Trenges nye verktøy i arbeidskampen?

Streik er et verktøy i arbeidskampen som fremdeles bør aksepteres og anerkjennes. Spørsmålet er om det fremdeles er like treffsikkert. De siste ukenes erfaringer viser at vi trenger en skikkelig gjennomgang av hvilke virkemidler som kan supplere de tradisjonelle tiltakene, skriver Ove Vanebo.

Publisert: 12. juni 2012

Av Ove Vanebo, rådgiver i Civita.

Streikerundene den siste tiden viser at andre virkemidler bør vurderes.

Etter lange dager med massiv streik i det offentlige, reagerer flere på hvordan og hvorfor arbeidskampen har vært gjennomført. Til og med Fagforbundets leder, Jan Davidsen, har gått ut og kalt streken unødvendig. Jeg tror det er på tide å se nærmere på om andre tiltak er mer fornuftige, både for arbeidsgivere, arbeidstakere og tredjepersoner.

Da streik ble etablert som et virkemiddel i arbeidskampen, hadde vi en situasjon der sterke arbeidsgivere kunne presse marginaliserte arbeidstakere til å jobbe under ugunstige forhold. Streik og lockout var kanskje de riktige virkemidlene da, siden begge parter hadde mye å tape på at dette ble iverksatt, fordi arbeidstakere kunne miste jobben om den bedriften gikk under arbeidskampen og arbeidsgivere risikerte å tape mye kapital.

Under dagens situasjon med streik i det offentlige er det imidlertid ingen gode incentiver for å redusere konfliktnivået: De streikende får lønn gjennom velfylte streikekasser. Arbeidsgiverne er stat og kommune, som i mange tilfeller sparer mange penger på streiken. Det finnes kommunepolitikere som gnir seg i hendene over at de får budsjettene til å gå i balanse.

Tapene bæres ikke av partene i arbeidslivet, men av brukerne av offentlige tjenester. Skolebarn får ikke undervisning. Mange fanger har blitt sluppet ut av fengslene fordi fengselsbetjenter er i streik. I Oslo har cruisefirmaer tapt millioner av kroner mens losførere har vært ute av arbeid.

I Sverige har man over flere år tatt i bruk ulike former for arbeidskamp, «stridsåtgärd». Bl.a. anvendes mer moderate former for tiltak, som rullerende streik, overtidsnekt og vegring mot å dra på jobbreiser. Svenskene fortar heller ikke en kollektiv arbeidsoppsigelse, såkalt plassoppsigelse, når arbeidstakerne går ut i streik. Disse formene for kamptiltak betegnes ofte som «partiella» eller «mjuka stridsåtgärd».

Kamptiltak av denne typen går ikke særlig ut over tredjepersoner, noe som kan være positivt for omdømmet og sympatien overfor de streikende. Det er grunn til å tro at færre penger vil gå tapt, og produksjonen vil bli opprettholdt. Noen vil sikkert mene at slike myke tiltak bare vil forlenge streiken og ikke sette et reelt press på arbeidsgiversiden. Men samtidig vet vi at en totalstreik fort kan ende opp i tvungen lønnsnemnd, som kan sees som en innskrenking av streikemulighetene.

Andre muligheter for å få til en mer rimelig sammenheng mellom stridens formål og tiltak, er å innføre en regel om proporsjonalitet. Dette har man i flere europeiske land, som Frankrike og Tyskland. Målet er å sikre en rimelig proporsjonalitet mellom konflikten og dens formål, og mellom konfliktvarselet og dets konsekvenser. En slik norm vil kanskje bidra til at tiltakene ikke virker overdramatiske sett opp mot hva man kan oppnå, og dermed respekteres.