Det er vanskelig å sammenligne formuesskatten i Norge og Sveits
Skatter og avgifter bør innrettes slik at de bidrar til høy verdiskaping. Dette er spesielt viktig i Norge siden vi er så avhengige av en ufornybar ressurs.
Publisert: 10. august 2019
Martin Sandbu fortjener ros for å forsøke å føre en konstruktiv debatt om formuesskatten i Aftenposten 4. august.
Etter Sandbus mening bør Norge kunne ha en formuesskatt, siden Sveits har det. Han mener også at det er mulig å overkomme problemene med denne skatten ved at skattytere som ikke har midler til å betale den, kan få utsatt skatt eller betale i eierandeler og naturalia.
Det er imidlertid flere problemer med de argumentene Sandbu legger frem, som kan fortjene en kommentar.
Sveits og Norge har forskjellige skattesystemer, hvilket gjør det vanskelig å sammenligne dem. Men det er også stor forskjell på skattesatser og skattenivå.
Sveits har et markert lavere skattenivå enn Norge, og alle skattesatser – enten det gjelder inntektsskatt eller formuesskatt – er betydelig lavere i Sveits enn i Norge.
Den vesentlig lavere skattesatsen for formue i Sveits sammenlignet med Norge, må sees i sammenheng med et bredere skattegrunnlag fordi boliger er hardere beskattet enn i Norge.
Det er blitt foreslått mange ganger i Norge også, blant annet av Civita, men det er ikke politisk flertall for å beskatte vanlige menneskers boliger mer i Norge.
Men om vi likevel gjorde som i Sveits, ville det ikke ført til at bare «de rikeste» fikk mer formuesskatt, slik tilhengere av formuesskatt her hjemme er opptatt av. Det ville ført til at vanlige mennesker fikk mer skatt. Skattesystemet i Sveits er mye mindre omfordelende enn det norske.
Sandbu nevner ikke utbytteskatten, som har økt kraftig siden den ble innført i 2006. Meningen var at den skulle komme til erstatning for formuesskatten, men det skjedde ikke. Nå har vi både formuesskatt og utbytteskatt.
Også Sveits har en utbytteskatt, men den er mye lavere enn i Norge, og den er utformet på en måte som gjør den langt mindre byrdefull for dem som eier bedrifter.
Forslaget om å betale skatt i form av naturalia og eierandeler i bedriftene som man eier, virker lite gjennomtenkt. I Norge er staten allerede svært rik, og den er den største eieren av næringsvirksomhet. Å samle enda mer makt og formue på statens hender vil over tid føre til en enorm maktkonsentrasjon.
Det er også vanskelig å se for seg hvordan staten skal kunne bli en god eier i små familiebedrifter rundt om i landet.
Sandbu skriver at formuesbeskatningen i Norge ikke er høyere i dag enn den var i 1965. Da tar han ikke høyde for at vi siden den gang har gjennomført flere skattereformer og blant annet fjernet flere store fradragsmuligheter. I dag er derfor grunnlaget for formuesskatten mye bredere og mer i tråd med reelle verdier.
Sandbu skriver at skattesystemet skal ivareta to oppgaver – nemlig sikre en rettferdig fordeling av oppgaven med å finansiere offentlige utgifter og bidra til effektiv ressursbruk.
Men skatter og avgifter bør også innrettes slik at de bidrar til høy verdiskaping. Dette er spesielt viktig i Norge siden vi er så avhengige av en ufornybar ressurs.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 8.8.19. Se også:
Temaside: Civita om formuesskatt
Relatert
Vi bygget landet
Vi er på vei inn i alderdommens tidsalder
Er virkelig medisinen verre enn sykdommen?
Egil Bakke (1927-2022)
Et dysfunksjonelt bokmarked
