Økonomi og velferd

Frihandel – mest effektive virkemiddel mot fattigdom

Publisert: 12. juni 2004

”En total avskaffelse av all verdens handelsbarrierer ville gi så stor økonomisk avkastning at de fleste utviklingsproblemer ville kunne løses”, skriver professor Kym Anderson i sin analyse av subsidier og handelsbarrierer i forbindelse med konferansen Copenhagen Consensus som ble avholdt i København i slutten av mai.

Frihandel – mest effektive virkemiddel mot fattigdom

”En total avskaffelse av all verdens handelsbarrierer ville gi så stor økonomisk avkastning at de fleste utviklingsproblemer ville kunne løses”, skriver professor Kym Anderson i sin analyse av subsidier og handelsbarrierer i forbindelse med konferansen Copenhagen Consensus som ble avholdt i København i slutten av mai.

Anderson er professor på Center for Internasjonale Økonomiske Studier ved University of Adelaide. Han viser i sin analyse til at land som har liberalisert sin handel har hatt en årlig vekst i BNP som er gjennomsnittlig 1,5 prosent høyere enn før liberaliseringene ble gjennomført. Han understreker at frihandel alene ikke er tilstrekkelig for at et land skal tiltrekke seg investeringer – ”regjeringene må også sørge for beskyttelse av eiendomsretten, samt sørge for økonomisk og politisk stabilitet. Frihandel er derfor en nødvendig men ikke tilstrekkelig betingelse for fortsatt økonomisk vekst”.

I sin analyse presenterer Anderson fire mulige strategier som han mener vil bidra til å redusere fattigdommen i verden:

Fjerne handelsbarrierer

Den første muligheten, ifølge Anderson, handler om å skape en verden uten statstilskudd og handelsbarrierer – frihandel i sin reneste form. Relativt få undersøkelser har overveid denne radikale løsningen. De undersøkelser som finnes har også litt forskjellige resultater hva angår økonomiske fordeler, med overslag som spenner fra 254 milliarder dollar i året (hvorav 108 milliarder dollar vil tilfalle utviklingslandene) til 2.080 milliarder dollar i året (hvorav 431 milliarder dollar vil tilfalle utviklingslandene). Det høyeste av tallene forutsetter også liberalisering av tjenesteytelser, inklusive utenlandske investeringer. Andre studier anslår at de økonomiske fordelene vil ligge et sted mellom ytterpunktene. Et interessant og viktig punkt til felles for alle undersøkelsene er at den største gevinsten vil tilfalle landbruket. Dette anslås å utgjøre 65-70 prosent av det totale beløp. 

Senke handelsbarrierer

Den andre muligheten som presenteres handler om å føre forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) frem til mål med en vedtagelse av det såkalte Doha-utviklingsprogrammet. Selv om disse forhandlingene, som ble startet i november 2001, per dags dato ikke har ført frem til noen konklusjoner skal man ikke avholde seg fra å se på de økonomiske fordelene. Gitt en optimistisk antagelse som inkluderer en nedskjæring av landbrukstilskudd og senking av grenseavgifter opp til 50 prosent over hele linjen kan man forvente rundt halvparten av de økonomiske fordelen som en full liberalisering ville gitt. Dette vil altså utgjøre mellom 200-1.000 milliarder dollar – selv om de er fordelt annerledes enn ved full liberalisering.

Redusere regionale barrierer

En tredje mulighet består av en rekke mer begrensede, men substansielle regionale handelsavtaler. Et slikt regionalt samarbeid finnes for eksempel i Asia og Stillehavsområdet (APEC) og innenfor EU. Opprettelsen av slike regionale frihandelsområder har imidlertid begrensede fordeler – selv når det er snakk om et så stort område som de to amerikanske kontinenter til sammen, slik det foreslås med Free Trade Area of the Americas (FTAA). Den økonomiske gevinsten fra slike avtaler vil kun utgjøre en brøkdel av hva en betydelig liberalisering av verdenshandelen ville gitt. Selv om det er liten tvil om at enkelte utviklingsland ville kunne tjene på slike avtaler vil det allikevel ikke utgjøre mer enn om de globale handelsbarrierer bare ble moderat senket.
 
Fjerne eksportbarrierer

Den fjerde muligheten Anderson presenterer innebærer avtaler som gir utviklingsland fortrinnsrett til å eksportere til rike land: også kalt ensidige preferanseavtaler. Et eksempel på en slik fremgangsmåte er EUs forslag om ubegrenset og tollfri adgang til eksport av alt annet enn våpen for de land som går inn under FNs betegnelse ’minst utviklede land’. Selv om dette forslaget umiddelbart kan lyde som en god idé, understreker Anderson at det fortsatt har en rekke mangler. Det innebærer eksempelvis ikke handel med tjenesteytelser, hvilket konkret betyr at arbeidere fra ’de minst utviklede landene’ ikke sikres retten til midlertidige arbeidstillatelser. I global sammenheng vil det heller ikke spille noen stor rolle da de fattigste landene utgjør en liten del av den globale økonomien.

Fattigdomsbekjempelse

Ved å frigjøre et stort økonomisk utbytte over en lang periode kan handelsreformer indirekte kunne avlaste andre globale problemer da det er blitt mer penger å bruke av. Desto viktigere er det at handelsreformer vil kunne ha direkte innflytelse på en rekke av klodens største problemer. Fattigdomsbekjempelse er her en av mange oppgaver som vil kunne fremmes. Det er en kjensgjerning at de utviklingsland med hurtigst voksende økonomi er bedre rustet til å bekjempe fattigdom enn de landene med en langsom økonomisk vekst. Smittsomme sykdommer vil også kunne håndteres mer effektivt av land der fattigdommen er redusert og der det er bedre fysisk og økonomisk adgang til medisiner.

Gjensidig avhengighet 

Dersom landene blir mer innbyrdes avhengige kan det likeledes forventes færre konflikter og igjen færre hindringer i veien for bl.a. innvandring. De stigninger i internasjonale priser på landbruks- og tekstil produkter som handelsreformer vil utløse kan igjen endelig bidra til å rette opp i underprioriteringen av utdannelse, et utbredt fenomen og spesielt problem blant de fattige familier i utviklingslandene. Selv med mer tilbakeholdne antagelser om Doha-forhandlingene og rundens fremtidige suksess vil de økonomiske fordelene stadig være enorme og ulempene til å leve med. Men kanskje aller viktigst, i følge Anderson, er det at alle disse målene er innenfor rekkevidde. Det forutsetter derimot dristig lederskap og en sterk vilje til å benytte alle muligheter for gjensidige og ensidige handelsreformer – og da helst på verdensplan i WTO-regi.

Les hele artikkelen til Kym Anderson fra Copenhagen Consensus forumet her:
http://www.copenhagenconsensus.dk/Default.asp?ID=263

DE/AV