Venezuelas ”kafkaiske” kaos
Ingen har hørt eller sett noe til Hugo Chávez på over en måned. Likevel signerer han dokumenter og utnevner ny utenriksminister. Om man ikke visste bedre, kunne det vært fristende å tro at det er en novelle av Franz Kafka, og ikke nyheter i utenriksspaltene, man har foran seg, skriver Kristian Tonning Riise i Bergens Tidene.
Publisert: 29. januar 2013
Av prosjektmedarbeider i Civita og forfatter av boken Diktator i forkledning, Kristian Tonning Riise
Ingen har hørt eller sett noe til Hugo Chávez på over en måned. Likevel signerer han dokumenter og utnevner ny utenriksminister. Om man ikke visste bedre, kunne det vært fristende å tro at det er en novelle av Franz Kafka, og ikke nyheter i utenriksspaltene, man har foran seg.
Siden 11. desember har det vært tyst fra Venezuelas snakkesalige president. Chávez’ nærmeste ministre hevder hardnakket at presidenten er på bedringens vei, og samler krefter etter behandling for den ukjente kreftsykdommen.
Så frisk skal Chávez være at han underskriver dokumenter, og gir politiske instrukser. Tirsdag 15. januar annonserte visepresident Nicolás Maduro at Chávez hadde utnevnt Elías Jaua som ny utenriksminister. Jaua er tidligere visepresident og tapte nylig guvernørvalget i Miranda mot Henrique Capriles, opposisjonens kandidat ved presidentvalget i oktober.
Dokumentet som erklærte at Jaua var ny utenriksminister, var underskrevet av Chávez og på underlig vis datert Caracas 15. januar. Opposisjonen har påpekt at Chávez i så fall må være et av få mennesker som kan være to steder på samme tid. Chávez befinner seg som kjent på et sykehus i Havanna.
Spørsmålet alle stiller seg nå, er: Hvem er det egentlig som styrer Venezuela? Senest 22. januar kunne Jaua fortelle om et møte med en leende og vitsende Chávez som ga nye politiske ordre. En skeptisk opposisjon lurer på hvorfor Chávez ikke kan hilse nasjonen hvis han er frisk nok til å samtale med sine ministre.
Få, om noen, statsledere i verden tilbringer mer tid på TV-skjermen enn Hugo Chávez. Det er derfor vanskelig å se for seg at Chávez hadde latt muligheten til å adressere nasjonen passere, dersom han virkelig er så frisk som mange hevder. Chávez sitter altså neppe oppreist i sykesengen og leser saksdokumenter.
I en artikkel i Washington Post 21. januar ber journalisten Jackson Diehl leserne se for seg at samme scenario utspilte seg i USA.
”Se for deg at Barack Obama var ute av stand til å gjennomføre edsavleggelsen på mandag og ikke hadde blitt sett eller hørt på en måned. Se for deg at visepresident Biden informerte nasjonen om at Obama, selv om han var isolert på et utenlandsk sykehus, skulle fortsette å være president og innsverges på en senere, uspesifisert dato. Anta at forespørsler fra republikanerne om å få informasjon om presidentens tilstand ble avvist, samtidig som Biden og ledende demokrater flokker seg sammen med utenlandske ledere for å diskutere en mulig overgang”, skriver han innledningsvis i sin kommentar.
Denne enkle, men svært treffende analogien gir en god illustrasjon på den absurde situasjonen i Venezuela. Samtidig forteller den ikke så rent lite om demokratitilstanden i landet. Scenarioet som utspiller seg nå, er umulig å se for seg i noe annet demokrati.
Hemmelighetskremmeriet rundt Kim Jong-ils helse i løpet av hans siste leveår var det ingen som stusset noe særlig over. Nord-Korea er så vilt og totalitært at det er lite som overrasker. At man nå ser et lignende hemmelighetskremmeri i Latin-Amerikas nest eldste demokrati sier mye om maktkonsentrasjonen i Chávez’ ”deltakende demokrati”.
Debattinnlegget stod på trykk i Bergens Tidene, tirsdag 29. januar 2013.
Relatert
Når alle mener noe om hvem som bør bli sentralbanksjef
Politikk bør handle om frihet
Var det en tabbe å invitere Steve Bannon til nordiske mediedager?
Er demokratiet i Europa i fare?
Datoer, ikke data?
