Fristelser i paradis
Det er ulovlig å være kriminell, og det er umoralsk. Panama Papers handler både om umoral og om straffbare handlinger. Mathilde Fasting i BT.
Publisert: 12. april 2016
Det er ulovlig å være kriminell, og det er umoralsk. Panama Papers handler både om umoral og om straffbare handlinger.
I skatteparadisene foregår det både lovlige og ulovlige ting. Det ulovlige dreier seg om å skjule midler fra kriminell virksomhet eller å unndra skatt, mens det lovlige handler om skatteplanlegging og enklere operasjonalisering av virksomheter. Likevel, begge deler vekker raseri, harme og moralsk indignasjon.
Det man reagerer på, kan oppsummeres i to forhold. For det første gjelder det hemmelighold. Alle har visst at skatteparadiser eksisterer, men hvem som har midler og selskaper der, har ikke vært offentlig, til tross for mer åpenhet de senere årene gjennom informasjonsutvekslingsavtaler. Når det nå viser seg at alt fra velkjente, korrupte statsledere til fotballhelter, politikere og et knippe norske bankkunder er blant dem som har registrert selskaper i skatteparadiser, blir folk sinte.
For det andre er det urettferdigheten i selve det faktum at det går an å flytte midler til steder der man ikke betaler skatt, nemlig til skatteparadiset (det ligger i navnet), med den konsekvensen at man ikke betaler (selskaps)skatt der virksomheten drives.
En velfungerende markedsøkonomi hviler på noen helt avgjørende premisser: Tillit, avtalerett og eiendomsrett, transparens og informasjon og konkurranse. Særlig viktig er det institusjonelle elementet, det at lovene er gode, og at domstoler og rettssystem fungerer. Demokrati og frihet er nært forbundet med markedsøkonomi.
Et helt grunnleggende premiss er ytringsfrihet. Derfor er det symptomatisk når man bare dager etter avsløringene får vite at Kina gjør alt landet kan for fjerne alle artikler om Panama Papers på nettet. Hvem skal da kritisere og debattere dette i Kina, og hvordan skal den vanlige kineser få vite noe om dette som også kan inkludere egne borgere?
Åpenhet, diskusjon, informasjon og transparens bidrar til at dårlige reguleringer, umoral og andre negative forhold har mye større sjanse for å bli kritisert i et demokratisk samfunn. Man må leve med risikoen for å bli avslørt, dersom man driver med aktiviteter som enten juridisk eller moralsk ikke aksepteres eller fordømmes.
Det neste er sammenblanding av roller. I et liberalt demokrati er en av forutsetningene at ulike roller er adskilt, at det er god maktspredning. Det er mekanismen for å unngå korrupsjon. Det liberale demokratiets tre hovedpilarer er staten, rule of law og det statsviteren Francis Fukuyama kaller accountability eller parlamentarisk ansvarlighet. I sin siste bok Political Order and Political Decay skriver han om hva som fungerer, political order, og hva som kan gå galt, political decay. Korrupsjon i sine mange varianter er eksempler på decay. Det samme er det dersom lover og regler påvirkes i for sterk grad av dem de er ment å gjelde for. Dessuten er det som Alexis de Tocqueville sa om den franske revolusjonen: But, of all the ways to make distinctions between people and classes, inequality of taxation is the most pernicious and most apt to add isolation to inequality. Hadde han levd i dag, hadde han sagt det samme om skatteparadiser. De gjør det mulig for mennesker å unngå å betale skatt.
Men for å snu det rundt: Panama Papers er ”offentligheten” og kritisk journalistikk på sitt aller beste. Selv om dokumentene avdekker skyggesider ved den moderne markedsøkonomien, viser avsløringene at kritikk, avsløringer og åpen debatt er nødvendig for at markedsøkonomien skal fungere. Kritikken er det beste middelet til forbedring og endring. Hvem vil synes at det er morsomt å gjøre avtaler med panamafirmaet Mossack Fonseca nå? Ryktene går om at Panama som navn allerede fjernes fra sosiale medier for at man ikke skal bli assosiert med saken.
Men dette er bare krusninger. Skal dette virkelig få fart på informasjonsutveksling og åpenhet, er det viktig at Panama Papers får konsekvenser, ikke bare for dem som begår lovbrudd, men også for dem som utformer lover og avtaler. Internasjonal handel og finans er globalisert. Skatteparadiser er det Professor Ole Gjems Onstad skriver i Aftenposten: Lovlig bruk av et dårlig regelverk. Han forklarer hva som er de konkrete hindringene, og viser til hvordan eksempelvis overskudd fordeles og fungerer mellom stater i USA og provinser i Canada.
På hvilke premisser skal internasjonal handel og finans reguleres? USA og EU forhandler nå om en omfattende handels- og investeringsavtale kalt TTIP, og det handler ikke kun om handel. En god TTIP-avtale vil kunne være et svært viktig verktøy for å fremme transparens og åpenhet. Det er et sted å starte. Internasjonale skatteavtaler og internasjonalt samarbeid, samt et kontinuerlig arbeid med å avsløre ulovligheter og kritisere selskaper man mener driver skatteplanlegging altfor langt, er de viktigste verktøyene.
Så lenge det ikke er transparens og åpenhet, kan fristelsene bli store. For selskaper eller andre som ønsker å tøye grensene, vil det alltid være mulig å finne anledning. Men er lovene gode, blir det vanskeligere.
I et liberalt samfunn er det lov å være umoralsk, men det er fremdeles umoralsk å være umoralsk. Det handler om lover og regler, men også om tillit og moralske vurderinger når man velger å registrere selskaper i skatteparadiser. Skatteplanlegging er ikke ulovlig, men kan bli oppfattet som umoralsk, fordi man forventer at alle borgere bidrar med noe i de samfunnene de opererer.
Innlegget var publisert i Bergens Tidene fredag 8. april 2016.
Relatert
Ikke krise i næringslivet
Vi bygget landet
Vi er på vei inn i alderdommens tidsalder
Er virkelig medisinen verre enn sykdommen?
Egil Bakke (1927-2022)
