Økonomi

Ikke bare en dump i veien

Det er for lettvint når opposisjonen på Stortinget sier at de store pengene sløses bort på skattelettelser. Steinar Juel og Haakon Riekeles i Bergens Tidene.

Haakon Riekeles

Steinar Juel

Publisert: 25. april 2016

Norge opplever for tiden en lavkonjunktur knyttet til nedgangen i oljeprisen og fallet i oljeinvesteringene.

Dette rammer norsk økonomi svært ujevnt; arbeidsledigheten stiger i oljefylkene Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal, mens den er stabil i resten av landet.

Selv om oljeprisenom litt skulle komme en del opp igjen, har oljesektorens betydning for norsk økonomi trolig passert toppen. Lavkonjunkturen nå er derfor ikke en dump i veien det bare er å bygge bro over med ekstra pengebruk over statsbudsjettet. Vi er midt i et strukturskifte, hvor en del arbeidskraft og kapital må flyttever fra oljerelatert virksomhet til noe annet, og hvor velstandsveksten fremover trolig blir lavere enn det vi har vendt oss til de siste 15–20 årene.

Den økonomiske politikken bør derfor nå ha to hovedmål:

Hjelpe til at andre næringer vokser sterkere og så raskt som mulig kan suge opp de som blir ledige i oljerelaterte næringer.
Dempe den kortsiktige økningen ledigheten.

En kommer ikke utenom en viss avveining mellom disse to målene. Legger en all vekt på å holde den kortsiktige ledigheten nede, hindrer en samtidig at de som mister jobben raskt kan komme over i nye permanente jobber. Legger en bare vekt på å fremme omstillinger, kan mange bli uvirksomme så lenge at de blir lite attraktive for fremtidige arbeidsgivere. Arbeidsledigheten kan da bite seg fast på et relativt høyt nivå.

Det er for lettvint når opposisjonen på Stortinget hver gang det kommer tall som viser at ledigheten har steget, gjentar at det gjøres for lite for sent, og at de store pengene sløses bort på skattelettelser. Den reelle underliggende veksten i statens utgifter har vært høy de siste tre årene, klart høyere enn det som var gjennomsnittet for hele perioden 2002–2015. I løpende kroner økte statsbudsjettets utgifter (utenom utgifter til oljesektoren) med ca. 200 milliarder kroner i 2013–2016. Skattelettelser de samme årene kan anslås til 22 milliarder, eller drøyt 10 prosent av utgiftsveksten.

Det er heller ikke slik at skattelettelser ikke har effekt på økonomien. De har langsiktige effekter da de øker insentivene til å jobbe og investere. På kort sikt stimuleres også etterspørselen ved at husholdningenes disponible realinntekt styrkes, og det bidrar til høyere privat forbruk.

Isolert sett er det riktig at 1 milliarder kroner i økt offentlig forbruk har større kortsiktig effekt på sysselsettingen enn 1 milliarder kroner i skattelettelse. Det er fordi noe av skattelettelsen spares av aktørene i privat sektor, og fordi en viss andel av bruken retter seg mot utlandet i form av import.

Men selv om det er slik, er det ingen som mener at all inntekt bør trekkes inn og brukes over statsbudsjettet. Et høyt skattenivå virker vekst- og effektivitetsdempende, og det er mye lettere å justere skattesatser noe opp igjen – hvis det er behov for strammere offentlige budsjetter – enn å kutte i offentlig forbruk. Sterk økning i offentlig forbruk biter seg lettere fast.

En politikk hvor en bare tenker kortsiktig på arbeidsledigheten, kan være riktig mot en dyp og kortvarig krise, men er helt feil i møte med en strukturell og mer langvarig omstilling. En sysselsetting drevet av høyere offentlig forbruk, er heller ikke bærekraftig når vi vet at dagens nivå på velferdsstaten blir krevende å finansiere om noen når, og når det offentliges andel av Fastlands-BNP allerede er høyt. Økte offentlige utgifter er spesielt lite bærekraftig når de har som mål å opprettholde arbeidsplasser i bransjer som skal bli mindre på sikt, som Arbeiderpartiets forslag om målrettede tiltak mot offshorenæringen.

Økonomisk politikk er ingen eksakt vitenskap, og det er ikke mulig å finstyre en økonomi ved hjelp av politiske tiltak. Det meste av omstillingene vi trenger, må skje ved at aktørene i økonomien tilpasser seg den nye virkeligheten.

I en markedsøkonomi vil det være en hovedoppgave for myndighetene å styrke insentivene til omstillinger gjennom å etablere institusjonelle rammer som gir fleksibilitet. De rammene som er etablert her i landet, av skiftende regjeringer, synes å fungere svært godt i dag. Ikke minst gjelder det ordningen med en fleksibel valutakurs, systemet for lønnsforhandlinger, et åpent arbeidsmarked overfor EØS-området, og at det forhåpentlig fortsatt er bred enighet om at skattesystemet i minst mulig grad må hemme arbeidsinnsats og investeringer.

Omstillingene i norsk økonomi er allerede i gang, men det kreves litt mer tålmodighet før det gir seg utslag i lavere arbeidsledighet.

Innlegget var publisert i Bergens Tidene søndag 24. april 2016.