Handel og solidaritet

Publisert: 1. mars 2007

Vårt bilde av Norge som rikt og generøst og som en slags «moralsk stormakt», utfordres av virkeligheten, skriver Dag Ekelberg i VG.

WTOs Pascal Lamy var klar i sin tale til forsamlingen på NHOs årskonferanse i januar: ”Norge har et solid ry som et stabilt land med gode forutsetninger og muligheter. Da må dere også gi slipp på beskyttelsen av norske særrettigheter. Hvis ikke vil Norges ry som solidarisk og rettferdig land forsvinne raskt”, sa han.

Vårt bilde av Norge som rikt og generøst og som en slags ”moralsk stormakt”, utfordres av virkeligheten. Det er absolutt gode grunner til Norges ry. Norge respekteres for sitt nyanserte syn på verdenshandelen – vi er for større global åpenhet og understreker betydningen av miljøhensyn, arbeidstakeres rettigheter og hensynet til fattige lands interesser. Vi vet godt at vi er avhengige av andre lands markeder og som HSH (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon) har påpekt betyr handel mer for Norge enn for de fleste andre land. Handel sto for hele 75 prosent av samlet verdiskaping i Norge i 2001, mens gjennomsnittet for alle verdens land er 45 prosent.

Kort sagt, handel har gjort Norge rikt, veldig rikt. Vår rikdom og vårt internasjonale ry tilsier derfor at vi bør være de siste til å nekte fattigere land å oppleve den samme velstandsveksten. Derfor er det et paradoks at Norge kjemper innbitt for å opprettholde handelsbarrierer for landbruksprodukter. Hvordan forsvarer vi det moralsk når vi vet at reduserte handelsbarrierer vil bety enormt i kampen mot fattigdom?

Britiske Oxfam, som på ingen måte kan beskyldes for å ha en ”nyliberalistisk” agenda, har beregnet at Afrika vill få inntekter på rundt 70 milliarder dollar dersom de afrikanske landene økte sin andel av verdens samlede eksport med èn prosent. Beløpet utgjør omtrent fem ganger det kontinentet mottar i samlet bistand. Noe å tenke på for oss som liker å se på oss selv som ”best i verden” på u-hjelp.

I en nylig offentliggjort undersøkelse (Globescan og Verdensbanken) om afrikaneres holdninger til globalisering, kom det frem at et stort flertall av afrikanere mener globalisering har en positiv effekt på livene deres. Det uttrykkes også store forventninger til at de afrikanske landene skal bli mer integrert i verdenshandelen. Presidenten i den afrikanske utviklingsbanken, Donald Kaberuka, har tatt opp dette. Han hevder, i likhet med mange andre, at det er utviklingslandene som vil tjene mest på at forhandlingene i WTO (Doha-runden) gjenopptas og at vi får en ny multilateral avtale for verdenshandelen.

Kaberuka har vist til undersøkelser som viser at en halv milliard mennesker kan bli løftet ut av fattigdom innen 2020 dersom alle handelsbarrierer blir fjernet. Det er selvsagt lite realistisk, dessverre, så lenge retorikk om betydningen av frihandel ikke følges opp av handling. Det blir heller ikke bedre av at mye av det synlige engasjementet for en mer rettferdig verdenshandel er fordekt anti-kapitalisme.

Den såkalte ”nyliberale globaliseringen” tillegges blant annet skylden for at nærmere halvparten av verdens befolkning lever på under to dollar om dagen og at en femtedel lever på under èn dollar. Det er helt i tråd med et syn på markedsøkonomien som et nullsum-spill (for at noen skal bli rike må andre bli fattige). Det er uhyrlige tall og vi har en moralsk forpliktelse til å gjøre hva vi kan for å bekjempe fattigdom. Men, det er et faktum at aldri før har så få mennesker levd på under èn dollar om dagen. I løpet av de siste 20 årene har mange flere land blitt integrert i den globale økonomien og opplevd økt velstand. Landene som fremdeles er minst integrert i verdenshandelen – minst globalisert – er også de fattigste.

Engasjementet mot globalisering, som i virkeligheten er et engasjement mot en fri økonomi, har fått gjennomslag. Det snakkes nå stadig oftere om ”neo-proteksjonisme” for å beskrive motstanden mot globale handelsregler og liberalisering.

Forhandlingene i Doha-runden er de første globale forhandlinene som virkelig prioriterer utviklingsspørsmål. Lavere tollbarrierer på jordbruksprodukter er nøkkelen til en ny WTO-avtale og en mer rettferdig verdenshandel. Alternativet til en multilateral handelsavtale – et fornyet ”rule of law” for verdenshandelen – er jo ikke mindre handel, som noen ser ut til å tro. Derimot betyr det at fattige land, uten en slik WTO-avtale, blir svakere forhandlingspartnere. WTO er ingen ”rikmannsklubb” slik noen fremdeles ynder å fremstille det som, men et samarbeid hvor fattige land har styrke.

En revitalisering av Doha-runden haster og må ses i sammenheng med FNs mål om halvering av verdens fattigdom innen 2017 (Millenium-målene). Uri Dadush, direktør i Verdensbanken viste nylig til en ny studie fra banken som viser at globaliseringen kan føre til større vekst i de nærmeste 25 årene enn i rekordperioden 1980-2005. Utviklingslandene vil spille en sentral rolle og antallet som lever på under èn dollar dagen kan bli halvert, mener Dadush.

Forutsetningen er fortsatt global økonomisk liberalisering og nedbygging av hindre som begrenser handel over landegrensene.

Dag Ekelberg, ass daglig leder i Civita.

(Artikkelen stod på trykk i VG 01.03.07)

Publisert: 1. mars 2007