Økonomi

Kommunisme på norsk?

Det underliggende resonnementet bak kravet fra Rødt er at overskudd og profitt er bortkastede penger. At Rødt mener det, er kanskje ikke så underlig – men at Arbeiderpartiet og, for den sakens skyld, SV og MDG, skulle mene det, er oppsiktsvekkende, skriver Mathilde Fasting.

Mathilde Fasting

Publisert: 19. oktober 2015

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

I Politisk kvarter i dag fikk vi høre at partiet Rødt er enig med de nye byrådspartiene i Oslo – Ap, MDG og SV – om det aller meste, men at ett punkt gjenstår før Rødt i kveld skal bestemme om de vil inngå en støtteavtale med det nye byrådet.

Punktet som gjenstår, dreier seg om «de kommersielle velferdsprofitørene», som Rødt vil sette en stopper for. Eller sagt med andre ord: Rødt ønsker ikke at kommunen skal kjøpe velferdstjenester av private, fordi de mener at «pengene vi skatter til velferd, skal gå til velferd og ikke forsvinne ut som privat profitt».

Lykkes Rødt med dette, er det en stor seier for partiet. Det er en seier, fordi partiet får gjennomslag for en sak som er viktig for dem. Men det er også en seier, fordi partiet og dets meningsfeller har greid å påvirke hele den politiske debatten med sitt syn. Det stilles i hvert fall ytterst få kritiske spørsmål til den tankegangen Rødt og partiets allierte på ytterste venstre fløy presenterer.

Det underliggende resonnementet bak kravet fra Rødt er at overskudd og profitt er bortkastede penger, som alternativt kunne gått til å etablere en sykehjemsplass eller barnehageplass til. De ser altså på økonomien som et nullsumspill, der ingen er eller kan være mer effektive enn andre. I bunn og grunn er det som å si at man ikke tror at markedsøkonomien har noen dynamiske effekter, at den ikke har bidratt til sterk økonomisk vekst og velstand, og at produktivitetsveksten er like sterk, enten man er utsatt for konkurranse eller ikke.

At Rødt mener det, er kanskje ikke så underlig – men at Arbeiderpartiet og, for den sakens skyld, SV og MDG, skulle mene det, er oppsiktsvekkende. Det er også tankevekkende at så mange journalister aksepterer Rødts premisser uten å stille kritiske spørsmål.

Selvsagt finnes det tilfeller der private aktører er lite effektive, f.eks. fordi de er i en monopollignende situasjon – eller fordi en anbudskonkurranse er dårlig gjennomført. Og selvsagt er det mange offentlige virksomheter som greier å oppnå en bedring i produktiviteten.

Men hvis man ser litt større på det, så forstår de fleste at den enorme velstandsveksten store deler av verden har oppnådd de siste 200 år, har med markedsøkonomien å gjøre. Forbedringer drives frem av håp, drømmer og visjoner – men også av et ønske om å tjene penger.

Det klassiske eksemplet, som mange har hørt om, er redskaper som forbedrer synet vårt. De første brillene kom på 1200-tallet. Den første masseproduksjonen av briller ga en enorm produktivitetsvekst og økt livskvalitet til svært mange mennesker. Briller rangeres blant topp 10 oppfinnelser i verden. Men tror noen at utviklingen mot stadig bedre synsredskaper hadde kommet hvis det ikke var lov til å drive kommersiell virksomhet?

Som Morten Dæhlen fra Universitetet i Oslo sa forleden: Briller, kontaktlinser og, etter hvert, kirurgiske inngrep er drevet frem av forskning, kompetanse og kreativitet – av mennesker med håp og visjoner om å gjøre noe godt. Men de er også drevet frem av kapital og et ønske om å tjene penger. Det er altså «kommersielle velferdsprofitører» som gjør at bl.a. jeg, som bruker hypermoderne kontaktlinser, i dag ser så godt som jeg gjør.

Grunnen til at privat, kommersiell drift er så viktig, er at den ofte er mer effektiv enn offentlig drift. En privat virksomhet kan derfor bruke mindre ressurser enn en offentlig virksomhet gjør, selv om den tar ut profitt – eller den kan stimulere den offentlige virksomheten til å bli mer effektiv. Men effektivitet dreier seg ikke bare om simpel kostnadseffektivitet, slik mange på venstresiden synes å tro: Det dreier seg også om formålseffektivitet – om å gjøre de riktige tingene. Vi trenger både kompetanse, kapitalen, kreativiteten og kapasiteten i næringslivet, dersom vi skal oppnå forbedring. Det handler ikke utelukkende om ansattes lønn og pensjoner, noe som er gjennomgående i argumentasjonen fra venstresiden.

Dessuten handler det om alle som trenger velferdstjenester. Konkurranse sikrer oss muligheten til å velge noe annet, med andre ord vil «velferdsprofitørene» alltid ha det rette incentivet til å levere god kvalitet. Det spiller ingen rolle om de ønsker det beste for meg, det viktige er at de ønsker det beste for seg – som er å levere god kvalitet til brukeren. Ellers vil de kunne velge alternativer. Hos offentlige monopoler spiller det ingen rolle om kvaliteten er god eller ikke – man kan jo ikke velge alternativer.

Rødts idealsamfunn er tydeligvis et samfunn uten profitt. Det kan høres besnærende ut, men det har jo vært prøvd før. Det fremskaffet hverken nok varer og tjenester eller bedre varer og tjenester.

Innlegget er publisert på Fastings blogg 19.10.15.