Nei til tiggeforbud
Vi kan ikke tro at fattigdom og rusmisbruk forsvinner fordi vi forbyr tigging, skriver Mathilde Fasting i et blogginnlegg. Dilemmaet er at et forbud ikke avskaffer de egentlige problemene. Snarere kan det vise seg at tiggingen antar mer kriminelle former.
Publisert: 27. juni 2014
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Jeg er mot et tiggerforbud i Norge, selv om det gir oss et tiggeproblem.
Tigging er nedverdigende, og det er gjerne siste utvei, men å be om almisser har folk gjort bestandig, enten om det er av nød eller tvang. Om vi putter noe i koppen er frivillig. Vi kan velge å gi til tiggere, og vi kan velge å la være. Vi kan også skille mellom hvem vi vil gi til og hvem vi ikke vil gi til.
Tigging er et symptom på andre problemer; fattigdom eller rusavhengighet. Fattigdomstigging har vi sett lite til i Norge i nyere tid, mens rusavhengige har vi etter hvert tolerert som «verdige» tiggere. Det ubehagelige for mange nordmenn er at med romfolket har fattigdommen igjen kommet innpå oss, ved T-banen, ved kjøpesenteret og under broer og i parker.
Dessverre er tigging en del av en ond sirkel. Det bidrar ikke bedring på sikt, men gjør at man hele tiden befinner seg på eksistensgrensen, uten noen særlige fremtidsutsikter. Det vet den som tigger, og det vet den som velger å gi noe til tiggeren. Er dermed tiggeproblemet uløselig? Dilemmaet er at et forbud ikke avskaffer de egentlige problemene. Snarere kan det vise seg at tiggingen antar mer kriminelle former, som stjeling og innbrudd. Om tiggingen er kamuflert kriminalitet eller menneskehandel, må det etterforskes og tiltales som det, men tiggingen i seg selv bør ikke være ulovlig.
At tigging er lovlig, løser heller ikke de grunnleggende årsakene, men et samfunn kan ikke bare forby det man ikke liker, uten at vi dermed går på akkord med grunnleggende liberale verdier. Forbud mot sexkjøp har gjort forholdene verre for de prostituerte, noe den nye Unge Høyre-lederen tidligere har skrevet om her. Forbyr vi tigging, kan forholdene, om mulig, bli enda verre for tiggerne, selv om de ikke lenger skulle befinne seg i Oslos gater.
Fattigdoms- og rusproblemer må bekjempes der de er, både innenfor og utenfor Norges grenser, selv om det er et Sisyfosarbeid. Legalisering av narkotika kan høres urealistisk ut, men vil sannsynligvis føre til mindre tigging. Fattigdomsproblemene, som er årsaken til at romfolket reiser mange mil for å tigge, må løses der de kommer fra. Utdanning og arbeid får folk ut av fattigdom. Men vi kan ikke tro at fattigdom og rusmisbruk forsvinner fordi vi forbyr tigging.
Innlegget er publisert på Fastings blogg 27.6.14.
Relatert
Den prinsipielle forklaringen mot arveavgift
Klart flertall mot EU-medlemskap i 72 og 94?
Norge bør forenes til ett strømrike
Rødts kamp mot «Forskjells-Norge» mangler troverdighet
Ikke krise i næringslivet
