Av Bård Larsen, historiker i Civita.
I Dagens Næringsliv (13.12.) forteller Stein Ørnhøi oss at SVs politiske pilegrimsreiser til diktaturstater i prinsippet ikke var annerledes enn statsbesøk og internasjonalt diplomati. Det er åpenbart ikke riktig. SV’ere reiste til brutale diktaturer, men så land som flommet over av melk og honning.
I bunnen lå ønsket om Den reelt eksisterende sosialisme. De så systemenes svakheter, men lette febrilsk etter oppløftende forhold som kunne kompensere for det negative. Hele tiden nye fyrtårn, som alle endte galt.
Ørnhøi nevner selv sin valfart til Nord-Korea. I Orientering skrøt han av «den økonomiske og materielle framgangen», at «industrien tjener landbruket, og at sjølberging og uavhengighet preger utviklingen», «matvareproblemene er overvunnet», og at «på samme tid er det satset mye på sosiale forebedringer og gjennom helsestell, spedbarnsstuer, barnehager og godt utbygd skolevesen, er det gjort mye for barna». Alt dette visste altså Ørnhøi etter noen dager i Den Demokratiske Folkerepublikken Korea. Ørnhøi mente så sent som 2011 at de sosiale og økonomiske forholdene i Nord-Korea den gangen var langt bedre enn i det «fascistiske militærdiktaturet i sør».
Ny Tid nummer 16 fra 1976 er en god kilde for nærmere undersøkelser av autoritære regimers status i SV på den tiden: «Siden den russiske revolusjonen i 1917 har historien vært en bekreftelse på det sosialistiske systemets overlegenhet.»
I tillegg forklarer Ørnhøi SF/SVs kontakter med kommuniststatene som naive utslag av den selvpålagte ”brobyggerrollen” mellom øst og vest, den såkalte ”tredje vei”. Et prisverdig foretak, på mange måter. Men hvis en går til kildene, kommer myten om det fredsæle ganske skjevt ut. ”Den tredje vei” var selvsagt ikke en brobygger mellom øst og vest (som enkelte synes å tro), men mellom sosialister og kommunister. Målet var ikke sosialdemokrati etter liberaldemokratisk standard, men en mindre autoritær sosialisme innenfor den marxistiske utviklingslæren. SV ga i 1975 ut studieheftet Forholdene i sosialistiske land, som slo fast at «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger som kriterier for kritikk av sosialistiske stater». Videre var rådet at Sovjetunionen ikke kunne måles etter liberal demokratisk standard eller prinsipper om menneskerettigheter. Partiets forkjærlighet for sovjetkommunismen er kraftig malurt i begeret. Panegyriske reisebrev i partiavisene om realsosialisme, betalte ferieturer til DDR og Romania likeså. I partipressen ble Solsjenitsjyn og Sakharov omtalt på den mest sjikanøse måte. Og da SF fusjonerte med NKP, var bunnen nådd. Selv ikke den aller mest kreative historieforteller vil greie å forklare dette som noe annet enn et eklatant brudd på brobyggerrollen. Naiviteten var blitt til et iskaldt signal om hvem partiet ville gå til sengs med. Kaldkrigsdikotomier kan forklare mye, men ikke bortforklare at SV sviktet demokratiet kapitalt.
Og så falt realsosialismen sammen, med et klynk.
Det hadde vært interessant om Ørnhøi kunne spa opp reisebrev, kronikker eller kommentarer fra sentralt hold i Høyre, som forteller om paradisiske tilstander i Sør-Afrika. Eller partiledere som jubler og håndhilser og forteller om overflod og mirakler i Pinochets Chile. Og hadde Høyre offisielle delegater fra slike land på sine landsmøter, slik SV hadde rumenske, sovjetiske og østtyske representanter på sine?
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 16.12.13. Se også:
IDEALISTENE – Venstresidens reise i det autoritære
IDEALISTENE handler om politiske pilegrimer, klakører for totalitære og autoritære regimer, den radikale venstresidens svart-hvite verdenssyn og svermeriet for autoritære og totalitære stater. Ikke minst handler den om moralsk selvrettferdighet og en manglende toleranse for annerledes tenkende.
Venstresidens lefling med kommunistiske stater var ikke bare en avstandslek med ord og symboler: Regimene eksisterte i virkeligheten, og ofrene var mennesker av kjøtt og blod. Venstreorienterte medløpere valgte bort friheten til fordel for dogmene. Men de valgte aldri bort sin egen frihet.