Finanspolitisk forvirring

Hvis Kongressen ikke vedtar en økning av statens lånerammer i løpet av kort tid, kan det føre til ny resesjon i USA og i verste fall en ny global krise.

Fristen for å heve det såkalte gjeldstaket til de amerikanske statsfinansene nærmer seg med stormskritt. Foreløpig har Obama-administrasjonen og Kongressen ikke kommet fram til et forlik som kan sikre støtte fra republikanerne. Striden står spesielt om det presidenten kaller en balansert tilnærming: omtrent like store kutt i utgifter som økninger i skatter.

På lang sikt er statsfinansene langt dårligere stilt enn de summer det foreløpig har blitt forhandlet om. Kun omfattende reformer av de føderale helseutgiftene og andre store budsjettkutt i kombinasjon med reformer av skattesystemet kan redde myndighetene.

På kort sikt vil finanspolitiske innstramminger risikere å skyve økonomien tilbake i resesjon og forsterke ledighetsproblemet. Det er dette republikanerne ikke forstår. Vedvarende høy ledighet og svak økonomisk vekst vil forverre statsfinansene kraftig.

Fornuftige stemmer – sentrumsorienterte økonomer som ønsker å styre unna den ideologisk ladete debatten – peker på det som synes som den eneste gode løsningen: vedtak i dag om reformer av statsfinansene som sikrer langsiktig bærekraft, samtidig som man opprettholder underskuddbudsjetteringen på kort sikt for å støtte opp om en økonomi i kraftig motvind.

Siste tall for arbeidsmarkedet viser tilnærmet null netto jobbskapning de siste månedene. Dette er dårlig nytt for Obama, men burde også tas seriøst av republikanerne. Og det er et tydelig tegn på det jeg tidligere har beskrevet som en økonomi tynget ned av et kraftig gjeldsoverheng i privat sektor.

Det er flere fornuftige tiltak som har vært drøftet for å stimulere sysselsettingen, også av Obamas egne økonomiske rådgivere. Ett slikt virkemiddel er midlertidig kutt i arbeidsgiveravgiften. Man skulle tro at republikanerne ville gi oppslutning til en slik ordning.

Det viktigste tiltaket, men som det vil være nærmest umulig å få tverrpolitisk støtte til, er imidlertid et program for offentlige investeringer i infrastruktur. Dette vil kunne hjelpe økonomien både på kort og lang sikt og er en god ide av flere årsaker.

For det første er amerikanske veier og andre kommunikasjonslinjer nedslitt. Et bedre rustet transportnett vil være en god investering for framtiden, hvis det gjennomføres uten for mye av den hestehandel og ressurssløsing som vanligvis preger amerikansk politikk.

For det andre vil et slikt program øke sysselsettingen direkte ved at ledige bygningsarbeidere kan settes i jobb og indirekte ved at statlige investeringer vil bidra til å stimulere den samlede pengebruken i samfunnet.

For det tredje er dagens finansieringskostnader lave, en situasjon som mest sannsynlig vil vedvare grunnet den lave private etterspørselen etter investeringsmidler i kjølvannet av boligboblen.

Noe som kan rokke ved den gunstige finansieringssituasjonen er imidlertid at det skapes tvil om de amerikanske myndighetenes evne og vilje til å overholde sine gjeldsforpliktelser. Det er derfor helt avgjørende at disputten rundt gjeldstaket avklares og avsluttes så fort som mulig. Det er også avgjørende at amerikanske politikere seriøst griper tak i de langsiktige statsfinansielle utfordringene.

Hva vil skje om gjeldstaket ikke heves? I første omgang innebærer det at deler av statsapparatet stopper opp. Det vil også innebære en umiddelbar innstramming av statens pengebruk, hvilket vil virke som en demper på den økonomiske aktiviteten. Alan Blinder, visesentralbanksjef under Clinton, mener dette vil si kutt i statsutgiftene tilsvarende 10 prosent av bruttonasjonalprodukt.

Japanske myndigheter gjorde en lignende innstrammingsmanøver i 1997. Dette utløste en økonomisk krise som ironisk nok svekket statsfinansene ytterligere. (Automatikken i dette er forklart i en tidligere artikkel på e24).

Manglende evne til å løse konflikten tilknyttet gjeldstaket kan også utløse en internasjonal finanskrise, spesielt hvis det faller sammen i tid med dårlige nyheter fra de europeiske periferilandene.

Amerikanske statsobligasjoner er grunnfjellet i det globale penge- og finansvesenet. Systemet er basert på ideen om at USA aldri vil la gjelden sin forfalle. Stilles det tvil om sannheten i dette vil det innebære slutten på den finansielle verden slik vi kjenner den.

Faktisk er dette så utenkelig at obligasjonsmarkedene hittil har latt være å prise inn noen økt risiko på amerikanske statspapirer. Vi får håpe at republikanerne lever opp til finansmarkedenes forventninger om at de vil gjøre det som er fornuftig.

Innlegget ble publisert på e24 14.07.2011

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »