”Markedets tyranni” – eller frihet og markedsøkonomi

Publisert: 15. oktober 2004

Den utbredte frykten for markedet og påstanden om et «nyliberalt hegemoni» er tema for denne artikkelen som er hentet fra boken «Frihet – samtalen fortsetter». Boken ble utgitt av Civita 4. november 2004.

Av Dag Ekelberg

The freedom of which we speak is not the freedom to do what we want , but the liberty to do what we ought” – Lord Acton

”Frihet, rettferdighet og selvstyre er stikkord for det samfunnet vi kjemper for”. Neida dette er ikke hentet fra hjemmesiden til Civita. Derimot kan vi lese dette på hjemmesiden til Sosialistisk Ungdom (SU) Sosialistisk Venstrepartis ungdomsorganisasjon.SU er en organisasjon av flinke voksne mennesker med innflytelse i dag eller om kort tid, på moderpartiet, SVs politikk. Et parti med over femten prosents oppslutning og mulig regjeringsparti fra høsten 2005. SU vil ha mer frihet og demokrati og vil derfor, i følge hjemmesiden deres, ”erstatte dagens samfunnssystem, kapitalismen, med sosialisme.” Frihet og demokrati er med andre ord ikke forenlig med markedsøkonomi. Derfor mener de unge og håpefulle i SV at man ikke bare kan ”flikke på systemet” men at man bør bytte ut alt sammen med noe annet og bedre. Helt i tråd med den internasjonale antiglobaliseringsbevegelsens (les den nye venstresidens) globale slagord: ”En annen verden er mulig”. I den sosialistiske stiftelsen Manifest snakker man til og med om en ”individualistisk sosialisme” en slags nyutgave av sosialismen som de kaller ”livsnytersosialismen” (!) Femten år etter Berlin-murens fall er sosialisme og planøkonomi fremdeles en ønskedrøm for mange.

Nyliberalt hegemoni?
Dette er ikke nok et innlegg i debatten om ”den røde fare”. Hensikten med å nevne SU innledningsvis er bare å vise den tydeligste skepsisen til markedsøkonomien som system i i en organisasjon tett knyttet til et parti som er solid representert på Stortinget. Skepsisen til markedsøkonomi finner man i flere, om ikke i alle partier. Dessuten har globaliseringskritikken gitt grobunn til organisert aktivitet over hele den vestlige verden. Fellesnevneren for mange av de frivillige organisasjonene som har blomstret opp er at de er fiendtlige eller kritiske til multinasjonale selskaper, frihandel og hele konseptet om en markedsøkonomi. Brorparten av idégrunnlaget i bestselgende bøker som angriper globaliseringen er grunnleggende markedsfiendtlig. I Norge er det så langt bare Civita som har utgitt en bok om globalisering som er grunnleggende positiv til markedet og globalisering (ref. Jan Arild Snoens bok ”Åpen Verden – et forsvar for globaliseringen”).

Markedsskepsisen kom klart til uttrykk i Stortingets debatt om Regjeringens globaliseringsmelding i mars i år. Her var begrepet nyliberal et populært skjellsord av opptil flere representanter. Utenrikskomiteens leder, Thorbjørn Jagland skrev i den anledning om en ”nyliberalisme som har ridd verden som en mare de to siste tiårene…”.

Noen hevder at det er et ”nyliberalt hegemoni” i den økonomiske politikken etter Berlin-murens fall. Den tidligere OECD-økonomen David Henderson tilbakeviser dette i sin bok ”Anti-Liberalism 2000”. Her viser han blant annet til at det knapt finnes et land i verden med et politisk parti som har et markedsliberalistisk program for sin økonomiske politikk. Dessuten viser han, svært treffende, til at landbrukspolitikken i alle OECD- land (med unntak av New Zealand og Australia) ikke akkurat bærer nevneverdig preg av liberalisme. Store områder innen helse og utdanning er også mer eller mindre skjermet fra markedet i alle OECD land. Graden av statlig eierskap i næringslivet i Norge, landbrukspolitikken, skattenivået og det offentliges intervensjon i det sivile samfunn er vel mer enn en pekepinn på at vi befinner oss et godt stykke fra noe i nærheten av et ”nyliberalt hegemoni” i Norge.

Markedet som amoralsk avgud
Det er behov for en avdemonisering av markedet. Markedet omtales ofte som om det var en slags amoralsk avgud eller mystisk vesen blottet for verdier og barmhjertighet. Markedsliberalisme er i manges øyne synonymt med verdinihilisme og den sikre vei til et samfunn preget av ukritisk konsum og normløshet. Kan dette delvis skyldes at markedsøkonomiens flinke forsvarere ofte begrenser seg til å påvise markedets overlegenhet når det gjelder effektiv ressursutnyttelse og verdiskaping i næringslivet? Er det nok for å forsvare markedsøkonomien eller kapitalismen som system med at det er mer effektivt enn noe alternativ vi kjenner til og at vi derfor må tolerere en viss grad av markedsøkonomi selv om systemet i seg selv er moralsk tvilsomt? Bevisene er jo åpenbare. Tenk bare på velstanden i Vest-Tyskland i forhold til DDR, eller USA i forhold til Sovjetunionen, eller Hong Kong og Japan på den ene siden og Maos Kina på den andre siden. Slik kan man fortsette å peke på planøkonomiens totale mislykkethet når det gjelder å skape grunnlag for demokrati og velferd. Holder det ikke å peke på slike resultater for å slå fast at markedsøkonomi er fullstendig overlegent? I så fall, mener den amerikanske økonomen Izrael M. Kirzner, kan motstanderne av markedsøkonomi bare lene seg tilbake og vente til det oppstår alvorlige problemer i verdensøkonomien og veksten avtar. Så kan de komme på banen og si det som er opplagt, nemlig at et økonomisk umoralsk system ikke lønner seg i lengden, tross alt. Paradokset som mange har tolerert – at et grunnleggende umoralsk system genererer økonomisk vekst og derfor til en viss grad må tolereres, kan da forkastes. Hva er da igjen av forsvaret for markedsøkonomien som system ? ”En annen verden” kan da bli mulig. For sosialismen, mener mange, er jo i bunn og grunn et ”rettferdig” og moralsk høyverdig system – et altruistisk system – mens kapitalisme støtter seg på grådighet, egoisme og skadelig konkurransementalitet.

Men er det ikke uetisk med effektivitetsargumenter for et fritt marked dersom man mener det finnes alvorlige moralske innvendinger mot hele systemet?

Enkelt sagt er markedet en mekanisme som gir millioner av individer mulighet til å gi uttrykk for sine egne vurderinger og preferanser istedenfor at en elite med politisk makt tvinger på alle andre sine preferanser og vurderinger. Så lite mystisk er det egentlig. Å hevde at ”markedet bestemmer” betyr bare at folk fatter sine egne valg.

En forutsetning for et markedsøkonomisk system er individers frie valg og fravær av tvang. Heri ligger nemlig systemets moralske overlegenhet. I et ”fritt marked” respekteres eiendomsretten – retten til eget liv og egne valg. En av forrige århundres mest betydningsfulle økonomer, Milton Friedman, er blant dem som hevder at de rent økonomiske fordelene bare er bieffekter av det frie markedet. Det viktigste ved markedsøkonomien er dens moralske overlegenhet. Med andre ord ville markedsøkonomi, ifølge Friedman, være å foretrekke selv om andre former for organisering av økonomisk samhandel viste seg å være mer langt mer effektive.

Det er stor forskjell på et slikt rettighetsliberalt forsvar for markedet og et syn på markedet som riktig bare fordi det er effektivt. I et rettighetsliberalt forsvar for markedet er det frie markedet utledet av postulatet om at hvert individ har en ukrenkelig rett til å styre seg selv – eller sagt på en annen måte har hvert individ ”eiendomsrett” til sin egen person og det hun måtte tilegne seg uten å krenke andres tilsvarende rettigheter.

En vanlig innvending mot markedsøkonomien er at den skaper vinnere og tapere – rike og fattige – ”den enes brød den andres død”. Markedet hevdes å være et slags nullsum-spill. Typiske tapere i markedet er ”miljøet”, ”kulturen” og ”u-landene”. Dette synet baserer seg på at ”samfunnskaken” er bakt en gang for alle og at fordelingen faller skjevt ut for de fleste. Slik er det ikke. Markedsøkonomien er dynamisk – det skapes verdier hele tiden og den viktigste ressursen er menneskene selv. Kreativitet og entreprenørskap er forutseninger for utvikling i økonomien. Den friheten og konkurransen som kjennetegner markedsøkonomi er også de beste forutsetninger for frigjøring av menneskelig skaperkraft. Det er fravær av markedsøkonomi som kjennetegner de fattigste landene i verden, ikke for mye marked. Fravær av markedsøkonomi er også et kjennetegn ved landene som står for de alvorligste brudd på menneskerettighetene.

Men frie markeder er ikke nok
En av den tyske ”Sosiale markedsøkonomiens” grunnleggere, økonomen og moralfilosofen Wilhelm Röpke oppsummerte sin bok bok om økonomi ”Jenseits Angebot und Nachfrage” slik: ”De avgjørende tingene er utenfor sfæren av tilbud og etterspørsel og eiendommens verden. Det er disse tingene som gir mening, verdighet og indre rikdom til livet, de hensikter og verdier som i den bredeste mening hører til etikkens område”. Med ”Sosial markedsøkonomi” menes det politiske program som lå til grunn for oppbyggingen av Tyskland og den enorme velstandsveksten de første tiårene etter krigen. Her forente man prinsippene om markedsøkonomi med politiske virkemidler for å sikre velstand for alle.

Markedsøkonomien er et system basert på relasjoner og kan ikke være moralsk på den måten individer kan være det. Det finnes ikke et økonomisk system som gjør mennesker gode. Det beste et økonomisk system kan gjøre er å legge forholdene til rette for at mennesker kan være gode. Det er når individet har et valg, og må ta konsekvensene av egne valg, at det også kan handle moralsk. Den frie viljen har best vilkår i et kapitalistisk system. En annen av den sosiale markedsøkonomiens grunnleggere, Alexander Rüstow, har formulert dette svært godt: ” En sosial markedsøkonomi må være i menneskenes tjeneste. Alle sosiale, etiske, kulturelle og menneskelige verdier er viktigere enn økonomi. Men økonomien må berede grunnen for at disse verdiene skal kunne utvikles best…Vi er motstandere av planøkonomi og intervensjonisme fordi dette ender i kollektivisme. Kun en sosialt orientert markedsøkonomi fremmer personlig frihet og mulighetene til å realisere andre grunnleggende verdier.” Dette gjelder like mye i dag. I. Det er interessant at sterke krefter i tysk samfunnsliv nå argumenterer for å ”pusse støvet av den ”Sosiale markedsøkonomien”. Ser man på utviklingen i de nye EU-landene, er det også mye som tyder på at tankene bak den sosiale markedsøkonomi og begrenset stat vekker stor interesse. Kanskje bør vi også i Norge vise interesse for denne tilnærmingen til markedsøkonomi som antagelig ligger oss langt nærmere enn den mer kjente anglo-amerikanske utgaven av markedsøkonomi?