Alle vet at offentlig sektor er viktig. Men hvor viktig er privat sektor?
Det er forstemmende å se alle de negative uttalelsene enkelte politikere nå kommer med om næringslivet. Mange tar næringslivet som en selvfølge. Andre ignorerer det helt, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 26. juni 2018
Et moderne samfunn kan ikke greie seg uten forsvar og politi, rettsvesen og forvaltning. Det er også veldig mye annet som det offentlige bør ta ansvaret for, for eksempel utdanning, forskning, infrastruktur, samfunnssikkerhet, helsetjenester og et sosialt sikkerhetsnett. Det kan i tillegg være andre oppgaver som det offentlige bør ha et overordnet ansvar for, fordi de er viktige for å opprettholde et liberalt demokrati. Det kan for eksempel gjelde allmennkringkasting og mediemangfold.
Det er høy bevissthet om dette i Norge. Ingen politikere vil feile på spørsmål om betydningen av å ha en velfungerende offentlig sektor.
Men som også næringsminister Torbjørn Røe Isaksen var inne på i en kronikk tidligere i uken: Hvor mange kan forklare betydningen av å ha en velfungerende privat sektor? Hva betyr det å ha et næringsliv som fungerer godt?
Det er omlag 580.000 bedrifter i Norge. 200.000 av dem skaper arbeidsplasser for 1,8 millioner mennesker.
Hvor viktige er de?
Det er mye overlapping mellom offentlig og privat sektor i en moderne økonomi. Men det som kjennetegner privat sektor, i motsetning til offentlig sektor, er at den er utsatt for konkurranse. Det krever at den leter etter stadig bedre og mer effektive løsninger for å overleve. Private bedrifter har ingen å sende regningen til, dersom de ikke driver effektivt og leverer gode produkter. Aksjonærer og kunder vil forsvinne. En offentlig virksomhet som er lite effektiv, kan sende regningen til skattebetalerne. «Kundene» kommer ofte uansett: Et skolesystem uten fritt skolevalg vil ha skoler som får fylt opp plassene, uansett om skolen er bra eller dårlig.
Private bedrifter som lykkes, bidrar til produktivitetsveksten i samfunnet. Det er dette som øker velstanden vår: Produktivitetsvekst er det samme som økt verdiskaping, som gir høyere inntekter for den enkelte og økte skatteinntekter til staten, som dermed har mer å rutte med for å løse de offentlige oppgavene. Selvsagt bidrar også offentlig sektor til produktivitetsveksten, for eksempel ved å tilby et godt utdanningssystem eller god infrastruktur. Men offentlig sektor kan ikke finansiere seg selv. Det er umulig å finansiere sykehusene eller utdanningssektoren uten at bedriftene i Norge er konkurransedyktige og tjener penger, slik at de kan betale gode lønninger og sette alle i stand til å bidra til spleiselaget.
Det er, i lys av dette, forstemmende å se alle de negative uttalelsene enkelte politikere nå kommer med om næringslivet. Mange tar næringslivet som en selvfølge. Andre ignorerer det helt. Enkelte vet tydeligvis ingenting om hva som skal til for at en bedrift skal bli etablert og vokse seg større. Det virker av og til som om det å være kommersiell og tjene penger er illegitimt, og at næringslivet består av grådige rikfolk som bare er ute etter å utnytte andre. Hvem som helst kan nå tillate seg å bruke uttrykket «velferdsprofitører» om mennesker som eier og driver en bedrift – vel vitende om at begrepet gir assosiasjoner til dem som var krigsprofitører under 2. verdenskrig. Respekten, eller skal vi si mangelen på respekt, for det som alle de ansatte i privat sektor bidrar med i og til fellesskapet, står ofte i en påfallende kontrast til respekten og omsorgen for offentlig sektor.
De negative holdningene følges av handling. Både lokalt og nasjonalt innføres det nå, nærmest på løpende bånd, reguleringer som har til hensikt å ramme og begrense næringslivet: Private bedrifter blir rekommunalisert. Det innføres begrensninger eller forbud mot at eierne, som har tatt risiko og stilt egne og lånte penger til rådighet, tar ut økonomisk overskudd. Kommersielle aktører forbys, eller det gis forrang til de ideelle. Innleie av arbeidskraft blir forbudt, slik at bedrifter med behov for fleksibilitet i bemanningen får det vanskeligere. Når norske bedrifter nær samstemt forteller at formuesskatten er en type skatt som hemmer bedriftene og svekker dem i konkurransen med utenlandske bedrifter, blir de nærmest latterliggjort. Og, det er skjedd en dramatisk endring i holdningen til EØS, som potensielt kan ramme norske bedrifter hardt.
Politisk blåser det en anti-næringslivsvind over Norge nå. Vinden kommer fra ytre venstre, men Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet lar seg rive med. Det er tankevekkende, siden særlig Rødt og til dels SV har et helt annet syn på den norske modellen enn Arbeiderpartiet og KrF tradisjonelt har hatt. Den norske modellen er basert på at vi har en åpen og velfungerende markedsøkonomi, der private bedrifter skaper verdier som kan skattlegges og omfordeles gjennom kollektive institusjoner med individuelle løsninger. Men skal bedriftene og deres ansatte være i stand til å betale skatt, må bedriftene også få lov til å tjene penger.
Vinden kommer fra venstre, men heller ikke regjeringspartiene kan slippe unna all kritikk. Også de tillater at det over natten innføres en sukkeravgift som skaper uforutsigbarhet og trøbbel for mange bedrifter, og at det innføres normer og krav som gjør det vanskeligere for private å forsøke å løse oppgaver på nye og innovative måter.
Den norske modellen kan ikke overleve uten en åpen og velfungerende markedsøkonomi og en konkurransedyktig privat sektor. Derfor er det grunn til å følge litt med nå. Det private eierskapet forvitrer til fordel for mer utenlandsk og offentlig eierskap. Det er ingenting i veien med utenlandsk eierskap, men siden det på viktige punkter er vesensforskjellig fra norsk eierskap, må det være en balanse.
Norge har også problemer med å få gründerbedrifter til å «ta av». De som lykkes, eller forsøker å lykkes, forsvinner ofte ut av Norge eller blir kjøpt opp av store utenlandske bedrifter. Dermed forsvinner også potensielle skatteinntekter og en del av grunnlaget for den velferden vi gjerne vil ha. Smått kan være godt, men vi trenger også de som er store og tjener mye penger.
Det er viktig at politikere er opptatt av at vi skal ha en best mulig offentlig sektor. Men de bør også være opptatt av at vi skal ha en best mulig privat sektor. I praksis er det en påfallende forskjell i hvordan de to sektorene behandles.
Når det avdekkes svikt og mangler i offentlig sektor, fører det sjelden til kritikk, hvis ikke noen kan vinne på det politisk. Det er heller ingen som krever at private må overta oppgaven. Det blir snarere fremmet krav om at den virksomheten som svikter, må få mer penger.
Når det avdekkes svikt og mangler i privat sektor, fører det straks til mye kritikk, og det er alltid noen som mener at det offentlige må overta, forby eller regulere mer. Men privat sektor blir ikke bedre av mest mulig regulering. Det bedriftene trenger, er best mulig regulering.
Offentlig og privat sektor er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor bør det skapes best mulig arbeidsbetingelser i begge sektorer. Både en velfungerende offentlig sektor og en velfungerende markedsøkonomi er fellesgoder og et resultat av god politikk.
Kronikken er på trykk i Aftenposten 24.6.18.
Relatert
Hvor mange ansatte trenger Statkraft?
Nei, målet for pengepolitikken er ikke uklart
Faktaresistent friskoledebatt
Norden i NATO! Norden i EU?
Dumping og jumping
