Det trengs fremgang i innovasjonspolitikken
Løsningen på det norske innovasjonsproblemet handler om en merkbar styrking av de brede og generelle rammebetingelsene, skriver Lars Peder Nordbakken.
Publisert: 22. februar 2020
Norge har et tydelig innovasjonsproblem, og det har vi hatt i minst 15 år. Det handler om selve motoren for fremtidig verdiskaping, produktivitetsvekst og omstilling i norsk økonomi: Innovativt entreprenørskap som gir oss flere hurtigvoksende oppstartselskaper som lykkes internasjonalt.
Camilla Tapfers (InFuture) og Håkon Haugli (Innovasjon Norge) berører så vidt det norske innovasjonsproblemet når de sammenligner Norge og Sverige og konstaterer at «svenskene er langt bedre på mer robuste etableringer» (Aftenposten 18.2.). Men når de først sier A, forventer sikkert flere enn meg at de også sier B: Hva må gjøres?
Her blir Tapfers og Haugli svar skyldig. Men de er ikke alene om det.
Det er bare få dager siden sentralbanksjef Øystein Olsen holdt sin årstale. Der pekte han på behovet for å skape vekst i verdiskaping og arbeidsplasser i privat sektor. Han nevnte også behovet for tilbakeholdenhet i offentlig ressursbruk, og at arbeidsinnsatsen må økes. Men han sa ikke ett ord om innovasjon og verdiskapende entreprenørskap.
For et år siden igangsatte Solberg-regjeringen en stor gjennomgang av det næringspolitiske virkemiddelapparatet. Målet er å sikre at vi som samfunn får mest mulig verdiskaping ut av de offentlige midlene som brukes innenfor virkemiddelapparatet vi allerede har. Og som man spør, får man svar. Rapporten, som kom i november, handler i all hovedsak om forslag til bedre arbeidsdeling og organisering av det eksisterende virkemiddelapparatet for forskning, innovasjon og næringsutvikling. Det er greit nok.
Medaljens bakside er at regjeringen på denne måten valgte å se bort fra det viktigste spørsmålet: Hva er situasjonen i et samfunnsøkonomisk perspektiv, hva er problemet, hvor stort er det, og hva må til for å løse det?
Hvis regjeringen hadde valgt å stille slike spørsmål, hadde den med større sannsynlighet kommet på sporet av det største norske innovasjonsproblemet, nemlig dårlige rammebetingelser og svake incentiver for alle nøkkelaktører som et vekstkraftig og innovativt entreprenørskap er avhengig av, det vil si gründere, gründerteam, kompetente investorer, forskere og forskningsinstitusjoner.
Løsningen på dette problemet handler i svært liten grad om justeringer i det eksisterende virkemiddelapparatet. Det handler om en merkbar styrking av de brede og generelle rammebetingelsene. Det dreier seg om alt fra aksjelovens bestemmelser, beskatning av aksjeopsjoner, TTO-ordningen, tilgang på kompetent kapital og innovasjonslån, samt formueskattens spesielle negative slagside mot unge hurtigvoksende selskaper med gode utsikter til å lykkes internasjonalt.
Hvor lenge har Norge råd til å gå rundt grøten? Reell fremgang i innovasjonspolitikken krever nå at langt flere tar skrittet fremover og begynner å snakke om det som er viktigst.
Artikkelen er publisert hos Minerva 19.2.20. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/innovasjonspolitikken-trenger-en-tydeligere-liberal-retning
Relatert
En mer balansert skattepakke
Hvor mange ansatte trenger Statkraft?
Nei, målet for pengepolitikken er ikke uklart
Faktaresistent friskoledebatt
Norden i NATO! Norden i EU?
