proletariatets diktatur», fra ytre venstre. I begge tilfeller handler det, som Fücks understreker, om en flukt fra et åpent og inkluderende samfunn og inn i lukkede felleskap med klare ekskluderende retningslinjer.

Liberal og grønn selvkritikk

Samtidig betoner Fücks at liberalismens store historiske fortjenester ikke må gjøre oss blinde for dens forsømmelser, som dessuten har bidratt til flere av vår tids samfunnsproblemer. Ifølge Fücks har de liberale forsømmelsene siden 1980-tallet vært preget av en for ensidig betoning av «økonomisk frihet, mindre stat, deregulering og privatisering», og for liten oppmerksomhet på politikkens sosiale konsekvenser, problemer med maktkonsentrasjon og vedlikehold av markedsøkonomiens rammebetingelser. Interessant nok ser Fücks en viktig liberal løsning på liberalismens forsømmelser og «tomhet» gjennom en gjenoppdagelse av Freiburger-økonomen Walter Euckens ordoliberalisme, som betoner en aktiv sosialpolitikk, en aktiv politikk for å vedlikeholde markedets spilleregler, samt en «dobbelt maktbegrensning, av både staten og markedet». Fücks ser i så måte Euckens liberalisme i et visst motsetningsforhold til den statskrympende «nyliberalismen» til Friedrich Hayek og Milton Friedman.

Men heller ikke sitt eget gamle parti, De grønne, slipper unna Fücks kritiske analyse. Med tydelig adresse til egne erfarte frustrasjoner med De grønnes anti-liberale tendenser historisk, hevder Fücks følgende (min oversettelse fra tysk):

Hos De grønne må man derimot (i motsetning til FDP) lete med lupe for å finne liberale elementer i den økonomiske politikken og i sosialpolitikken. Her ser det ut til at fristelsen til å ty til statlige reguleringer på ethvert problem har hatt en tendens til å lede oppmerksomheten bort fra nødvendige reformer av de avgjørende rammebetingelsene og spillereglene. Det gjelder i høyeste grad også for De grønnes hovedtemaer, økologi, miljø og klima. Hva det betyr å følge en liberal linje i klima- og miljøpolitikken blir knapt diskutert. Men nettopp her avgjøres det om De grønne i fremtiden vil utgjøre en moderne øko-liberal drivkraft, eller om partiet vil henfalle til en variant av autoritær paternalisme. (s. 46-47)

Grønne dragkamper

På dette grunnlaget er det ikke overraskende at Fücks bruker et par kapitler i boken til å advare mot restriktiv og øko-autoritær fremtidspessimisme, herunder forestillinger om absolutte mål og grenser for økonomisk vekst (med Roma-klubben med Dennis Meadows og Jørgen Randers i spissen), samtidig som han lanserer alternativet: en grønn ordoliberalisme som setter markedet i klimaets tjeneste gjennom effektiv prising av CO2-utslipp, slik at markedskonkurransen, entreprenørskapet og den menneskelige skaperkraften blir gitt de nødvendige incentivene til å gjøre oss alle til en del av løsningen på vår tids største utfordring. Igjen kan det være interessant å lytte til Fücks egne ord:

Den økologiske transformasjonen av økonomien er å sammenligne med et gigantisk innovasjons- og investeringsprogram. I en krympende økonomi krymper også investeringene, og innovasjonstakten reduseres. Kappløpet med klimakrisen krever imidlertid at den strukturelle endringshastigheten øker. Det innebærer økte investeringer og et høyere innovasjonstempo – altså det stikk motsatte av en anti-vekststrategi.

Budskapet her har en klar adresse til partiet De grønne i Tyskland. Samtidig kan vi nå, tre år etter at Fücks skrev disse linjene, se tydelige tegn på at De grønne faktisk har beveget seg mange skritt i Fücks retning. Boken er derfor også et vitnesbyrd om en ikke uvesentlig politisk dragkamp mellom to fløyer i De grønnes rekker, som for øyeblikket ser ut til å dreie partiet i en mer konsekvent liberal retning.

Ordoliberal optimisme

Ralf Fücks har også mye annet på hjertet i sin bok, uten at han mister den sentrale tråden. Den handler mye om at liberal politikk må innta lederrollen i arbeidet med å vedlikeholde og videreutvikle de samlede rettslige, politiske, økonomiske og sosiale institusjonene som legger grunnlaget for den personlige friheten og det åpne samfunnet. Det gjelder alt fra oppgaven med å «sivilisere kapitalismen» gjennom ordoliberale prinsipper, til å styrke EU gjennom «selvbeherskelse», balanse og respekt for både nasjonal og delt suverenitet, samt konsentrasjon om de store institusjonelle oppgavene. Også de multilaterale spillereglene for globaliseringen kan forbedres.

I møte med en fremtid som vil kreve mye endring og omstilling slår Fücks an tonen for en ny «sosialpolitikk» som setter hensynet til å forene frihet og trygghet for den enkelte aller høyest, på en måte som ikke overbelaster statsbudsjettets utgiftsside. Det Fücks foreslår er å glemme tanken om en garantert borgerlønn, og heller tenke mer i retning av «borgerarbeid». Det vil si en langt mer aktiv og «frihetlig politikk som styrker den enkelte borgers kunnskap og evner til å leve et selvbestemt liv». Mer konkret handler dette for Fücks om et taktskifte i å tilrettelegge et utdannelsestilbud som gjør den enkelte i stand til å mestre endringer og omstillinger og til å utfolde sitt skapende og produktive potensial over et livsløp.

Fücks avslutter boken på denne måten:

I kritiske situasjoner er det to typer feil som det gjelder å unngå: panikk og skjønnmaling. Vi kan ikke vike unna i kampen om det åpne samfunnet. Vi kan vinne denne kampen hvis vi evner å stå opp for våre verdier med bevissthet og fasthet, og så lenge vi sørger for å forbinde vår kjærlighet for friheten med en sterk rettferdighetssans.

Slik lyder en optimistisk og kamplysten liberalisme. Dessuten er det ikke vanskelig å få øye på hvem Ralf Fücks har hatt som sin største inspirasjonskilde og forbilde når han skrev denne boken. Allerede i undertittelen til boken får vi et tydelig hint: det er forfatteren av et berømt verk med tittelen The Open Society and Its Enemies, publisert i London 1945, forfattet av filosofen Karl Popper. Popper mente for øvrig at optimisme er en plikt av den enkle grunn at fremtiden er åpen, ikke forutbestemt. Dette er også et underliggende metabudskap som står å lese mellom linjene i boken Freiheit Verteidigen.

Artikkelen er publisert hos Minerva 6.1.2020.