Hvor mye ulikhet tåler vi?

Det finnes ikke noe generelt, presist, informativt og holdbart svar på hvilket nivå av ulikhet som er akseptabelt. Ingen moralsk eller politisk algoritme vil uten videre gi oss et korrekt svar.

Marx påpekte i Kritikk av Gotha-programmet at man ikke noensinne kan skape ”full likhet”, fordi innføring av én form for likhet vil øke en annen form for ulikhet. Ved å gi to mennesker samme timelønn vil du samtidig skape ulikhet ved å gi mer til den som arbeider flest timer, og hvis du gir samme årslønn til alle, vil du også skape ulikhet fordi den barnløse arbeideren får mer å rutte med enn firebarnsfaren.

Hvis man i et mellominntekts- eller høyinntektsland – sammenhengen er ikke like klart dokumentert for lavinntektsland – gir menn og kvinner kvalitativt identiske helsetjenester, vil kvinnene leve flere år enn mennene. Likt helsetilbud gir ulik levealder. Hvis du vil skape lik levealder, må du gi kvalitativt ulike helsetjenester, og det vil si at kvinner må få et dårligere tilbud enn menn.

Som helt abstrakte begreper er ”likhet” og ”ulikhet” slik at ingen like abstrakt nettoøkning i likhet er mulig. Man kan for eksempel ikke ha både full mulighetslikhet og full resultatlikhet. Mulighetslikhet vil med nødvendighet skape resultatulikhet, og hvis man vil realisere resultatlikhet, forutsetter det mulighetsulikhet.

Likhet og ulikhet bør diskuteres konkret ved at man undersøker hvordan større likhet kan oppnås med henblikk på X samtidig som man tar høyde for hvordan dette vil føre til større ulikhet med henblikk på Y. Ofte kan økning av likheten i ett henseende, i bytte mot en ulikhet i et annet henseende, være en utmerket idé, men det avhenger selvsagt av innholdet i X og Y.

Det finnes knapt én normativ politisk teori som ikke krever likhet med henblikk på et eller annet, på noe som er særlig viktig i henhold til denne teorien. Det gjelder ikke bare teorier som vanligvis plasseres innenfor ”egalitarianisme”, men også teorier som eksplisitt motsetter seg et prinsipp om lik fordeling av materielle goder. For eksempel forutsetter Robert Nozicks libertarianske teori omnattvekterstaten at alle skal ha like rettigheter.

Til og med utilitarismen er egalitær i den forstand at alle individer skal telle likt i den store nyttekalkylen. Derfor er det ikke særlig opplysende å hevde at man ønsker likhet, siden praktisk talt alle tar til orde for likhet i en eller annen forstand. Det avgjørende er hva man ønsker likhet med henblikk på. Først når man utdyper et slikt hva sier man noe potensielt kontroversielt eller overhodet informativt.

En verden uten ulikhet vil aldri kunne finnes. Hvis vi rent hypotetisk skulle tenke oss en verden med fullstendig materiell likhet, hvor alle personer har identiske materielle ressurser, vil ikke-materielle ressurser skape større ulikheter. Differensieringer med menneskelige kostnader vil vi finne også i kontekster hvor økonomi er irrelevant.

Det betyr ikke at vi ikke bør forsøke å redusere konsekvenser av økonomisk ulikhet eller andre former for materiell ulikhet. Poenget er bare at vi bør være bevisst på at det på ingen måte løser alle problemer dersom slik ulikhet reduseres, fordi en utjevning i ett henseende vil øke forskjeller i et annet. Går man enda mer radikalt til verks, og forsøker å oppheve også alle andre ulikheter enn de økonomiske, vil man i realiteten ikke ha andre alternativer enn å trekke mange ned for at de ikke i et eller annet henseende skal komme bedre ut av det enn andre.

Det vi ønsker er en teori eller et prinsipp som ivaretar både frihet og likhet. For frihet er ikke ensbetydende med likhet og likhet er ikke det samme som frihet, men friheten kan reguleres med henblikk på likhet og likhet kan etableres ut fra hensynet til frihet. I realiteten vil alle relevante diskusjoner av fordelingsrettferdighet dreie seg om mulighetslikhet, ikke resultatlikhet.

Modellen vi finner i liberale demokratier, er en mellomløsning mellom minimal og moderat resultatlikhet, hvor ulike samfunn befinner seg ulike steder innenfor et kontinuum. Den mest utbredte varianten er en modell med et definert gulv, en minstestandard, der alle skal være sikret et visst nivå av helse, utdannelse, materielle goder og liknende, men der andre ressurser kan være svært ulikt fordelt. Det er i dag bred enighet om at alle borgere har rett til grunnleggende materielle goder, helsetjenester, utdannelse og så videre, og at den allmenne tilgangen til slike goder er et spørsmål om fordelingsrettferdighet.

Debatter om fordelingsrettferdighet dreier seg stort sett om omfanget av goder som fordeles, om prinsippene for fordelingen og hvor store statlige intervensjoner som er akseptable for å sørge for fordelingen. Den, etter min mening, mest overbevisende redegjørelsen for hvordan mulighetslikhet bør utformes, er gitt av Amartya Sen. Ifølge Sen er de grunnleggende spørsmålene: ”Hva er folk faktisk i stand til å gjøre og være? Hvilke reelle muligheter er tilgjengelige for dem?”

Sen fastslår at forestillingen om rettferdighet krever sammenligninger av de virkelige livene mennesker kan leve, snarere enn en søken etter ideelle institusjoner. Det er dette som kan gjøre den relevant for politiske diskusjoner. En teori om rettferdighet må kunne fortelle oss noe om de reelle valgene vi må foreta, og ikke bare om en presumptivt perfekt verdensorden.

Sens teori om kapabiliteter er en slik teori om rettferdighet, men den er også en teori om frihet. En kapabilitet er en slags frihet, skriver Sen, fordi den muliggjør ulike levemåter. Kapabilitet beskriver han som ensbetydende med ens frihet til å leve ett slags liv, snarere enn et annet. Frihet krever ressurser for at livet man ønsker seg, skal kunne realiseres – eller at man i det minste skal kunne nærme seg en slik realisering. Et opplagt eksempel er personer med alvorlige funksjonshemminger, som lider under en kapabilitetsmangel som bare kan rettes opp, hvis de tilføres ressurser som avhjelper funksjonshemmingen.

På den annen side kan et samfunn heller ikke innrettes slik at enhver borger har krav på alle de ressursene som kreves for å realisere det spesifikke livet denne borgeren ønsker seg. For å sette det på spissen: Hvis en borger ønsker å realisere et liv som filmregissør, og filmprosjektet han ønsker å realisere vil koste en milliard kroner, er det innlysende at personen ikke kan ha et legitimt krav på å bli tildelt disse ressursene. Det må heller defineres et gulv, og å få tildelt ressursene som skaper et slikt fundament i tilværelsen er slett ikke ensbetydende med å frata folk ansvar for eget liv, men tvert imot å gjøre det mulig for dem å ta et slikt ansvar.

Sens frihetsbegrep er positivt, men det er samtidig et pluralistisk frihetsbegrep, fordi det tillater et mangfold av ulike aktualiseringer. Med positiv frihet – eller ”substansiell frihet”, som han selv kaller det – mener Sen evnen til å realisere seg selv, å foreta valg om hva slags liv man ønsker å leve og å interagere med ens omverden. Slik frihet vil alltid være en grad av frihet, det er ikke noe man har fullt ut eller mangler fullstendig.

Sen spør om vi bør kreve kapabilitetslikhet, og svarer et klart nei. Begrunnelsen er at selv om vi bør innrømme kapabilitetslikhet stor relevans, kan det ikke uten videre overtrumfe andre viktige hensyn, herunder andre likhetshensyn. Dernest hevder han at kapabilitetsinnfallsvinkelen bare ivaretar ett av flere aspekter ved friheten.

Problemet med denne innfallsvinkelen er at det dels er vanskelig å avgjøre akkurat hvilke kapabiliteter som skal betraktes som grunnleggende, og ikke minst at det er vanskelig å bruke dem til å definere en klar – og operasjonaliserbar – grense for fordeling. Innfallsvinkelen er kort sagt ganske vag. Som et svar på en slik innvending har Sen henvist til Keynes’ ord om at det er bedre å ha vagt rett enn å ta presist feil.

En kapabilitet angir bare en minstestandard som skal være oppfylt, og den sier ikke noe om en eventuell omfordelig av ressurser over dette nivået. Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan argumentere for en mer omfattende omfordeling, men en slik vil ikke følge av kapabilitetsinnfallsvinkelen.

Hvis man etterlyser et generelt svar på hvilket nivå av ulikhet som er akseptabelt, er det vanskelig å svare stort mer informativt enn at alle borgere bør være sikret et nivå av ressurser som gir dem muligheten til å velge å leve ett slags liv snarere enn et annet, slik at de selv har anledning til å avgjøre hva som gir livet mening og verdi og så kan forsøke å leve i samsvar med dette.

I det vesentlige må en slik standard sies å være oppfylt i Norge. Ulikhetene i Norge er relativt små, ikke minst på grunn av omfattende omfordeling gjennom velferdsstaten. Å diskutere ulikhet, uten å ta i betraktning slik omfordeling, leder debatten på avveie. Derfor mener jeg også at Thomas Pikettys omdiskuterte bok om ulikhet og kapitalisme er av nokså begrenset relevans for debatten om ulikhet i Norge.

Retter vi blikket utover Norges grenser, er bildet mer sammensatt. Ulikheten som finnes, og øker, i mange land, er neppe forenlig med noen noenlunde akseptert rettferdighetsteori. Globalt sett er det gledelig at ulikheten mellom land har avtatt i lang tid, men økende ulikhet innad i de fleste land er absolutt ikke ønskelig. Ikke bare fordi menneskers mulighet til å velge å leve ett slags liv, snarere enn et annet, blir redusert, men også fordi økende ulikhet bidrar til å undergrave legitimiteten til den markedsøkonomien og det liberale demokratiet som sterkere enn noe annet har gitt milliarder av mennesker en historisk høy levestandard og frihet.

Teksten er en sterkt forkortet og omarbeidet versjon av kap. 8 i Lars Fr. H. Svendsen: Frihetens filosofi, Oslo: Universitetsforlaget 2013.

Innlegget er publisert i Manifest Tidsskrift 7.10.14.