Demokrati og rettigheter

Vanskeligere å gjennomføre reformer

Siden 1970 har offentlig sektor vokst med 200 prosent. Det gjør det vanskeligere å reformere. Eirik Løkke i Dagens Næringsliv:

Publisert: 5. desember 2015

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita

Siden 1970 har offentlig sektor vokst med 200 prosent. Det gjør det vanskeligere å reformere.

Det mest oppmuntrende ved fremleggelsen av forslaget til statsbudsjett for neste år, er at debatten etterpå i mindre grad enn før har handlet om manglende bevilgninger. Regjeringen har, tvert imot, fått velfortjent kritikk for økningen i pengebruken. Det er viktig, for statsbudsjettet vil om få år gå med underskudd. Dette innebærer at fremtidens velferdsstat må bli mindre generøs. Samtidig trenger vi å styrke arbeidstilbudet, blant annet ved å gjennomføre pensjonsreformen i offentlig sektor. Problemet er at slike endringer forutsetter en politisk vilje til å utfordre en voksende offentlig sektor. En slik vilje er foreløpig fraværende.

Siden 1970 har antallet som arbeider i stat og kommune økt med ca. 200 prosent.

Denne veksten har stor betydning for politikken som føres. Dette fordi ansatte i offentlig sektor i betydelig større grad enn befolkningen forøvrig stemmer på partiene på venstresiden. I en analyse av valgundersøkelsene mellom 2001 og 2011 konstaterte professorene Jørn Rattsø og Rune Sørensen at velgere som er ansatt i offentlig sektor, i overveldende grad foretrekker de rødgrønne partiene. Valget i 2013 viser samme mønster. I et nytt Civita-notat har jeg, med utgangspunkt i SSBs valgundersøkelse, undersøkt stemmegivningen til offentlig ansatte. Mens velgerne forøvrig foretrekker et borgerlig storting, stemmer ansatte i offentlig sektor på venstresiden. Dersom stemmegivningen til offentlig ansatte hadde vært utslagsgivende, ville Ap og SV bare vært fem mandater unna et rent flertall.

En konsekvens av denne stemmegivningen er at borgerlig side har en strukturell utfordring når det gjelder å vinne valg. Men stemmegivningen har implikasjoner for alle politiske partier, i den forstand at reformer som utfordrer sektorinteressene, eksempelvis pensjonsreformen, blir vanskeligere å gjennomføre. Dette kommer av at velgerne stemmer hovedsakelig ut fra egne interesser. Innen statsvitenskapen omtales denne tilnærmingen som medianvelgerteorien, og er det rådende paradigme innen valgforskningen.

I et tidligere Civita-notat har NHH-professor Øystein Thøgersen, sammen med Karl Ove Aarbu, drøftet de politiske implikasjonene utfra premisset om medianvelgeren, og mener blant annet at medianvelgeren har flyttet seg fra privat sektor i retning av offentlig sektor (og trygdede). Som følge av denne endringen uttrykte Thøgersen og Aarbu bekymring over tre mulige negative konsekvenser av utviklingen: For det første, at offentlig sektors økte størrelse vil kunne føre til høyere lønnskrav, som igjen kan svekke norsk konkurranseevne. For det andre, vil betydningen av vekstfremmende politikk for næringslivet kunne møte mindre forståelse. En siste utfordring er at det blir mer krevende å reformere velferdsstatens mange ordninger.

Skyldes så offentlig ansattes stemmegivning at rødgrønne velgere i utgangspunktet søker seg til offentlig sektor, eller er det sektortilhørigheten som påvirker preferansene? Undersøkelsen til Rattsø og Sørensen tyder på at det er sistnevnte som er tilfelle. For som de skriver: ”Mens ansatte i offentlig og privat sektor har svært forskjellige politiske oppfatninger, er forskjellene mye mindre blant pensjonistene”.

Befolkningens endrede sektortilhørighet kan således ha en selvforsterkende effekt. En stor offentlig sektor er blitt en garanti for fortsatt vekst. Dette fordi den politiske kostnaden av å utfordre ansatte i stat og kommune har blitt veldig stor, noe som reflekteres tydelig i regjeringens forslag til statsbudsjett.

Oljeinntektene bidrar til at vi ikke er tvunget til store politiske reformer på kort sikt. I så måte kan dagens Storting tillate seg et generøst utgiftsnivå. Men selv om oljeinntektene kan utsette tøffe reformer, kan vi ikke avlyse dem. En fremtidig bærekraftig velferdsstat fordrer at politikerne våger å utfordre sektorinteressene. Den gode nyheten er at undersøkelser (Fafo 2013) viser at befolkningen erkjenner behovet for å stramme inn på velferdsytelser. Imidlertid kommer lite til å skje før politikerne viser lederskap. Erfaring viser at det blir vanskeligere å gjennomføre reformer jo lenger man venter.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv torsdag 3. desember 2015.