Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Demokrati og rettigheter

Straffeloven som likestillingspolitisk virkemiddel

Mange mener vi trenger en skjerpet lovgivning mot voldtekt for å oppdra befolkningen holdningsmessig. Men en moderne rettsstat kan ikke dømme mennesker til lange fengselsstraffer for å sende et likestillingspolitisk signal, skriver Torstein Ulserød i Aftenposten.

Torstein Ulserød

Publisert: 18. november 2014

Av Torstein Ulserød, jurist i Civita

Mange mener vi trenger en skjerpet lovgivning mot voldtekt for å oppdra befolkningen holdningsmessig. Men en moderne rettsstat kan ikke dømme mennesker til lange fengselsstraffer for å sende et likestillingspolitisk signal.

Voldtekt er blant de mest alvorlige og krenkende forbrytelsene. Derfor er det forståelig at politikerne ønsker å vise handlekraft i kampen mot voldtekt. Et forslag om å utvide voldtektsbegrepet i straffeloven, som for tiden er til behandling i Justisdepartementet, illustrerer imidlertid at mange politikere også er villige til å bruke statens mest inngripende tiltak, nemlig straffelovgivningen, som et virkemiddel i det som fremstår mest som en likestillingspolitisk holdningskampanje. Viljen til å bruke straffeloven på en slik måte er betenkelig av flere grunner. Den viktigste grunnen er at dårlig begrunnet straffelovgivning kan true borgernes rettssikkerhet, ved at det øker faren for at uskyldige dømmes.

I handlingsplanen mot voldtekt 2012-2014, som ble lagt frem av Stoltenberg II-regjeringen, og som nå videreføres av Solberg-regjeringen, er et av tiltakene at voldtektslovgivningen skal vurderes med tanke en utvidelse av voldtektsbegrepet ved innføring av såkalt samtykkeregulering. Dette ble fulgt opp med et høringsnotat i februar 2013, der det ble foreslått å utvide voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 192, slik at ”seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til handlingen” skal dømmes som voldtekt. Dette kan synes ukontroversielt. Men det er det ikke.

Spørsmålet om hvorvidt manglende samtykke burde være et vilkår i voldtektsbestemmelsen har vært vurdert av norske myndigheter flere ganger tidligere, senest i 2008. Justisdepartementet konkluderte den gang med at Norge ikke har noen rettslig forpliktelse til å endre straffeloven, selv om FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW) mener norsk voldtektslovgiving er i strid med menneskerettighetene. Departementet mente det heller ikke var ønskelig å endre voldtektsbestemmelsen,  da det ikke var ”noe markert praktisk behov” for en slik lovendring.

Departementet ”fastholder i utgangspunktet” disse vurderingene i høringsnotatet fra 2013. De eneste argumentene i høringsnotatet som kan gi noen støtte til daværende justisminister Grete Faremos oppfatning om at det er ”svært viktig å adressere dette”, er en antakelse om at samtykkeregulering ”kan ha en pedagogisk effekt”, og at det ikke kan ”utelukkes at det finnes tilfeller av ufrivillig seksuell omgang som ikke er dekket av gjeldende straffebestemmelser”, en såkalt ”restkategori”.

Begrunnelsen for en utvidelse av voldtektsbestemmelsen ser altså ut til å bygge på en tankegang om at man kan ”ta i litt ekstra” for å sikre at man fanger opp enhver ”restkategori” som ikke kan utelukkes. En slik straffelovgivning står i fare for å sette grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper over styr.

Problemet i mange voldtektssaker er ikke at straffeloven ikke rammer straffverdige handlinger. Problematikken “er av bevismessig art knyttet til subjektive betingelser for straffbarhet”, som Oslo statsadvokatembeter uttrykker det i sin høringsuttalelse, det vil si om tiltalte har utvist forsett eller uaktsomhet, og dermed oppfyller det strafferettslige skyldkravet.

Det er vanskelig å se hvordan innføring av en samtykkebestemmelse skal bedre disse bevismessige problemene i voldtektssaker. Tvert imot er det en fare for at et slikt vilkår vil skape ytterligere bevisproblemer, med økt risiko for at uskyldige dømmes. For hvordan skal man bevise manglende samtykke i tilfeller der ingen konkrete, objektive omstendigheter indikerer at den ene parten ikke samtykket? Dette  er et helt sentralt spørsmål som ikke besvares på en overbevisende måte verken i høringsnotatet eller høringssvarene som er kommet.

Rettssikkerhetsproblemene som følge av den vanskelige bevissituasjonen en samtykkeregulering vil skape var godt belyst i Justisdepartementets gjennomgang fra 2008. For å forstå hvorfor det i 2013 likevel var et politisk ønske å ”sikre at alle tilfeller av ufrivillig seksuell omgang rent faktisk blir pådømt som voldtekt”, som det heter i høringsnotatet, må vi se nærmere på konteksten for dette forslaget.

I følge den rådende likestillingspolitiske tankegangen skyldes voldtekt mangel på likestilling og dårlige holdninger i befolkningen. Dette synet er godt representert i det offisielle Norge og fremmes av respekterte og tilsynelatende nøytrale aktører som Amnesty International Norge, som er opptatt av at voldtektslovgivningen ikke må sende feil ”signaler”, og Likestillings- og diskrimineringsombudet, som anser seksuelle overgrep som ”de mest alvorlige formene for diskriminering”. Dette kjønnsdiskrimineringsperspektivet preger også regjeringens handlingsplan mot voldtekt.

Når voldtekt ses som en konsekvens av mangel på likestilling og holdningsproblemer i befolkningen, gir løsningene seg selv. Det er da behov for et kontinuerlig holdningsskapende arbeid, som gjerne bør starte i barnehagen, ifølge regjeringens handlingsplan. Som et ledd i dette kreves også stadige utvidelser av det strafferettslige voldtektsbegrepet for å sikre at ”voldtektslovgivningen bekrefter og forsterker samfunnets grunnleggende normer”, som Amnesty uttrykker det, slik at holdningsarbeidet blir ”effektivt”.

Forslaget om samtykkeregulering for voldtekt er ikke et unikt eksempel på inngripende lovgivning, der begrunnelsen er lite annet enn at noen mener at det er viktig å sende et signal til en befolkning som angivelig har feil holdninger. Men en moderne rettsstat kan ikke dømme mennesker til lange fengselsstraffer for å være helt sikre på at lovgivningen ikke sender feil signaler.

Det er høyst uklart om innføring av en samtykkeregulering i voldtektsbestemmelsen er egnet til å gi noen større trygghet i form av bedre rettsvern mot overgrep. Samtidig er rettssikkerhetsproblemene en slik bestemmelse vil medføre for den som tiltales for voldtekt, opplagte og alvorlige. Det er uvisst om Solberg-regjeringen vil gå inn for å endre voldtektsbestemmelsen i tråd med forslaget fra Stoltenberg II-regjeringen. Men dette burde ikke være en vanskelig sak for regjeringen. En borgerlig regjering må sette hensynet til borgernes rettssikkerhet foran et eventuelt behov for å sende likestillingspolitiske signaler.

 Innlegget er publisert hos Aftenposten tirsdag 18. november 2014.

Last ned og les Civita-notatet om samme tema her!

Civita-notat_23_2014web2

Publisert: 18. november 2014
Rettssikkerhet Rettsstat Straffeloven
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Mats Kirkebirkeland

Den russiske spesialoperasjonen i Norge

En kontrafaktisk historie om hvordan Norge endte med å avstå Troms og Finnmark til Russland.
ForsvarspolitikkForsvar og sikkerhet
The World in Winter
Bård Larsen

Vinteren kommer, 1962.

Hvor kom de fra, kaosrytterne som så intenst forsøker å overbevise oss om at verden ikke har gått fremover?
DemokratiPopulisme
Lys folkemord
Bård Larsen

Folkemord skal straffe seg

Glemsel og likegyldighet er folkemordets siste fase. Den norske regjeringen bør erkjenne Stalins menneskeskapte sultkatastrofe i Ukraina på 1930-tallet som et folkemord.
DemokratiTotalitære og autoritære regimer
likestilling, kvotering
Oda Oline Omdal

Vi kvinner kan hvis vi vil, og vi trenger ikke å kvoteres inn for å få det til

Jeg håper likestillingskampen i årene som kommer, ikke bare blir kvinnekamp, men også likestillingskamp, der kompetanse veier tyngre enn kjønn.
Likestilling og feminisme
Caroline Gruer

Norge er et av verdens mest egalitære samfunn – men vil det vedvare?

Likestillingspolitikken har havnet i et spor der målsettingene ikke lenger husker hva som var begrunnelsen, og der virkemidlene er blitt mål i seg selv.
Høyere utdanningLikestilling og feminisme
gapestokk
Bård Larsen

Barbarene kommer

Moralfilosofene blir neppe enige om hvorvidt sadisme er tillært, eller om den må avvennes. Uansett er historien temmelig empirisk overbevisende: Mennesket er ikke bare nestekjærlig.
DemokratiTotalitære og autoritære regimerDemokrati og rettigheterPopulisme

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo