Økonomi og velferd

En blåere norsk modell

Den norske modellen har aldri har vært en statisk modell – antageligvis er det dynamiske elementet, og det faktum at vi tverrpolitisk har evnet å bli enige om varige reformer, en viktig forklaring på suksessen. Man burde således ikke frykte at reformer truer modellen. Den største trusselen mot den norske modellen er status quo – i frykt for ikke å bli gjenvalgt, skriver Eirik Løkke i BT.

Publisert: 5. september 2013

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Hvis vi sammenligner de nordiske landene med resten av verden, er det åpenbart at vi har lyktes med å skape gode samfunn.

I så måte er det ikke overraskende at en ny Fafo-rapport viser at norske velgere uttrykker stor støtte til den såkalte norske modellen. De mest omtalte fellesnevnerne for denne modellen er offentlig finansierte velferdsordninger som gir borgerne stor grad av sosial trygghet, kombinert med en relativt næringsvennlig politikk som har skapt økonomisk vekst og høy levestandard.

Ytterligere kjennetegn er sterke, kompromissorienterte demokratier, høy tillit og velfungerende institusjoner. Suksessen har antagelig norske politikere fått for lite honnør for. Selvsagt har oljeeksporten gitt oss et unikt handlingsrom, men verden er full av eksempler på oljeeksporterende land som ikke er i nærheten av samme velstandsnivå som det norske.

Av de ovennevnte grunner er det ikke merkelig at enkelte politikere ønsker å klistre et partipolitisk stempel på modellen. Arbeiderpartiet forsøker å ta eierskap til den norske (nordiske) modellen, men både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer har bidratt til å skape og videreutvikle modellen.

Vi har utviklet en omfattende velferdsstat, men dette hadde neppe vært mulig, dersom ikke Arbeiderpartiet hadde forlatt sosialismen og akseptert markedsøkonomien (blandingsøkonomi), som grunnlaget for politikken.

Denne politiske endringen er antagelig den viktigste etter krigen, og studerer man partiprogrammene fra 1950-tallet, vil jeg påstå at dagens Norge er betydelige nærmere en borgerlig visjon, enn den daværende sosialdemokratiske visjonen.

Det er intet i valgkampen som tyder på at en borgerlig regjering ønsker å utfordre bærebjelkene i modellen. Tvert imot – Erna Solberg har gjentatt sitt ønske om å videreutvikle den. Men dessverre har verken Solberg eller Stoltenberg adressert behovet for nødvendige reformer for å sikre velferdsstatens bærekraft i fremtiden. Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker oppsummerte i sin tid hvorfor europeiske statsledere har en iboende reformvegring da han uttalte: «Vi vet alle hva vi må gjøre – vi vet bare ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt etter at vi har gjort det».

Junckers poeng var at Europas kommende eldrebølge og påfølgende statsfinansielle krise ikke kan sies å komme som en overraskelse – vi vet alle at den kommer – likefullt synes det vanskelig å reformere før krisen er et faktum. Norge er intet unntak.

Regjeringens egen perspektivmelding beskriver tydelig de statsfinansielle utfordringene og velferdsstatens manglende bærekraft, dersom vi fortsetter som i dag uten å foreta endringer. Nettopp derfor er det gledelig å lese Fafo-rapporten at norske velgere langt på vei har forstått nødvendigheten av reformer, deriblant behovet for mindre generøse trygdeordninger.

Noen vil hevde at slike reformer truer bærebjelkene i den norske modellen. I en kronikk på NRK Ytring stiller Fafo-forskerne Jon Hippe og Tone Fløtten spørsmål ved om det faktisk er mulig å reformere mange enkeltelementer uten at det blir større ulikheter, og at modellen dermed endres grunnleggende. Det er naturligvis et legitimt spørsmål, men de glemmer hvor omfattende liberale reformer Norge og Norden gjennomførte på 1980- og 90-tallet (færre reguleringer, arbeidsmarkedsreformer, mindre barrierer mot internasjonal handel), og som trolig er en vesentlig forklaring på at Norden i dag fremstår som en vinnerregion.

Det var få som for 20-25 år siden snakket om den suksessfulle nordiske modellen. Det er først de siste 15 årene, etter de liberale reformene, at begrepet den nordiske modellen har blitt et stort og positivt diskusjonstema.

Disse historiske eksemplene illustrerer at den norske modellen aldri har vært en statisk modell – antageligvis er det dynamiske elementet, og det faktum at vi tverrpolitisk har evnet å bli enige om varige reformer, en viktig forklaring på suksessen. Man burde således ikke frykte at reformer truer modellen. Den største trusselen mot den norske modellen er status quo – i frykt for ikke å bli gjenvalgt.

Innlegget er publisert hos Bergens Tidende 5.9.13.