Landbruksbistand: Bistand på lavbluss
Det er nå en god anledning til å ta en strategisk vurdering av den relativt marginale rollen norsk landbruksbistand kan spille internasjonalt. En videre satsing på landbruk bør avstemmes mot Regjeringens mål om å konsentrere bistanden om færre temaer og land, samt andre giveres prioriteringer, skriver Eirik Jarl Trondsen og Nikolai Hegertun.
Publisert: 6. juli 2015
Av Nikolai Hegertun og Eirik Jarl Trondsen, Civita.
Selv om det i dag er nok mat i verden til å fø jordens befolkning, sulter fortsatt rundt 800 millioner mennesker. Verdens forventede befolkningsvekst frem mot 2050 – spesielt i Afrika sør for Sahara – vil kreve opp mot 60 prosent økning i matproduksjonen.
Dette vil kreve investeringer på ca. 1000 milliarder dollar, og innebære enorme klimagassutslipp. Samtidig er dagens produksjon sårbar som følge av klimaendringer.
Å sikre mat nok til alle er med andre ord en enorm utfordring. I tillegg kommer en rekke beslektede problemstillinger, knyttet til helse, næringsutvikling, migrasjon, likestilling, handel, biodiversitet og ernæring. Dilemmaene står i kø, spesielt mellom løsningene på de prekære kortsiktige behovene, og de illevarslende langsiktige behovene.
Disse utfordringene krever en grundig analyse av nøyaktig hvor Norge bør bruke sin bistand, og hvilke konsekvenser det får for hele verdikjeden.
I 2012 gikk kun 0,1 prosent av bistandsbudsjettet direkte til ernæring. Totalt utgjør landbruk og matsikkerhet rundt fire prosent. I 2013 utgjorde Norges forpliktelser til jordbruk i utviklingsland 0,05 prosent av OECD-landenes bidrag. Tar man med giverland utenfor OECD, sto Norge for 0,026 prosent. Samtidig vet vi at tradisjonell bistand generelt, og norsk bistand spesielt, betyr stadig mindre for utviklingslandene selv.
Ifølge en evaluering av norsk bistand til matsikkerhet fra 2012, er det sannsynlig at Norge bidrar til økt matsikkerhet i landene som får bistanden. Samtidig er det mange kritikkverdige forhold. Satsinger på ernæring og kvinners rettigheter ble trukket frem som svake. Bare to av 25 programmer var istand til å dokumentere forbedret ernæring. Norge er svake på forhåndsvurderinger og planlegging før tiltak iverksettes. Det finnes nesten ikke planer for avslutning av prosjekter. Derimot er det mange planer for et økt engasjement og mer finansiering ved prosjektenes slutt. Utviklingslandenes myndigheter og institusjoner er som regel ikke istand til å fortsette aktivitetsnivået når bistandsfinansieringen stanser. Sterkest kritikk får Norge for den svake samordningen mellom norske forvaltningsorganer.
Norsk bistand er i dag så mangfoldig at ansvarlige ministre umulig rekker over alt. Det resulterer ofte i at man velger seg noen kjernesaker som prioriteres. De områdene som da faller utenfor, blir ofte videreført på «lavbluss». Dette har utvilsomt vært landbruksbistandens skjebne i flere år. Norsk landbruksbistand har eksistert i en spenning mellom høye ambisjoner og politisk glemsel. De høye ambisjonene lever i vyene på papiret, til tross for et relativt lite budsjett, svak samhandling og begrenset kapasitet.
Etter planen avsluttes Norges strategi «Matsikkerhet i et klimaperspektiv» fra 2012 i år. Strategien var et forsøk på å skape et nytt og bredt engasjement for landbruksbistand på tvers av fire departementer. Det er vanskelig å se sporene av dette samarbeidet i dag, og landbruksbistandens fremtid er igjen usikker.
Derfor er det nå en god anledning til å ta en strategisk vurdering av den relativt marginale rollen norsk landbruksbistand kan spille internasjonalt. En videre satsing på landbruk bør avstemmes mot Regjeringens mål om å konsentrere bistanden om færre temaer og land, samt andre giveres prioriteringer. Det er mulig å se for seg tre alternativer:
– En erkjennelse av de globale utfordringene, og hva som kreves for å følge opp Norges ambisiøse visjon, bør resultere i en betydelig omlegging, samordning og nysatsing på landbruksbistand. Samhandlingen mellom ulike fagmiljøer og forvaltning må styrkes hvis Norge ønsker å bidra til å løse disse sammensatte problemene.
– En slik erkjennelse kan også resultere i en beslutning om at Norge ikke har kapasitet til å videreføre et bredt og ambisiøst engasjement innenfor matsikkerhet. I praksis har denne erkjennelsen lenge preget norsk bistand. Gitt Norges marginale bidrag og uttalte ønske om konsentrasjon, kan det tenkes at ressurser og forvaltningskapasitet har større nytte på andre områder.
– En videreføring uten en styrking av forvaltning og samhandling bør innebære en langt mer spisset innsats. Målet må være produksjonsøkning for de fattige småbøndene på landsbygda. En slik reorientering av landbruksbistanden bør ha langt tydeligere og mer avgrensede resultatmål, basert på gode analyser av hele verdikjeden og hvor Norge kan utgjøre størst forskjell. En mer konsentrert innsats bør være langsiktig og fokusere på de 12 fokuslandene Regjeringen har valgt seg.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 6.7.15. Se også:
Civita-notat nr. 13 2015: Norsk landbruksbistand: Bistand på lavbluss
Verdens voksende befolkning trenger nok og riktig mat. Problematikken er svært sammensatt. Skal Norges marginale bidrag utgjøre en forskjell, er man nødt til å tenke strategisk og langsiktig om bistanden.
Norsk landbruksbistand har lenge eksistert i en spenning mellom høye ambisjoner og politisk glemsel. De høye ambisjonene lever i vyene, til tross for et relativt lite budsjett, svak samhandling og begrenset kapasitet. Landbruksbistanden er både ambisiøs og marginal på samme tid.
Ettersom Norges strategi for matsikkerhet etter planen utgår i år, er det nå en god anledning til å ta en strategisk vurdering av hvilken rolle norsk landbruksbistand skal spille internasjonalt. En videre satsing på landbruk bør derfor avstemmes mot Regjeringens mål om å konsentrere bistanden om færre temaer og land, samt andre giveres prioriteringer.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_13_2015
Relatert
Den prinsipielle forklaringen mot arveavgift
Klart flertall mot EU-medlemskap i 72 og 94?
Norge bør forenes til ett strømrike
Rødts kamp mot «Forskjells-Norge» mangler troverdighet
Ikke krise i næringslivet
