Økonomi og velferd

Adam Smith og omfordeling

Smiths hovedanliggende er alle borgeres naturlige frihet. Denne friheten setter grenser for hvor omfattende omfordeling som er mulig, uten å gripe inn i den enkeltes frihet på en utilbørlig måte. Smith var opptatt av at de til enhver tids dårligst stilte i samfunnet, skulle ha et akseptabelt velferdsnivå. Men at noen har mer enn andre er en konsekvens av den naturlige friheten, skriver Mathilde Fasting i Ny Tid.

Publisert: 7. september 2012

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita. 

Paul Rækstad har mange gode poenger i sin kronikk om Adam Smith 31.8, men problemet er at han leser Smith inn i et for strengt klassemotsetningsperspektiv. Smiths prosjekt var heller klasseoverskridende, og det overordnede var at alle aktører i samfunnet skulle være frie. Det er riktig at nyere lesning av Smith og hans livsprosjekt stadig avdekker flere nyanser og sammenhenger, men å tillegge ham meninger han ikke har blir feil.

Utgivelsen av Rousseaus Discours sur l’origine et les fondements de l’inégalité parmi les hommes i 1756 var en utfordring for Smith. Rousseaus fortelling var en forfallsfortelling om menneskets utvikling. Smith skrev en kort, kirurgisk analyse av Rousseaus verk. Der Rousseau (og Mandeville) ender opp med å beskrive korrupte mennesker, er Smiths syn det stikk motsatte: Siviliseringsprosessen gjør mennesket bedre.

Hva er så Smiths hovedpoeng i denne siviliseringsprosessen? I Wealth of Nations skriver Smith om hvordan individuell frihet er, og må være, knyttet til rettsstaten og dens institusjoner. Dersom det ikke finnes institusjoner som er i stand til å håndheve lover og regler, finnes det heller ikke individuell frihet. Individets rettigheter må beskyttes hvis de skal kunne fungere. Det er en klassisk liberal innsikt at liberal markedsøkonomi ikke kan fungere uten en rettstat som ivaretar eiendomsrett og kontraktsrett.

Dessuten mener Smith at staten skal ivareta en rekke viktige oppgaver i samfunnet. Han skriver: ”Markedet kan svikte, for eksempel i å fremskaffe fellesgoder – de man selv får gratis hvis andre betaler, som forsvar eller ren luft. Og staten må sørge for utdannelse og infrastruktur som letter handel – de ting som er nyttige, men ikke privat profitable. Og selvsagt må staten hjelpe folk i nød.”

Smith er opptatt av konkurranse. Markedsøkonomien er ikke perfekt, men den skaper konkurranse og allokerer ressurser bedre enn andre systemer. Alle samfunnsaktører som har monopol, inkludert kapitalister, er noe Smith advarer mot. Han vil fjerne virkemidler som kan skape og opprettholde monopoler, på Smiths egen tid tollmurer, privilegier, lisenskrav og ulike former for subsidiering. Smiths 1700-tallskontekst var annerledes enn dagens. Å tolke Smith dithen at distribusjon av goder kun skal maksimere den reelle materielle rikdommen til arbeiderklassen og at det alltid er riktig å ta parti med arbeidstakerne i en arbeidskonflikt, slik Rækstad gjør, blir i å tillegge Smith et perspektiv som er altfor snevert.

Smiths hovedanliggende er alle borgeres naturlige frihet. Denne friheten setter grenser for hvor omfattende omfordeling som er mulig, uten å gripe inn i den enkeltes frihet på en utilbørlig måte, verken arbeiderens eller kapitalistens. Begges frihet er like viktig. Smith var opptatt av at de til enhver tids dårligst stilte i samfunnet, skulle ha et akseptabelt velferdsnivå. Men at noen har mer enn andre, så lenge det ikke går ut over andres muligheter til en akseptabel tilgang til goder, er en konsekvens av den naturlige friheten. Det er friheten som skaper velferden, ikke distribusjonen.

Innlegget er på trykk i Ny Tid 7.9.12.