Demokrati

Der er et yndigt land

Forvirret, fordi tilbakemeldingene Danmark får, er variable og spenner fra de svært negative til de veldig positive. Kristin Clemet i Aftenposten:

Kristin Clemet

Publisert: 7. februar 2016

Forvirret, fordi tilbakemeldingene Danmark får, er variable og spenner fra de svært negative til de veldig positive.

«Kan Danmark bevare sitt internasjonale omdømme», spør det britiske magasinet The Spectator og spiller dermed opp til en debatt som også pågår i Danmark nå: Den såkalte smykkesaken har skapt internasjonal oppmerksomhet.

Dansk næringsliv frykter at saken vil påvirke viljen til investeringer i- og handel med Danmark. VisitDenmark, derimot, mener at smykkesaken har hatt svært liten betydning og er en bagatell målt mot karikaturstriden.

Et forbilde for mange

En årsak til at Danmark tåler «smykkesaken» er kanskje at Danmark også er et land som er elsket av mange. Mange nordmenn syns det er «dejlig å være norsk i Danmark». Og vi er ikke alene: Danmark skårer regelmessig svært høyt på internasjonale målinger, både når det gjelder «harde» og «myke» forhold.

Danmark er (nesten) best i verden når det gjelder velstand, velferdsordninger, grønne byer, gode arbeidsforhold og lykke. Danmark regnes som «ur-Norden» og det første landet som tok opp i seg mange av de forholdene vi i dag forbinder med «den nordiske modellen». København er, på en måte, hovedstaden i Norden.

Danmark er også, bokstavelig talt eller i litt mer overført betydning, et forbilde for mange som nå spiller en viktig rolle på den internasjonale scene. Danmark er forbilde for både Thomas Piketty, Bernie Sanders og Francis Fukuyama. Men forstår de Danmark, og dermed Skandinavia, rett?

Piketty:

Thomas Piketty, som er blitt berømt på grunn av sin forskning og boken Capital in the 21st Century, fremhever Skandinavia, fordi de økonomiske forskjellene her er mindre enn i USA og i for eksempel Frankrike. Men samtidig advarer han om at utviklingen i Norge og Danmark kan bli som i USA.

Men Piketty, sier kritikerne, har ikke forstått Skandinavia ordentlig. Han har blant annet ikke forstått hvilken betydning velferdsstaten og institusjonene har for vår høye grad av økonomisk likhet.

Sanders:

Bernie Sanders, som kjemper for å bli demokratenes presidentkandidat i USA, har nesten et motsatt problem. Han har nok forstått at velferdsstaten betyr mye, siden han gjerne vil kopiere det skandinaviske velferdssystemet. Men han overdriver og foreslår løsninger som er langt mer radikale enn de er i noe europeisk land.

Sanders har heller ikke forstått den nordiske kapitalismen, som er minst like åpen og fri som den amerikanske kapitalismen på mange områder, – og fungerer mye bedre. Vi beskytter den private eiendomsretten bedre, vi har mindre byråkrati, vi har ofte en mer effektiv konkurranse, vi har bedre fungerende finansmarkeder, og vi har et mye bedre skattesystem enn USA har. Danmark har i tillegg en arbeidsmarkedsmodell, flexicurity-modellen, som har møtt internasjonal anerkjennelse.

Fukuyama:

Den som har forstått Danmark og Skandinavia best, etter min mening, er Francis Fukuyama, som i 1992 skrev den berømte boken End of History, der han proklamerte at det liberale samfunnet og demokratiet var historiens endepunkt.

I boken Political Order and Political Decay, som kom i 2014, nyanserer han bildet og fremhever «Danmark» som det mest vellykkede av alle samfunn. Han er opptatt av at et virkelig godt samfunn krever en balanse mellom statsmakt, sivilsamfunn, rettsorden og et velfungerende demokrati, som står og stilles til ansvar overfor borgerne. Og alt dette finner han altså i «Danmark», som er ment som en metafor for Danmark og likeartede land, som f.eks. Norge.

Høy tillit – sterkt sivilsamfunn

En viktig årsak til at vi i Norden har fått en statsmakt, en rettsorden og et demokrati som har så høy kvalitet, er et historisk sterkt sivilsamfunn og den høye tilliten i befolkningen. Det er høy tillit mellom mennesker og mellom mennesker og institusjoner – enten det er til regjeringen, domstolen eller forvaltningen.

Dette har også gjort at vi har greid å etablere en svært velfungerende og effektiv markedsøkonomi. Vi har kunder, selgere, eiere, ansatte, tillitsmenn og sjefer som alle greier å samvirke på en mye bedre måte enn i mange andre land. Marked og kapitalisme er jo, i bunn og grunn, en lang serie små og store kontrakter, som fungerer aller best når tilliten er høy og rettsstaten fungerer.

Mye er likt i Norden – men ikke alt. Den nordiske modellen er også «en modell med fem unntak»:

Norge har oljen.
Danmark har både en friere samfunnsdebatt og høyere valgdeltagelse enn Norge og Sverige har.

Mange vet også at den innvandrings- og integreringspolitikken som har vært ført før migrasjonskrisen, har vært forskjellig:

Sverige har vært det klart mest liberale landet.
Danmark det mest restriktive
Mens Norge har befunnet seg i midten.

Nye utfordringer etter gullalderen

Jeg vet ikke om Fukuyama kommer til å skrive flere bøker.

Han er skuffet over USAs manglende evne til å løse problemer og mener at de amerikanske institusjonene delvis er blitt dysfunksjonelle. Penger betyr altfor mye i politikken, og domstolen er for politisert. For også staten og det politiske systemet kan forfalle, dersom man ikke passer på. Fremgang er ingen garanti for fortsatt fremgang.

Jeg tror ikke USA blir som «Danmark». Amerikanere tror fortsatt mer på Gud og mindre på staten enn vi gjør i Norden. USA er dessuten et stort og mangfoldig land, der likhet og like løsninger for alle ikke passer like godt som i Norden.

Men hva vil Fukuyama mene om «Danmark» om 10 eller 20 år?

Norden, og særlig Norge, har vært gjennom en gullalder på 2000-tallet. Nå kommer nye utfordringer: Reduserte oljeinntekter, høye offentlige utgifter, et høyt skattenivå og lav produktivitetsvekst i møte med økt migrasjon og «eldrebølge» – og et krav om pluralisme som vi ikke har vært vant til før.

Det blir garantert behov for endringer som utfordrer partene i arbeidslivet og en politisk kultur som er blitt vant til å bevilge mer til alt og alle.

I en slik situasjon skal vi være glade for at utgangspunktet er et så velfungerende samfunn som vi har. Og vi skal passe godt på institusjonene, slik at de ikke forgår.

Artikkelen var publisert i Aftenposten søndag 7. februar 2016.