Jair Bolsonaro er ingen smålåten man. Han er på sett og vis en klassisk latinamerikansk caudillo, altså en militær uten demokratisk anlegg med bred folkelig appell som bygger opp et imperium rundt egen person. Men Bolsonaro har også karakteristika som preger vår tids reaksjonære populisme. Han er nasjonalist på sin hals og fremmer tradisjonelle verdier, pakket inn i stadige utfall mot minoriteter. Bolsonaro bærer sin uttalte rasisme med stolthet. Han vil heller se sønnen sin død enn homofil. Bolsonaro lengter også tilbake til diktaturtiden, den gang Brasil hadde orden på sysakene.
Han vil også være hard i klypa mot de kriminelle, på rettsløst vis, og minner derfor ikke så lite om Filippinenes president Rodrigo Duterte, mannen som skryter av sine rene likvideringstokt mot landets små og mellomstore kriminelle.
Bolsonaro har lovet å være det frie markedets mann og omgir seg med økonomer og næringslivsfolk. Skulle de verste spådommene slå til, og Bolsonaro etablere noe som ligner juntamakt, kan vi ende opp med lettutgaven av diktatoren Augusto Pinochets dager i Chile: «Liberal» økonomi og politisk diktatur.
Slik det politiske globale klimaet utvikler seg, vil en slik politikk ganske sikkert finne en anselig tilhengerskare i Vesten. Mye større en den som støttet Pinochet for lenge siden. Den gang da autoritære ikke var stuerene.
På 1970-tallet ble det i antikommunismens navn oppfattet som høyst upassende å påpeke fattigdomsproblematikk i Latin-Amerika. Krav om fattigdomsbekjempelse ble stemplet som kommunisme. Slik er det ikke lenger. Også høyrepopulister lover å bekjempe fattigdommen. Latin-Amerikas største problem er ikke en venstreside som vil nasjonalisere eller en høyreside som står på oligarkienes side. Latin-Amerikas viktigste problem er korrupsjon.
Bolsonaro er «tough on crime» og har lovet å slå ned på korrupsjon. Isolert sett gode nyheter for brasilianerne. Men det kommer neppe til å skje. Det brasilianske samfunnet er nedsauset i korrupsjon, i likhet med store deler av Latin-Amerika. Bolsonaro, som selv har hatt korrupsjonsanklager mot seg, vil selvsagt være avhengig av korrupsjon for å finne allierte. Dessuten korrumperer makt, og der er det dessverre liten forskjell på høyre og venstre.
Som renskåren populist er Bolsonaro likevel uforutsigbar. Noen ideologisk kjerne er knapt å spore. Derfor er det ikke helt sikkert hva slags økonomisk politikk Bolsonaro vil føre. Dessuten er det ikke liberal økonomi som er den brasilianske høyresidens ledestjerne for tiden. Det er det, som Brian Winter skriver i Americas Quarterly, Donald Trump som er.
Trumps formel – alliansen mellom forretninger, kriminalitetsbekjempelse, hypernasjonalisme og frie markeder, er nå betraktet som et ekstremt vellykket eksempel til etterfølgelse på den brasilianske høyresiden, skriver Winter. Bolsonaro selv elsker å fremstille seg som en tropisk Trump. De to herrene har selvfølgelig pludret pene ord om hverandre på Twitter.
Svermeriet illustrerer hvordan verden i stadig større grad splittes opp i en liberal og en autoritær fløy, der ideologi er underordnet. Autoritære politikere klør hverandre på ryggen: Den ungarske høyrenasjonalisten Orbán hyller Kina som et land der økonomien går så det griner, uten liberalt demokrati, mens Donald Trump systematisk rakker ned på liberale politikere og smisker for despoter og korrupte. Valget av Trump har utvilsomt gitt gamle tyranner og tyranner in spe den legitimitet de trenger for å danse uten den minste skam eller blygsel.
Historikeren Niall Fergusson hevdet i sin bok «Civilization» at den enorme sosiale ulikheten mellom det nord- og søramerikanske kontinentet kan forklares med ett ord: Eiendomsrett. USA ble grunnlagt på prinsippet om eiendomsrett.
Europeere som flyktet til USA, hovedsakelig bønder, flyktet fra leilendighet, adel og kirke. Nybyggere fikk utdelt jord ved ankomst, og siden har eiendomsretten vært grunnfestet i den amerikanske konstitusjonen. I sør ble derimot de europeiske eiendomsoligarkiene importert uten nevneverdige forandringer og tredd nedover hodene på urbefolkninger, som ble behandlet som kveg. Maktstrukturen var ovenfra og ned: Kirke og adel – senere despoter, autokrater og diktatorer – disponerte nær sagt all eiendom.
Bondestanden forble eiendomsløs. Dette er fremdeles fundamentale problemer i Latin-Amerika, som gir grobunn for populister og som den lokale høyresiden tradisjonelt ikke har hatt evne eller vilje til å ta tak i.
Det sies at uten mat og drikke, duger helten ikke. Noe lignende kan sies om demokrati: Uten sterke institusjoner og kontroll over korrupsjon er demokratier dysfunksjonelle. Ifølge Transparency International er to tredeler av verden gjennomkorrupt. Det hadde selvsagt vært en takknemlig oppgave å kunne stadfeste at slike tall viser en klar korrelasjon mellom illiberale regimer og korrupsjon, men så enkelt er det dessverre ikke.
Ifølge den svenske statsviteren og direktør ved forskningssenteret Quality of Government ved Universitetet i Göteborg, Bo Rothstein, er favoritisme kjernen i det korrupte. Favoritisme kan bety at stat og marked favoriserer sine egne gjennom storstilt korrupsjon (nepotisme), men også at visse grupper i samfunnet gis særfordeler. Rothstein mener at demokratier ikke er garantister mot korrupsjon og favoritisme. Uten institusjoner og «governance» som sørger for økonomisk transparens og upartiskhet i forvaltningen, faller tilliten til makten som en stein. Med lav tillit til egne politikere, formyndere eller politi, blir tilliten mellom borgere tilsvarende lav.
Årsaken til at favoritisme er så ødeleggende, er at mennesker har en grunnleggende og universell rettferdighetssans. Folk vil i behandles likt. Selv om økonomisk ulikhet i seg selv smerter og er et ekstremt problem i regionen, ser det altså ut til at det smerter enda mer når folk grabber til seg rikdom og privilegier på urettmessig vis. Sagt på enkelt vis: Å stå i kø er til å holde ut. Men om noen sniker i køen fordi de kjenner dørvakten, mister folk tålmodigheten (og tillit til dørvakten). Hvis likhet for loven ikke blir praktisert, mister folk tillit til loven. Rothsteins anliggende er altså at demokratier – enn si fattigdomsbekjempelse – ikke kan etableres på skikkelig vis før nepotisme, korrupsjon og favoritisme kommer under institusjonell kontroll. Høy tillit genereres først og fremst gjennom høy kvalitet i samfunnsstyringen, mener Rothstein.
Da sitter vi igjen med store problemer på «begge sider». Demokratier med høy grad av korrupsjon blir ustabile. Politikerforakten stikker dypt og gir grobunn for populisme. På den andre siden er populismen ofte dominert av nepotistiske politikere. Brasil er sånn sett et skoleeksempel på korrupte politiske eliter, dårlige institusjoner, favoritisme, lav tillit, store protestbevegelser, og ikke minst korrupte populister.
Militaristen og diktatur-apologeten Bolsonaro blir etter alle solemerker valgt til president med solid flertall. Det er altså prisen for at liberale politikere i tiden etter militærdiktaturet ikke etablerte et styre med solide institusjoner og rettsstat som kunne motvirke korrupsjon – og ikke minst at de selv var korrupte. Luiz Inácio «Lula» da Silva, som mange lenge håpet ville normalisere Brasil, en politiker med nordiske sosialdemokratier som ideal, er under etterforskning for enorm korrupsjon.
Lærdommen er at demokratier uten institusjoner som ikke kan motvirke korrupsjon på en skikkelig måte, til slutt vil møte en vegg av antidemokrati. Paradokset er at misnøyen kanaliseres over til politikertyper som vil etablere politisk makt der institusjonene er underlagt politikertypene selv.
Slike regimer ender alltid opp som gjennomkorrupte, helt uavhengig av ideologisk innretting. Ett eksempel er Hugo Chávez, den venezuelanske pseudokommunisten som åpnet for en brottsjø av korrupsjon, fattigdom, undertrykkelse og sult som vi ikke har sett maken til på mange år.
Stakkars Latin-Amerika.
Artikkelen er på trykk i VG 26.10.18.