Større kommuner kan gi mer makt til distriktene

Det er forståelig at mange i distriktene opplever avmakt, men er det sikkert at motstand mot større kommuner vil redde norske distrikter og arbeidsplasser? Lars Kolbeinstveit i Hallingdølen.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 21. august 2017

Det er forståelig at mange i distriktene opplever avmakt, men er det sikkert at motstand mot større kommuner vil redde norske distrikter og arbeidsplasser?

Kommunereformen er en av de vanskeligste reformene regjeringen har igangsatt. Den har skapt betydelig politisk trøbbel for regjeringspartiene, KrF og V. Også Arbeiderpartiet har opplevd problemer fordi det har vært uklart hvorvidt partiet støtter en kommunereform. Arbeiderpartiet har også fått betydelig konkurranse fra reformens tydeligste motstander: Senterpartiet.

Det er naturlig å spørre om hvorfor regjeringen ønsker en kommunereform når det skaper så mye støy? En vanlig kritikk mot regjeringen er at den ikke forstår distriktene og de lokale variasjonene og behovene. En slik kritikk er det vanskelig å avskrive helt, men samtidig har regjeringen ikke i stor grad forsøkt å overstyre kommunene.

Den mest urimelige kritikken angriper regjeringen for ikke å ønske distriktene vel og sentralisere makt. En slik «by mot land» eller «folk mot elite»-kritikk er urimelig fordi den angriper politiske motstanderes intensjoner istedenfor å argumentere. At slik kritikk likevel fester seg i den offentlige debatten handler om at saken vekker sterke følelser og at synet på hva som kan gi distriktene og kommune mer makt er så forskjellig.

Til tross for at det er store politiske forskjeller er det likevel viktig å se bak avisoverskriftene og undersøke nærmere hva den store politiske uenigheten om kommunereformen består i. Et fruktbart utgangspunkt kan være å anerkjenne at man langs hele den partipolitiske aksen i Norge er opptatt av distriktene. Uenighetene oppstår når en snakker om hvor store kommuner som er hensiktsmessig for å sikre høy grad av lokalt selvstyre. Videre kan det være uenighet i hvor store kommunene må være for å kunne levere innbyggerne tjenester av tilstrekkelig kvalitet.

Disse konfliktene preges av mer ideologiske skillelinjer mellom venstresiden og høyresiden. Mer konkret, men litt enkelt sagt, handler dette om at hvis vi ønsker høy kvalitet og at alle innbyggere i Norge skal ha krav på noenlunde likt velferdstilbud uavhengig av hvilken kommune de bor i, så er det begrenset hvor mye frihet, og derigjennom makt, de ulike kommunene kan ha. De borgerlige partiene har historisk sett vektlagt den kommunale friheten i noe større grad enn venstresiden, men i det moderne velferds-Norge – med høy grad av velferdsrettigheter – er ikke denne forskjellen veldig stor.

Min kollega i Civita, Mari Rage Bråstein, har i et notat oppsummert hovedkonflikten mellom Senterpartiet og regjeringen til å dreie seg om synet på hva som sikrer best lokalt selvstyre: «Mens regjeringen mener kommunereformen styrker det kommunale selvstyret når kommunens ansvarsområder utvides, mener Senterpartiet at kommunereformen svekker det lokale selvstyret.» Bakgrunnen for regjeringen ønsker reformen er altså å skape kommuner som er robuste nok til å styre seg selv. Flere rettigheter knyttet utdanning, velferd og helse stiller større krav til kommunene. Disse kravene blir vanskeligere å oppfylle hvis kommunene er for små. ¨

Steinar Juel skriver i et annet Civita-notat at overføringene til distriktene har vært med på å bremse urbaniseringen i Norge. Andre årsaker som motvirker urbaniseringen kan være utnyttelse av lokale naturressurser og mer lokalt forankret næringsliv. Norsk økonomi er inne i en omstillingsfase og vi kan ikke med sikkerhet forvente romslige offentlige budsjetter med stadig økende overføringer til kommunene i årene fremover. Større kommuner kan gi innbyggere i distriktene mer makt over egen hverdag og levere bedre tjenester til innbyggerne. Det er også sannsynlig at kommuner av en viss størrelse vil være mer attraktive for næringsliv som skaper arbeidsplasser.