Demokrati og rettigheter

Større kommuner kan gi mer makt til distriktene

Det er forståelig at mange i distriktene opplever avmakt, men er det sikkert at motstand mot større kommuner vil redde norske distrikter og arbeidsplasser? Lars Kolbeinstveit i Hallingdølen.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 21. august 2017

Det er forståelig at mange i distriktene opplever avmakt, men er det sikkert at motstand mot større kommuner vil redde norske distrikter og arbeidsplasser?

Kommunereformen er en av de vanskeligste reformene regjeringen har igangsatt. Den har skapt betydelig politisk trøbbel for regjeringspartiene, KrF og V. Også Arbeiderpartiet har opplevd problemer fordi det har vært uklart hvorvidt partiet støtter en kommunereform. Arbeiderpartiet har også fått betydelig konkurranse fra reformens tydeligste motstander: Senterpartiet.

Det er naturlig å spørre om hvorfor regjeringen ønsker en kommunereform når det skaper så mye støy? En vanlig kritikk mot regjeringen er at den ikke forstår distriktene og de lokale variasjonene og behovene. En slik kritikk er det vanskelig å avskrive helt, men samtidig har regjeringen ikke i stor grad forsøkt å overstyre kommunene.

Den mest urimelige kritikken angriper regjeringen for ikke å ønske distriktene vel og sentralisere makt. En slik «by mot land» eller «folk mot elite»-kritikk er urimelig fordi den angriper politiske motstanderes intensjoner istedenfor å argumentere. At slik kritikk likevel fester seg i den offentlige debatten handler om at saken vekker sterke følelser og at synet på hva som kan gi distriktene og kommune mer makt er så forskjellig.

Til tross for at det er store politiske forskjeller er det likevel viktig å se bak avisoverskriftene og undersøke nærmere hva den store politiske uenigheten om kommunereformen består i. Et fruktbart utgangspunkt kan være å anerkjenne at man langs hele den partipolitiske aksen i Norge er opptatt av distriktene. Uenighetene oppstår når en snakker om hvor store kommuner som er hensiktsmessig for å sikre høy grad av lokalt selvstyre. Videre kan det være uenighet i hvor store kommunene må være for å kunne levere innbyggerne tjenester av tilstrekkelig kvalitet.

Disse konfliktene preges av mer ideologiske skillelinjer mellom venstresiden og høyresiden. Mer konkret, men litt enkelt sagt, handler dette om at hvis vi ønsker høy kvalitet og at alle innbyggere i Norge skal ha krav på noenlunde likt velferdstilbud uavhengig av hvilken kommune de bor i, så er det begrenset hvor mye frihet, og derigjennom makt, de ulike kommunene kan ha. De borgerlige partiene har historisk sett vektlagt den kommunale friheten i noe større grad enn venstresiden, men i det moderne velferds-Norge – med høy grad av velferdsrettigheter – er ikke denne forskjellen veldig stor.

Min kollega i Civita, Mari Rage Bråstein, har i et notat oppsummert hovedkonflikten mellom Senterpartiet og regjeringen til å dreie seg om synet på hva som sikrer best lokalt selvstyre: «Mens regjeringen mener kommunereformen styrker det kommunale selvstyret når kommunens ansvarsområder utvides, mener Senterpartiet at kommunereformen svekker det lokale selvstyret.» Bakgrunnen for regjeringen ønsker reformen er altså å skape kommuner som er robuste nok til å styre seg selv. Flere rettigheter knyttet utdanning, velferd og helse stiller større krav til kommunene. Disse kravene blir vanskeligere å oppfylle hvis kommunene er for små. ¨

Steinar Juel skriver i et annet Civita-notat at overføringene til distriktene har vært med på å bremse urbaniseringen i Norge. Andre årsaker som motvirker urbaniseringen kan være utnyttelse av lokale naturressurser og mer lokalt forankret næringsliv. Norsk økonomi er inne i en omstillingsfase og vi kan ikke med sikkerhet forvente romslige offentlige budsjetter med stadig økende overføringer til kommunene i årene fremover. Større kommuner kan gi innbyggere i distriktene mer makt over egen hverdag og levere bedre tjenester til innbyggerne. Det er også sannsynlig at kommuner av en viss størrelse vil være mer attraktive for næringsliv som skaper arbeidsplasser.

Innlegget er på trykk i Hallingdølen 19.8.17.

Relatert

Knut Jørgen Kirkeberg

Meloni og post-fascismen vinner ukens valg i Italia, uansett

Ved forrige nasjonale valg fikk de fire prosent. Til parlamentsvalget 25. september kan det post-fascistiske partiet Fratelli d’Italia få 25 prosent. Uansett utfall vil de gå seirende ut, kanskje med partileder Giorgia Meloni som Italias første kvinnelige statsminister.

DemokratiInternasjonaltPolitikk og samfunnPopulisme

Bård Larsen

Söta bror i knipe

Sverigedemokraterna fosser frem, men hvordan forholde seg til dem?

DemokratiInternasjonaltDemokrati og rettigheterPopulisme

Henrik Lerstøl Bjørøen

Mediene bør være klar over at de selv bidrar til sportsvasking

Ved å kringkaste fotball-VM i Qatar legitimerer mediene et autoritært regime og dets menneskerettighetsbrudd.

MenneskerettigheterPolitikk og samfunnDemokrati og rettigheterMedia

Kristin Clemet

Bjuland svikter ikke det ufødte liv

KrF og KrFU kan få en tydeligere og klokere stemme i disse debattene, dersom de aksepterer hovedprinsippet i dagens abortlov.

BioteknologiDemokrati og rettigheter

Mathilde Fasting

Liberale bekymringer

Francis Fukuyamas håp for liberale demokratier henger i en tynnere tråd enn for 30 år siden, men det er håp i hengende snøre.

DemokratiLiberale tenkereDemokrati og rettigheter

Bård Larsen

Ytre venstres uvillighet mot å støtte Ukraina

Både Rødt og SV har en lang tradisjon for å støtte frigjøringsbevegelser rundt omkring i verden. Frigjøringsbevegelser som selvsagt måtte væpnes. Men ikke Ukraina. De skal ikke kunne frigjøre seg.

Norsk politikkPolitikk og samfunnForsvar og sikkerhet