Attacs kritikk imøtegås av bokens forfatter

Publisert: 29. mars 2004

Jan Arild Snoen, forfatteren av Åpen Verden, kommenterer Attacs kritikk av boken.

Forfatter Jan Arild Snoens svar på Attacs kritikk av boken Åpen verden: Et forsvar for globaliseringen

I: Blir de globale forskjellene mindre?

A: Betydningen av kjøpekraft
De dataene Attac her viser til, som er utledet fra IMF, er ikke justert for kjøpekraft. (Kilden er ikke offentlig tilgjengelig, så jeg har ikke fått sjekket den). Attac bruker nesten konsekvent offisielle vekslingskurser når de skal sammenligne velstand i ulike land. Det er ikke det verste, men Attac later ofte som om kjøpekraftjusterte sammenligninger ikke eksisterer eller unnlater å begrunne hvorfor de velger offisielle vekslingskurser fremfor kjøpekraftsjusterte.

Jeg drøfter viktigheten av å justere for kjøpekraft på s. 72, og fastholder at beregninger som ikke gjør dette, gir et falskt bilde av økonomiske forskjeller. Skal vi vite hvor mye en kineser eller indonesier tjener og bruker i forhold til en nordmann, må vi vite hvor mye han kan kjøpe for pengene på markedene i Xi’an eller Jakarta, ikke i Norge.

Kjøpekraftsjusteringer er ikke perfekte, og det er en pågående debatt om hvordan dette kan gjøres bedre, men det er knapt nok noen fagfolk som mener at vekslingskurser er en mer korrekt målemetode. Arne Melchior ved NUPI er meget klar på dette. Det samme er FNs statistikk-kommisjon, som mente UNDPs tidligere praksis med å bruke vekslingskurser ga ”leseren et fundamentalt forvrengt bilde”. Det er kanskje hensikten for Attac?

B: Ikke alle gjør det bra
Jeg har aldri lagt skjul på at mange land har hatt en negativ utvikling (se også del II A nedenfor). Tallene fra Human Development Report som Attac viser til, drøftes i note 45 på s. 100:

”I henhold til UNDPs tall opplevde hele 54 land nedgang i inntekt pr. innbygger på 1990-tallet (UNDP, 2003). Hele 20 av disse landene ligger sør for Sahara, der krig, vanstyre og AIDS-epidemien forklarer mye av den svake utviklingen. Ytterligere 14 land er tidligere deler av Sovjet-samveldet, der systemskiftet innebar store omstillingsproblemer, selv om det er sannsynlig at velstandsnivået under kommunismen var overvurdert i statistikken, og dermed er også fallet i første halvdel av 1990-tallet overvurdert. Flere av disse landene har, i likhet med Sovjets ytre imperium i Øst-Europa, nå kommet seg etter sjokket og har bedre vekstrater. Noen oljerike land, bl.a. fem arabiske, Ecuador, Venezuela og Brunei har opplevd fall i BNP, siden oljeprisene falt betydelig fra et høyt nivå i 1990 til 2000, men tilhører likevel mellominntektskiktet.”

Tilleggsdata om global ulikhet
Figuren nedenfor er laget av Stanley Fischer, og offentliggjort i hans oversiktsartikkel om globaliseringens virkninger, publisert i American Economics Assosiation, Papers and Proceedings (May 2003). Den viser utviklingen fordelt på land, og der størrelsen på landene er markert. Denne er ikke gjengitt i boken, men gir omtrent samme bilde som figuren hentet fra Melchiors rapport (s. 71).

Det kan også være relevant å gjengi hva UNDP nå sier om utviklingen i global ulikhet, siden Attac her trekker dem frem, og dette ikke er gjengitt i boken. UNDP har ofte valgt å presentere et pessimistisk bilde når det gjelder fattigdomsutvikling og ulikhet. Så sent som i Human Development Report for 2002 synes UNDP å helle i retning av økende ulikhet, men i rapporten for 2003 er det foretatt et merkbart skifte. Her konkluderer UNDP med at ”when income data are weighted by population—to capture the relative importance of each country’s performance—average incomes across countries appear to be converging.” Når det gjelder ulikhet på individnivå drøfter UNDP de samme kildene som jeg viser til, uten å trekke noen klar konklusjon, men UNDP er ihverfall ikke lenger blant dem som uten forbehold påstår at ulikhetene har økt.

Det kan også nevnes at tidsskriftet The Economist den 11. mars 2004 i en lengre artikkel drøfter påstanden om at Verdensbanken overvurderer antall fattige i verden, noe jeg drøfter på s. 77. Mens jeg nøyer meg med å gjøre rede for disse alternative beregningene, men for øvrig baserer meg på Verdensbankens tall, konkluderer Economist mer dristig, nemlig at sannheten trolig ligger et sted mellom Verdensbankens nøkterne anslag og kritikernes (Bhalla og Sala-i-Martin) betydelig lavere anslag.

II: Er Kina et land i verden?

A: Hva om vi ser bort fra Kina?
Attac blander her sammen to spørsmål. I boken beskriver jeg først utviklingen i global ulikhet og fattigdom (s. 71-79), uten å gå inn på årsakene til denne utviklingen. Det er åpenbart at man da ikke kan unnta noen land. Dernest (s. 79-83) drøfter jeg årsakene, primært betydningen av globalisering. Da er det selvsagt relevant å spørre om hvordan Kina passer inn i bildet.

I den første typen sammenligninger teller Kina mye, i kraft av sitt folketall. Det er riktig at dersom vi later som om Kina ikke finnes, så er fremgangen for verdens utviklingsland langt mer beskjeden. Antall fattige har da etter de vanligste beregningene ikke gått ned, selv om andelen har falt fra 28,5% til 25,0% på 90-tallet. Det er ikke så galt det heller. Men poenget er at det ikke går an å snakke om den globale utviklingen og late som at et land som har omtrent en femtedel av verdens befolkning, og som har hatt en ekstremt god utvikling, ikke finnes. Jeg bare venter på at Indias suksess med sin liberaliseringspolitikk fra 1991 blir så pinlig for Attac at også India blir strøket fra verdenskartet.

I den andre typen sammenligninger, der man søker å finne effekten av ulike typer politikk m.m. på tvers av land, teller alle land normalt sett likt, uavhengig av størrelse. Når den forskningen jeg viser til entydig konkluderer med svært positive virkninger av en mer åpen økonomi, har det altså ikke noe med Kinas tyngde i utvalget å gjøre.

Har Kina liberalisert sin økonomi?
La meg si litt om Kinas utvikling, siden Attac er så opptatt av dette, og selv om jeg bruker en side i boken (s. 82) på spørsmålet, uten å gå i dybden. Jeg har enda til gode å høre en god forklaring fra Attac på hvorfor Kina plutselig begynte å vokse eksplosivt på slutten av 1970-tallet, og hvorfor dette ikke har noe med globaliseringen å gjøre. Kina under Mao var preget av streng planøkonomi, nesten total isolering fra verdensøkonomien og vanvittige økonomiske eksperimenter, som Det Store Spranget Fremover på 1950-tallet, som alene førte til at anslagsvis 30 millioner kinesere sultet i hjel og kannibalisme var utbredt. Under Deng Xiao-Ping liberaliserte kineserne både innenriks- og utenriks-økonomien. Attac vil ha oss til å tro at det ikke er noen sammenheng mellom dette og den økonomiske veksten som fulgte.

Attac forsøker å redde seg ved å sette opp en stråmann, nemlig at jeg (eller noen andre for den saks skyld) skulle mene at et land må følge alle de tilrådninger som kommer fra Verdensbanken og IMF for å oppnå økonomisk vekst. Dette er selvsagt ikke tilfelle.
 For det første er det ikke alltid disse tilrådningene er kloke eller tilpasset det enkelte lands forhold, selv om jeg mener at den politikken som er oppmuntret av disse to institusjonene i de fleste tilfeller har vært til hjelp.
 For det andre er disse tilrådningene og betingelsene langt fra så firkantete som Attac vil ha det til.
 For det tredje er det opplagt at et land med et enormt produksjonspotensial undertrykket av en kommunistisk planøkonomi eller andre forhold, kan oppnå svært gode vekstrater ved å gå i riktig retning, selv om de ikke gjør alt riktig.

Handelsliberaliseringen
En nærmere beskrivelse av liberaliseringen av den innenlandske økonomien faller utenfor rammene her, men la oss se litt på liberaliseringen av utenrikshandelen. Kimen til det hele startet med at Deng Xiao-ping i 1978 slo fast ”Åpning til verden omkring-prinsippet” – kinesisk økonomi skulle konkurrere på verdensmarkedet, slik de rike naboene i Sørøst-Asia hadde hatt stor suksess med. Dette ble fulgt opp med medlemskap i Verdensbanken og IMF på 1980-tallet, men de store praktiske omleggingene kom ikke før etter 1986, da Kina søkte medlemskap i GATT. Dette førte til en langvarig og fremdeles ikke avsluttet prosess med stadig tilpasninger til eksisterende og forventede krav. WTO har i de senere år strammet inn sin praksis. Tidligere var det vanlig at u-land kunne bli medlem nesten uten å liberalisere handelen. India har for eksempel vært medlem av GATT hele tiden, men likevel ført en ekstremt proteksjonistisk politikk helt opp til 1991. Kravene til Kina har vært vesentlig strengere.

Fra 1991 akselererte handelsliberaliseringen.
 Den sterke sentralplanlegning av handelen er gradvis avviklet og i stor grad overlatt til desentraliserte, kommersielle beslutninger, selv om sentralmyndighetene fremdeles har beholdt instrumenter for overordnet styring på viktige områder.
 Den egne valutaen for utenlandshandel ble avskaffet og erstattet med en felles valuta i 1994.
 Gjennomsnittelig tolltariffer ble redusert fra 43% i 1992 til 15% i 2001 og 10,4% pr. 1. januar 2004.
 Det omfattende systemet med kvoter og importlisenser er i hovedsak erstattet med toll.

Kina har gradvis nærmet seg et sentralt kriterium for en åpen økonomi, nemlig at innenlandske varepriser omtrent tilsvarer prisene i verdensmarkedet, eller sagt på en annen måte – at innenlandske produsenter ikke kan ta høyere priser fordi de er beskyttet mot konkurranse fra utlandet. Kina har på ingen måte fjernet alle barrierer for fri handel, men det kan ikke benektes at landet har tatt lange skritt i den retningen, og fortsetter på samme kurs.

Kontrollert kapitalflyt
Det er riktig at Kina fremdeles har en betydelig grad av kontroll med kapitalflyten. Utenlandske direkteinvesteringer er gradvis liberalisert fra 1986, og har fra 1996 vært underlagt få restriksjoner, mens Kina har holdt igjen for mer flyktige former for kapitalinngang, som banklån og aksjehandel. Dette har fått som naturlig resultat at de direkte utenlandsinvesteringene har hatt et enormt omfang, til glede for kinesisk økonomi, mens andre typer kapitaltransaksjoner er forblitt beskjedne.

Det fremgår av min bok (s. 59-61) at det ikke er noe entydig svar på hvorvidt kontroll med den kortsiktige kapitalflyten hemmer eller fremmer veksten, mens det er mye som taler for at slik kontroll vanligvis reduserer sjansene for store kriser. Liberalisering på dette området er ikke første skritt i prosessen, men kommer helst når andre forutsetninger er på plass. I Kina er det særlig en underutviklet og lite transparent banksektor som gir grunn til bekymring. Inntil kineserne har ryddet opp i dette og bankene har fått sanert det enorme omfanget av råtne lån til insolvente statsselskaper, er det mye som taler mot full liberalisering av kapitalflyten.

Kan man så si at kinesernes kontroll med kapitalflyten er kilden til den høye veksten? Jeg har ikke vært borti seriøse forskere som påstår noe slikt. Derimot kan det hende at denne kontrollen har redusert svingningene i økonomien, og helt konkret at Kina ikke ble rammet av krisen i mange asiatiske land på slutten av 1990-tallet. Men valutarestriksjoner er ingen garanti mot slike kriser, som likevel rammet India i 1991-92.

Attac synes å mene at det er de gjenværende reguleringene og unntakene fra full markedsliberalisme og åpenhet i utenriksøkonomien som forklarer den voldsomme fremgangen i kinesisk økonomi. Hvorvidt Kina hadde oppnådd lavere eller enda høyere vekst ved å liberalisere enda mer og raskere er svært vanskelig å gi noe sikkert svar på. Det ligger helt utenfor mitt ambisjonsnivå å gi en detaljert analyse av alle deler av den kinesiske reformprosessen. Det er i hvert fall åpenbart at den kinesiske ledelsen mener at liberaliseringen er viktig for fremgangen, siden det fra år til år skjer ytterligere liberaliseringer. Full liberalisering av kapitalflyten er et erklært mål. Dersom Kina etter hvert skal opp på vestlig velstandsnivå, finner jeg det også rimelig at landet også må innføre markedsøkonomi i minst like stor grad som i Vesten, selv om Kina i en lang periode kan oppleve høyere vekstrater med mindre perfekte tilpasninger.

II B. Attac bekrefter at forskjellene er redusert
Jeg har ikke tilgang til bokmanuset til Freeman & Kagarlitskij, og utviklingen i ulikhet avhenger naturlig nok litt av hvilken målemetode man bruker.

La oss likevel gå tilbake til avsnitt I. Attac og andre hevder gjerne at statistikk og forskning kan brukes til å bevise hva som helst, avhenger av hva man velger å fokusere. Dette er feil. Dataene og forskningen på global ulikhet er ganske entydige, forutsatt at man aksepterer to enkle premisser:

1. Kina er et land i verden.
2. Det er et bedre mål for velferden til den jevne kineser hva han har råd til å kjøpe hos kjøpmann Chang på hjørnet i Chongqing enn hva han kan kjøpe hos Rimi i Bygdøy allé.

Og hvordan kan jeg si dette så sikkert (utover dokumentasjonen i min bok)? Den figuren Attac henviser til viser tydelig at forskjellene mellom verdens rike land og de øvrige er blitt betydelig mindre siden 1980, dersom man legger kjøpekraft til grunn.

III: Skjer det en utjevning i de fattige landene?

Her er jeg litt forvirret om hva Attac sikter til. I boken drøfter jeg om det er en tendens til økende forskjeller internt i det enkelte land, eller om det ikke finnes noen klar trend, og det vises til forskning som tyder på at inntektene for de fattige stiger omtrent som gjennomsnittsinntekten i landet.

Det står ingen steder i boken at det skjer en utjevning internt i fattige land, dersom man da mener at alle innbyggere i u-land slås sammen, og så ser man på forskjellene dem imellom – altså global fordeling på individnivå, men med de rike landene unntatt. Formålet med en slik sammenligning kunne være å få frem at siden en del land gjør det svært dårlig, så sakker de fattigste i disse landene akterut i forhold til gjennomsnittet i u-land. Jeg har ikke sjekket slike beregninger nærmere, men har valgt å fokusere på endringer i antall og andel veldig fattige i verden (s. 75-77). Begge deler er kraftig redusert de siste tyve år.

For øvrig stiller jeg meg ytterst tvilende til Freemans tabell. Totaltallene, som altså viser utviklingen i BNP for u-landene samlet, er lettest å sjekke, siden man da ikke behøver å gjenta den regneøvelsen som Freeman har foretatt. Disse avviker kraftig fra all tilgjengelig statistikk. Attac/Freeman påstår at BNP i u-landene falt med 28% pr. innbygger fra 1980 til 2000, og med 33% til 2001 og 37% til 2002. Selv om Attac/Freeman igjen later som om Kina ikke eksisterer, kan ikke denne feilen alene forklare denne nedgangen. (Kina står i dag for ca 20% av u-landenes BNP, når den målemetoden som her er anvendt – vekslingskurser – legges til grunn).

Til sammenligning viser Human Development Report til en årlig vekst utenom OECD på 2,3% per innbygger i perioden 1975-2000, som akkumulert tilsvarer omkring 57% fra 1980 til 2000. Tallene er ikke direkte sammenlignbare med Freemans, siden veksten var noe høyere enn dette snittet i siste halvdel av 70-tallet, og noen høyvekstland utenfor OECD er tatt ut av Freemans gruppe (Taiwan, Singapore, Hong Kong). Verdensbankens tall for lav- og mellominntektsland (som unntar de nyindustrialiserte landene i Sørøst-Asia) ligger på 0,7% for 80-tallet og 1,7% for 90-tallet, noe som akkumulert skulle bli en BNP-vekst på omtrent 27%.

IV: Var veksten høyere på 60- og 70-tallet?

Her har Attac et halvt poeng. Det er korrekt at veksten på 60- og 70-tallet var høyere enn de to siste tiårene samlet. I boken drøftes noen grunner til den fallende veksttakten for utviklede land, men u-land drøftes ikke spesielt i dette perspektivet.

Attacs argumentasjon er likevel for enkel. Det er mange faktorer som bestemmer om man oppnår økonomisk vekst – friere handel og friere kapitalflyt er bare to av disse. Derfor forskes det spesielt på resultatene av hvordan ulike faktorer slår ut – man søker altså å isolere effekten av friere handel og friere kapitalflyt. Det er denne forskningen som er omtalt i boken på s. 79-82, og som gir en entydig bekreftelse på at globaliseringen bidrar positivt. Selv om veksttakten har gått noe ned i forhold til den rekordartede veksten på 60- og 70-tallet, samtidig som globaliseringen har økt, er dette altså intet bevis på at globaliseringen har bremset veksten, bare at det har vært andre faktorer som har vært mindre gunstige i de to siste tiårene.

Det er også verdt å nevne at selv om globaliseringen begynte å akselerere på 1980-tallet, er det først på 1990-tallet at det har tatt virkelig av, særlig når det gjelder utenlandsinvesteringer. Endringene i utviklingsstrategi i mange u-land, i retning liberaliseringer av innenriksøkonomien og åpning mot utlandet, kom heller ikke skikkelig i gang før på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Selve uttrykket ”Washington konsensus” som betegner dette skiftet, er ikke eldre enn fra 1989. I u-landene er det derfor ikke urimelig å fokusere på resultatene på 1990-tallet. Dersom vi i tillegg unntar det gamle Sovjet-imperiet, med sine spesielle overgangsproblemer, var u-landenes vekst på 90-tallet på linje med, eller litt høyere enn på 1960- og 70-tallet.

Jeg har gått til Attacs kilde, et paper skrevet av Mark Weisbrot ved den aktivistiske think-tanken CEPR i Washington, og til hans hovedkilde, som er UNDPs rapporter for 1998 og 2000. Disse kildene viser stort sett beskjedne avvik i de regionale tallene i forhold til de best oppdaterte tallene for BNP-nivå og vekst, som er Angus Maddisons: The World Economy: Historical Statistics (OECD, 2003). På verdensbasis er avviket større. Weisbrot skriver at veksten pr. innbygger var 83% fra 1960 til 1980 og 33% fra 1980 til 2000. UNDP viser vekst på snaue 60% i den første perioden, og forskjellen skyldes så vidt jeg kan skjønne at Weisbrot ikke vekter landene, slik at for eksempel et lite land som Botswana, med høy vekst, teller like tungt som India, som hadde lav vekst i denne perioden. Maddison (kjøpekraftkorrigert) kommer til 63% for den første perioden og 33% for den andre. Forskjellen mellom de to perioden er altså betydelig mindre enn Attac/Weisbrot skal ha det til, men veksttakten har falt.

Store regionale forskjeller
Det er lettere å se effekten av ulike faktorer som påvirker veksten dersom man studerer utviklingen i ulike regioner. La meg kort ta noen hovedtrekk:

 I araberlandene falt BNP-veksten ifølge Weisbrot fra fenomenale 180% i den første perioden til svak nedgang i den andre. Dette skyldes selvsagt i stor grad de store prisøkningene på olje i 1973 og 1979 og det påfølgende store fallet i realprisen, og at disse landene med få unntak ikke har lyktes i å bygge opp annet næringsliv. Oljeprisfallet rammer også en del andre oljerike u-land, som Nigeria og Venezuela. De fleste av disse landene holder seg likevel i mellominntektsgruppen, så dette har ikke skapt mye akutt fattigdom.
 Afrika sør for Sahara, som hadde temmelig lusen vekst også i den første perioden (36%) har som kjent opplevd den rene katastrofen, med et samlet fall på omkring 15%, de to siste tiårene. Det er mange og sammensatte grunner til dette – vanstyre, borgerkrig/krig, AIDS og stor avhengighet av råvarer som har falt i pris. De fleste av disse landene er blant de minst globaliserte og åpne.
 Landene i det gamle Sovjet-imperiet opplevde et økonomisk sjokk da imperiet og planøkonomien brøt sammen tidlig på 90-tallet. Maddisons tall viser at BNP i Øst-Europa vokste med omkring 90% fra 1960 til 1980, og med 63% i den gamle Sovjet-unionen. Dette er usikre tall, i mangel av skikkelige markedspriser og allokering av goder på basis av kø og privilegier. Likevel er det ingen tvil om at fallet på 90-tallet var svært betydelig. Maddisons tall viser nullvekst i Øst-Europa fra 1980 til 2000, og et fall i gamle Sovjet på hele 32%.
 Latin-Amerika oppnådde brukbar vekst på 60- og 70-tallet – til sammen drøye 70% ifølge både Weisbrot/UNDP og Maddison. 80-tallet ble derimot et tapt tiår. Dette har mange årsaker. Regionen var ikke i stand til å takle nedgangen i internasjonal økonomi som ble utløst av de to oljeprissjokkene på 1970-tallet, og førte isteden en politikk som forsterket problemene. Nedgangen i verdensøkonomien førte blant annet til fall i råvarepriser, som var, og fremdeles til en viss grad er, viktig for mange land i regionen. Resultatet var blant annet store budsjettunderskudd, høy inflasjon og eksplosjon i utenlandsgjelden. Da de fleste av disse landene liberaliserte sin økonomi på 1990-tallet, økte veksten igjen, men bare Chile (som ”tilfeldigvis” har ført den mest konsistent markedsliberale politikken) har vært en sammenhengende suksesshistorie. Samlet har Latin-Amerika vokst med bare ca 6% de siste tyve år.
 Sør-Asia, som domineres av India, gjorde det brukbart i den første perioden, og betydelig bedre i den andre. Ser vi bare på India er forskjellen mellom de to periodene svært stor, henholdsvis 27% og 109%. Indias vekst tok av under Rajiv Ghandi på midten av 1980-tallet, delvis som en følge av gradvise reformer i det tidligere sosialistiske og gjennombyråkratiserte næringslivet, men også på grunn av en ikke bærekraftig fiskal oppblåsing. Enorme underskudd i budsjetter og på utenriksbalansen førte til en akutt fare for kræsjlanding i 1991. India måtte be IMF om krisehjelp. Det førte til en kraftig akselerasjon av liberaliseringspolitikken, både i form av hjemlige reformer og en langt mer liberal handelspolitikk. Landet har ikke gått så langt som Kina, men i samme retning. Press fra (den av Attac så hatede duo) IMF og Verdensbanken penset India inn på det sporet som med tiden vil gjøre landet rikt.
 Historien bak Kinas fenomenale vekst behøver vi ikke å gjenta.

Konklusjonen er at den svake veksten i u-landene samlet på 1980-tallet ikke kan tas som noe bevis på at globaliseringen undergraver økonomisk vekst.

Publisert: 29. mars 2004