Brox, Ottar: På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?

Brox’ svakhet er at han ser på ulikhet som roten til nesten alt ondt. Styrken ligger i at han anerkjenner at ikke alle midler for å bekjempe ulikhet er legitime eller hensiktsmessige.

Publisert: 19. juni 2019

Pax, 2016. 207 sider.

Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Ottar Brox er fortsatt aktuell

Brox’ svakhet er at han ser på ulikhet som roten til nesten alt ondt. Styrken ligger i at han anerkjenner at ikke alle midler for å bekjempe ulikhet er legitime eller hensiktsmessige.

Her skiller Brox seg fra den mest utopiske og radikale venstresiden, og blant annet derfor er han en interessant tenker som det er verd å lytte til.

Ta vare på småbruket

Boka har forskjellige deler og starter med en litt vel lang historisk del der det stadig gjentas hvor sentralt småbruket er og har vært i Norge. Brox sin forklaring på den historisk sett høye andelen småbruk i Norge er noe tilhengere av rasjonalisering av jordbruket bør legge merke til. Brox beskriver godt hvordan naturlige forutsetninger ikke har gitt incentiver til å utvide driften og pløye mer jord. Småbondens behov for kontanter kunne, med mindre bruk av arbeidskraft, skaffes ved for eksempel tømmerhogst eller fiske. Fiske var også en sikker og enkel måte å skaffe seg mat på. Fiskerbonden var langt på vei selvforsynt, og har i mange generasjoner lenge før velferdsstaten og Gerhardsen sikret et godt – om ikke rikt liv.

Større gårdsbruk var ikke nødvendigvis rasjonelt. I Storbritannia hvor den industrielle revolusjon kom først var det flere forhold som gjorde det vanskelige for vanlige folk å skaffe seg leiet eller eiet jord å dyrke. Blant annet bidrog høye ullpriser til at sauehold ble mer utbredd for store godseiere. Å ta arbeid i industrien ble nesten eneste alternativ for dem som før dyrket jorda på en liten åkerlapp hos godseieren. Slike mekanismer gjorde seg ikke gjeldende i Norge. Småbruksdrift var fortsatt et godt alternativ til arbeid i industrien.

Småbruk kombinert med fiske eller tømmerhogst gir også et frempek mot dagens landbrukspolitikk.  Er det gitt at kampen mot deltidsbonden og små bruk, er riktig? Det er ikke sikkert rasjonalisering av landbruket er riktig – i alle fall så lenge det uansett må subsidieres og større bruk betyr mer gjeld. Hva er egentlig problemet med at et lærerpar i ei bygd også har et småbruk med noen sauer?

Enkelt om ulikhetens konsekvenser

Ulikhet har på mange måter blitt et moteord på venstresiden. Pikettys Kapitalen i det 21. århundre og Wilkinson og Picketts The Spirit Level har bidratt til dette. Begge bøkene er utvilsomt viktige bidrag, men Brox nyanserer ikke disse verkene noe særlig. Blant annet har professor i økonomi ved Universitetet i Oslo Kalle Moene, som tilhører venstresiden, nyansert og kritisert statistikkbruken i The Spirit Level.

Ulikhet kan åpenbart ha negative effekter, men det er for enkelt nærmest å forklare alle samfunnsproblemer med ulikhet. For eksempel gir lav ulikhet i Norge oss mange fordeler, men det er også ulemper i form av lav yrkesdeltakelse blant uproduktiv og ufaglært arbeidskraft. Dessuten er årsaken til positive samfunnsforhold, som lite kriminalitet og høy tillit, mer enn bare likhet. Høyt utdanningsnivå, ikke-økonomisk likhet, som kulturell og etnisk likhet, gode institusjoner og velfungerende rettstat, er også helt avgjørende.

Brox henfaller til enkel polemisering når han fremstiller det som at det er ”høyresiden” som er opptatt av ikke å skattlegge næringslivet for mye for å sikre investeringer og arbeidsplasser. Selv den rødgrønne regjeringen drev slik ”høyrepolitikk” og satte ned bedriftsskatten. Og at moderate lønnsoppgjør kan være viktig for å sikre konkurranseevne og arbeidsplasser, er noe også LO har stått i spissen for. Det er jo nettopp blant annet denne innsikten i og aksepten for markedsøkonomiens virkemåte, som har gjort at den norske arbeidslivsmodellen har fungert så godt.

Brox har rett i at begrensninger i tilgang på arbeidskraft gjør den dyrere. Dette er et av arbeidskraftens viktigste maktmidler og var bakgrunnen for at LO på 1970-tallet kjempet gjennom arbeidsinnvandringsstopp til Norge. Dyrere arbeidskraft gir incentiver til å investere i kapital som igjen gir produktivitetsvekst. Dette er et argument for fagorganisering, som de mest økonomisk liberale tenkere av og til glemmer. Men det er ikke bare sterk fagorganisering, sammenpresset lønnstruktur og lav ulikhet som forklarer suksessen i Norge. Vel så viktig er hvordan arbeidstakerne bruker sin makt. Moderasjon og aksept av den internasjonale markedskonkurransen virkemåte er sentralt.

Ulikhet skyldes ikke nødvendigvis bare at kapital har for mye makt i forhold til arbeid. Hvis arbeidstakersiden bruker sin makt til å kjempe for jobbsikkerhet fremfor inntektssikkerhet, og kjemper gjennom velferdsordninger som gir mindre incentiver til arbeid og omstilling, så kan også det gi økt ulikhet. Brox påpeker at også OECD nå har begynt å snakke om at ulikhet er et problem, men går ikke særlig nærmere inn på hva nytt OECD foreslår for å redusere ulikhet. Det er nemlig ikke så mye nytt når OECD foreslår enklere skattesystem med mindre fradragsmuligheter og lavere sats, vri skatt fra arbeid til eiendom og mer velrettede velferdsordninger.

Alt i alt har Brox fortsatt mye å bidra med i norsk samfunnsdebatt. Hans styrke er at han kombinerer ideer om markeders virkemåte med det norske samfunnets naturlige og ressursmessige forutsetninger.

Teksten ble publisert i Minerva 03-2016. Se også:

Temaside: Civita om ulikhet