Duckert, Hege: Norsk kvinnehistorie på 200 sider: Fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter

 

 

Kagge Forlag, 2021. 231 sider.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

 

Kvinnehistorie på 200 sider

 

Hege Duckert har fått i oppgave å skrive om norsk kvinnehistorie, og det har hun lykkes godt med. Norsk kvinnehistorie på 200 sider: Fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter dekker de 200 siste årene. 200 år er lang tid, og det er mange forhold og mange personer som kunne vært inkludert, men Duckert har løst det ved å ta utgangspunkt i to ulike forhold: Kropp og klesdrakt, og makt og rettigheter. Gjennom boken forteller hun enkelthistorier gjennom disse to linsene, som danner en helhet når punktum settes etter 200 sider.

Fremdeles trenger vi «kvinne» foran historie, og vi har én av 365 dager som en kvinnedag, 8. mars.

Mye dobbeltmoral

Duckerts grep er å fortelle enkelthistorier og velge seg ut noen hovedpoeng for hver epoke hun ser på, til sammen fem stykker. Sammen med mange illustrasjoner gir det god flyt og enkel forståelse. Med dette grepet klarer Duckert også å fortelle historier fra «høy og lav», ikke bare dem vi kjenner fra historien fra før får plass. Det er mye dobbeltmoral å spore de første 100 årene av kvinnehistorien – det er mange gammeldagse menn. Selv i dag vekker det oppsikt når Sigrid Sollund på Dagsnytt 18 «stilte Equinors påtroppende konsernsjef, Anders Opedal, et spørsmål mannlige toppsjefer sjelden har fått: Hvordan har du klart å kombinere karriere med familielivet?» Men som Duckert også påpeker, det handler mye mer om arbeidslivet generelt, «kvinneyrker» og deltid enn om dem på toppen.

Og hva skal vi si om at den første lederen av Norsk Kvinnesaksforening var en mann? Eller at LO gikk i bresjen for å forby gifte kvinner å ta lønnsarbeid? Historien er full av slike historier, noen av dem fortalt av Duckert og mange nok til at det danner seg et bilde av historien.

Klesdrakt og kropp

Siden Duckert er kjent for å ha skrevet motehistorie, allerede i 1985 kom moteboken Men jeg har jo ingenting å ha på meg, er også klesdrakter og kropp en sentral del av Norsk kvinnehistorie. Klær og kropp forteller svært mye og gjenspeiler oppfatninger om kvinner gjennom tidene. Fra korsetter til Cindy Crawfords reklamestunt for Hennes & Mauritz og bloggeren Sophie Elise, ser jeg lett hvordan kropp, med og uten klær, fremdeles er definerende. Så langt, eller kort, har vi altså kommet.

Duckert trekker også en interessant parallell fra Aasta Hansteens «ikke-liste» til minoritetsjenters «ikke-liste» i dag, og jeg kan gjerne hekte på Berit Ås sin hersketeknikk-liste også. Hansteens lyder som følger:

Kvinners tilværelse er uttrykt ved ikke, skrev Aasta Hansteen: «Du må ikke tale, ikke skrive, ikke arbeide, ikke spasere, ikke drikke, ikke være en person.»

Dagens ikke-liste fra De skamløse jentene er ikke så ulik, selv 150 år senere.

Det å dominere kvinners kropp er et gjennomgangstema. Katti Anker Møller får stor plass, og det med rette, hos Duckert. Det gjør også abortdebatten.

Rask endring

Det største tilbakeskrittet for kvinnene kom etter andre verdenskrig. Vi skulle trodd at krigen ville gi kvinner et skyv fremover mot likestilling og deltakelse i arbeidslivet, men det motsatte skjedde, husmoren ble idealet etter krigen, selv om parolen lød (lønns)arbeid til alle, men altså ikke til kvinnen.

Men så kom 1970-tallet, jeg gikk i barnepark og så barnehage (nesten fulltid), noe mange ikke gjorde. Min mor leste Sirene, jobbet og hadde utdanning, mens de aller fleste mødrene var hjemme. Og selv hadde jeg aldri hørt om skilsmisse før en venninne i klassen opplevde det. Bare et par tiår senere var alt forandret. Kvinner er i flertall i høyere utdanning, og også innen flere prestisjeutdanninger. Barnehage er regelen, ikke unntaket. Men likevel har vi kvinneyrker, et kjønnsdelt arbeidsliv og bloggere som tar utgangspunkt i sin manns rolle eller som mamma og glorifiserer barn og hjem.

Kvinnehistorien har selvsagt mange flere nyanser og eksempler enn det Duckert får med på 200 sider, men med en lang litteraturliste og en oversikt over viktige milepæler de siste 200 årene, er det ikke vanskelig å gå grundigere til verks for den som måtte ønske det.

Selv om kvinner fremdeles omtales som kvinnelige idrettsutøvere, kvinnelige toppledere eller kvinnelig kunstnere, er jeg heldigvis bare spaltist i Minerva!

 

Artikkelen er publisert hos Minerva 7.3.2021. Se også:

Norsk kvinnehistorie på én time

 

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »