Tiltakene for å kompensere personer og bedrifter for inntektsbortfall knyttet til korona-pandemien vil trolig gi en varig reduksjon av oljefondet. Fallet i oljeprisen virker også negativt på fondets størrelse. Fondet er på omlag 10.000 milliarder kroner, og ekstrauttaket av penger i forbindelse med koronakrisen er foreløpig anslått til 200 milliarder kroner. Det vil trolig bli mer, hvis inngripende bevegelsesrestriksjoner holdes gjennom sommeren og høsten 2020. Gitt restriksjonene vil det økonomisk sett trolig være bedre å bruke noe av oljefondet til å opprettholde arbeidsplasser og folks inntekter, enn ikke å gjøre det. Over tid lever vi av verdiskapingen fra arbeidskraft og kapital, og den vil trolig innhentes raskere etter krisen enn tilfellet ville vært, dersom vi bare hadde latt bedrifter gått konkurs og sendt 10 – 15 prosent av arbeidsstyrken ut i full arbeidsledighet. Tapet i form av uttak fra oljefondet må vurderes opp mot en ventet raskere oppgang i verdiskapingen når restriksjonene fjernes.
Dersom de tyngste restriksjonene kun varer i noen få måneder, og adferden i stor grad normaliseres, vil gevinsten i form av lavere verdiskapingstap kunne overstige kostnadene i form av redusert sparekapital. Det forutsetter imidlertid at de ekstraordinære støttetiltakene trappes ned i takt med at økonomien gjenåpner. Noen av tiltakene er lite målrettede, som reduksjonen i CO2-avgiften på gass, midlertidig reduksjon i arbeidsgiveravgiften med 4 prosentpoeng og den midlertidige reduksjonen i den lave moms-satsen på blant annet sports- og kulturaktiviteter fra 12 til 6 prosent. Dette er tiltak som ikke bør fornyes, men heller avvikles raskt.
I et langsiktig perspektiv bør et ekstra uttak fra oljefondet i 2020 på 200 –400 milliarder kroner i begrenset grad endre vår evne til å bære velferdsstaten fremover. Dersom ekstrauttaket ikke skulle hentes inn i form av lavere uttak fra oljefondet i senere år, innebærer det 6 –12 milliarder lavere årlige uttak i årene fremover. På den annen side kan størrelsen på trend-fastlands-BNP bli noe lavere enn tilfellet ville vært ellers. Det betyr i tilfelle at et redusert potensial for uttak av penger fra oljefondet vil få noe mindre effekt på økonomien.
Det er svært usikkert hvor stort ekstrauttaket i sum vil bli. Det er usikkert både hvor lenge husholdningers og bedrifters adferd vil være begrenset, og hva det vil være behov for av ekspansiv finanspolitikk i etterkant for å få arbeidsledigheten ned. Uttaket kan fort bli større enn antydet foran. Jo større det blir, jo mer begrensende effekter vil det ha på oljepengebruken over statsbudsjettet i årene deretter.
Økonomiske tiltak som settes inn, bør derfor være målrettede. Beslutninger om restriksjoner på bedrifters og husholdningers adferd må også baseres på vurderinger av kostnader opp mot smittedempende effekter, og økonomiske støttetiltak må avvikles i takt med at økonomien gjenåpner. Handlingsregelen må fortsatt legges til grunn i finanspolitikken i årene fremover, blant annet slik at oljepengebruken i gode år holdes under treprosentgrensen. Det er også svært viktig at staten i etterkant av krisen ikke initierer store kostbare investeringsprosjekter som ikke er markedsmessig levedyktige. For å gjeninnhente verdiskapningen må de levedyktige bedriftene som det er holdt liv i, få åpne igjen og utvikle seg videre. Nyetableringer og nye prosjekter må skape og ikke ødelegge verdier. Det betyr at arbeidskraft og kapital ikke må bindes i aktiviteter som krever store statlige subsidier over tid.
Selv om økonomien i stor grad trolig vil re-starte uten hjelp når restriksjonene fjernes og adferden normaliseres, vil det trolig bli behov for noe mer normale finanspolitiske stimulanser for å få arbeidsledigheten tilstrekkelig ned. Norsk økonomi har bedre forutsetninger til å reise seg raskt etter krisen enn mange andre lands. For noen land kan koronakrisen bli avløst av en gjeldskrise. Det gjør at flere norske bedrifter vil kunne oppleve svake eksportmarkeder en stund etter av restriksjonene er hevet. Markedene for noen bedrifter kan også ha blitt varig endret gjennom krisen. I etter-fasen må tiltakene rettes bredere, fortsatt være midlertidige og i seg selv nyttige, og omfatte bistand til omskoleringer og omstillinger i næringslivet.
Det internasjonale pengefondets (IMFs) ansvarlige for norsk økonomi, Jacques Miniane, har ifølge Dagens Næringsliv kommet med følgende råd:
- Tiltakene må være målrettede, rause, tidsbegrensede og kunne rulles raskt tilbake.
- De må ikke vare lenger enn krisen.
- Det må ikke komme nye permanente subsidier.
- Det må legges en plan for å komme tilbake til en normal budsjettsituasjon, der det ikke brukes mer enn tre prosent av Oljefondet.
Det siste punktet må forstås slik at man må komme tilbake til handlingsregelen, hvilket vil si at det i gode tider brukes noe mindre enn tre prosent og i lavkonjunkturer noe mer, slik at det i gjennomsnitt over tid ikke brukes mer enn tre prosent av Oljefondet.
Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her: